Markedsøkonomi og planøkonomi

I denne artikkelen skal jeg presentere mine tanker om to økonomiske systemer.

Markedsøkonomi innebærer at privatpersoner (evt. frivillige sammenslutninger) produserer varer og tjenester som de selger. Dette gjør de ved å benytte sin eiendom slik de vil.

Private bedrifter produserer det som de tror andre mennesker ønsker å kjøpe. Målet er å tjene penger – intet salg, ingen fortjeneste. Prisdannelsen er fri, og tilbud og etterspørsel balanserer.

De som produserer det mange ønsker å kjøpe, tjener mye penger. De bedriftene som produserer det folk ikke ønsker å kjøpe, må enten legge ned, eller endre seg slik at de møter befolkningens behov og ønsker. Årsaken til at dette systemet er bedre enn det sosialistiske, er at aktørene i dette markedet ikke er garantert våre penger uavhengig av hva de måtte levere av kvalitet og innhold, slik det offentlige.

De er ikke garantert penger uansett hva slags form og innhold, organisering, effektivitet, ventekøer, generell brukertilfredshet eller pris på tjenestene. Når de ikke er garantert å motta våre penger, og de ikke har monopol, slik staten i stor grad har, så må de dele markedet med andre profesjonelle aktører bestående av eksperter som leverer tilsvarende tjenester.

Det at befolkningen fritt kan velge og vrake mellom de ulike aktørene og deres tilbud. Det at det er et mangfold og en stor variasjon i tjenestetilbudene – fører over tid til at dårlige uønskede tilbud blir valgt bort, slik at befolkningen står igjen med kun det beste av det beste.

Folk vil sitte igjen med de tjenestene som er best tilpasset deres preferanser og individuelle behov, av alle tidligere alternativer. Eksempelvis produseres ikke de eldste mobiltelefonene i dag lenger, men de er erstattet av langt bedre telefoner med langt flere egenskaper.

Det er aldri slik at noe er «perfekt fra begynnelsen», verken innen det private eller det offentlige. Alt må forbedre seg over tid. Valgfriheten befolkningen har i markedet til å velge og vrake mellom tilbud, funger langt bedre. Er langt mer effektivt. Er langt mer dynamisk enn alternativet: At politikerne en gang i blant vedtar noen reformer som har som mål å forbedre noe. Innen det politiske testes gjerne kun et system av gangen, og det er ingen valgfrihet.

Det liberalistiske systemet er et samfunnssystem der hvor kun frivillig samspill mellom mennesker er tillatt, og dette systemet fører til økende velstand, og den høyeste tenkelige kvalitet på tjenestetilbudene.

Sosialismen og dens planøkonomi, er det motsatte system:
Her skjer produksjon etter statlig pålegg og diktat – det som produseres skjer etter statlig vedtatte planer, og det er politikere som bestemmer hva som skal produseres, ikke individer som velger og vraker mellom alternativer på et fritt marked.

Her er det statlig bestemte priser, noe som fører til overproduksjon (kjøttberg, melkehav) eller manglende tilbud, som igjen medfører køer og ventelister (som i vårt helsevesen i dag). Her er ingen mulighet for kreative mennesker til bare å starte opp bedrifter, de må stille seg i køer til det offentlige for å få konsesjoner, løyver og tillatelser.

Her må alle næringsdrivende fylle ut hundrevis av skjemaer hvert år. Her er ingen mulighet til å bli rik ved å tilfredsstille andres ønsker og behov – en eventuell fortjeneste går til statskassen f.eks. ved hjelp av en sterkt progressiv inntektsskatt. Dette er sosialisme, et system som demper all verdiskapning, og dette systemet har alltid ført til fattigdom, nød og elendighet. Se for eksempel Venezuela, Cuba, Nord-Korea eller noen land i Afrika.

Offentlige tjenester garanteres befolkningens penger gjennom skattlegging uavhengig av hvor fornøyd vi er med dem. Det er i tillegg slik at dersom en offentlig tjeneste gjør det ekstra dårlig, får det gjerne tildelt mer penger av staten. Politikerne tildeler i dette tilfellet mer penger i den hensikt å forbedre tilbudet, og det skaper jo perverse incentiver.

Politikerne kaster penger på problemet, og håper det blir borte. Det virker på meg som at venstresiden tror at høyere skatter er løsningen på alle problemene i samfunnet, mens lavere skatter er egoisme og er årsaken til alle problemene i samfunnet.

Venstresiden ønsker i det hele tatt å styre og dirigere all økonomisk aktivitet, og dette må gjøres med tvang. Dette er hovedårsaken til at sosialisme fører til fattigdom (som vi så i Øst-Europa og som vi ser i Nord-Korea og på Cuba). Markedsøkonomien oppstår naturlig av seg selv når folk har frihet, og økonomisk frihet fører til velstand (som vi f.eks. så i Hong Kong, og Singapore, som jeg har skrevet to egne artikler om her på Liberaleren).

Kapitalismen

Når det kommer til begrepet kapitalisme, så forsøker jeg å la være å bruke det.
Eksempelvis kunne overskriften i dette innlegget ha vært «kapitalisme og sosialisme».

Men etter min erfaring blir begrepet kapitalisme brukt om systemer som jeg på ingen måte støtter. Folk forbinder gjerne USA med kapitalisme. Ønsker liberalister flest «amerikanske tilstander»? Ønsker vi USAs form for kapitalisme? For eksempel amerikansk helsevesen? Nei det ønsker vi ikke!

Liberalister i USA kritiserer den amerikanske staten, økonomien, og politikerne på så og si helt identisk måte som det liberalister i Norge kritiserer den norske staten, økonomien og politikerne. Vi kan faktisk ta amerikanske liberalisters plakater, og oversette dem til norsk, og folk vil tro det handler om norske forhold, noe det også gjør.

Vi kan oversette amerikanske økonomiprofessorers artikler til norsk, og leserne vil stort sett tro det er kritikk av norske forhold.

Kapitalisme kan i realiteten være hva som helst, og alle systemer som klarer seg i dag er jo «kapitalistiske». Kommunistiske Kina har noe vi kaller statskapitalisme. Det det er ikke hva vi liberalister ønsker. Kapitalisme kan altså nærmest være hva som helst, og når vi liberalister bruker ordet kapitalisme, kan det få feil assosiasjoner. Vi ønsker liberalisme. Vi ønsker laissez faire. Vi ønsker en friest mulig markedsøkonomi! Vi ønsker individuell frihet.

For hva er egentlig kapitalisme? Er det en ideologi? Nei. Er det et økonomisk system? Nei ikke egentlig, men det er ofte assosiert med markedsøkonomi, og blir ofte brukt som synonymer. Men i stedet for å bruke kapitalisme, bør man bruke begrepet markedsøkonomi eller fritt marked, laissez faire eller liberalistisk økonomi, mener jeg, fordi det spesifiserer mye nærmere hva vi vil ha.

Når man tenker på kapitalisme, får man gjerne følgende bilde i hodet:

Dette bildet representerer kommunistenes forståelse av kapitalistiske systemet. Men det kunne like gjerne vært slik at det representerer venstreorientert statskapitalisme. På denne måten: Pengene på toppen representerer statskassen, menneskene under representerer politikere/staten/adelen (gjerne kommunistlederne i Kina) som er de eneste som kan bestemme over disse pengene direkte; dernest byråkratene, og de politiske forkynnerne av politikernes/herskerklassens politiske budskap gjennom skolen, media og så videre.

Dernest: At alle disse er beskyttet av statens millitærmakt. Dernest: de som tjener på denne politikken: For eksempel rike industriledere som Peter Stordalen i form av privilegier som staten gir dem, som for eksempel proteksjonisme.

Proteksjonisme betyr at staten / politikerne beskytter selskaper mot konkurranse gjennom høye tollsatser, løyver konsesjoner, og tillatelser. Staten beskytter de store også mot nye aktørers potensielle konkurranse gjennom å innføre nye reguleringer som ikke fantes da dagens store aktører startet sine virksomheter, og som gjør det vanskeligere å starte opp og oppta konkurransen mot dem.

Slik blir dagens kapitalister beskyttet av sosialdemokrater og konservative mot konkurranse nedenfra og opp.

Bent Johan Mosfjell var inne på dette da han skrev om hvorfor bedrifter ikke liker konkurranse i sin artikkel: Når en åpen suksess lukkes! Han skrev, sitat: «Selskapene som driver med elsparkesykler reagerer på en måte som er svært lærerik. De har ingenting imot reguleringer. De vil bare ha en annen type reguleringer. Dette illustrerer at et fritt marked er til fordel for forbrukerne, ikke for selskapene. La meg forklare (…)» Så forklarer han og gir eksempler på hvordan dette fungerer i denne konteksten. Det er imidlertid helt vanlig, og det forekommer hele tiden.

Denne økonomiprofessoren forklarer hvordan dette fungerer i større detalj, og dette er noe som gjelder både USA og Norge:

Private aktører liker svært lite konkurranse, og med liberalisme vil de store aktørene i næringslivet som i dag blir beskyttet av staten, ikke få denne beskyttelsen av staten. Det kan også være en forklarende årsak til at det ikke slik at det renner over av donasjoner fra næringslivet til Liberalistene. Vi kommer ikke til å forskjellsbehandle ulike private selskaper og gi noen privilegier på bekostning av andre. Vi kommer ikke til å gi store subsidier til næringslivet, altså overføringer fra skattebetalerne til næringslivet. Vår politikk er for samfunnet som helhet, for forbrukerne. Ikke for velstående bedrifter og deres ledere!

Så om bildet ovenfor representerer «Kapitalismen», så er det ikke liberalistisk markedsøkonomi. Fordi det er ikke slik det vil fungere. På toppen her har du faktisk bilde av en konge, og adel. Disse beskattet befolkningen tungt, og brukte pengene i stor grad på seg selv. Dette er ikke liberalisme eller markedsøkonomi. Det minner mer om konservatisme og eller sosialdemokrati!

Til slutt en takk til Vegard Martinsen som har skrevet mesteparten av første delen av teksten ovenfor.
Jeg tok den til meg, og gjorde den til min egen! Denne teksten skrev han i en tid hvor Liberalistene ikke eksisterte, og hvor teksten avsluttes med at Det liberale folkepartiet er det eneste partiet for individuell frihet, men det er jo ikke tilfellet i dag. I dag er det Liberalistene som er det eneste partiet for individualisme og frihet! Og jeg trengte å lage et ny og oppdatert variant.