I en artikkel på VG får vi lese at Jonas Gahr Støre oppfordrer høyresida til å ta et særlig (!) ansvar og oppgjør med høyreekstremismen. Han sier:
– Politikere på høyresiden må nå heve stemmen og trekke klarere grenser opp mot det høyreekstreme. Ikke lukke øynene. Og religiøse ledere i trossamfunn må ta sitt lederansvar inn mot dem som lytter mer mot dem.
Nå kan vi tolke Støre på flere måter. Her er to av dem:
- Presumptivt mener Støre at liberale befinner seg på høyresida. I så fall bør liberale ta et oppgjør med høyreekstremismen.
Dette er sannsynligvis ikke en god tolkning av Støre. Liberale er innvandringsvennlige og for fri innvandring. For dem er det særs lite aktuelt å ta ansvar for en politikk som står så mange mil fra dem selv. Det oppleves rett og slett ikke som en nyttig øvelse. Dette vet nok Støre.
Da er det mer nyttig at for eksempel venstresida eller Arbeiderpartiet tar et ansvar for det, siden de står nærmere politikken til høyreekstremistene enn det liberale gjør (uten at det har så mye å si for hvorvidt Arbeiderpartiet har god politikk; det er tross alt ikke et mål å stå aller lengst unna høyreekstremisme).
Den andre tolkningen er denne:
- Presumptivt mener Støre at liberale befinner seg på høyresida, men at liberale og alle på høyresida som ikke bidrar til høyreekstremisme, ikke er den delen av høyresida som har et ansvar og derfor heller ikke trenger å ta et oppgjør med høyreekstremismen.
Dette er sannsynligvis en bedre tolkning av Støre. Samtidig gjør det oppfordringen til Støre generaliserende overfor alle på høyresida denne oppfordringen ikke gjelder. Oppfordringen hans gjelder det rasistiske brungrumset på høyresida, ikke alle andre på høyresida. Å late som noe annet, er å skjære hele høyresida over en kam.
For å si det som en av kommentarene (les: Odd Bovim) på Facebook-siden under VG-artikkelen: “Det finnes ikke én høyreside.” Og det finnes heller ikke én venstreside.
Vi kan jo se for oss at Erna Solberg kom med en oppfordring til venstresida om å ta et oppgjør med Sovjetunionen eller Kina under Mao. Man burde ikke late som om det finnes moderate på venstresida som ikke støttet opp om dette. Det ville vært riktig å kritisere Solberg for en slik unyansert uttalelse, og det er riktig å kritisere Støre for denne sammenlignbare unyanserte uttalelsen.
Støre burde vært mer presis om hvem på høyresida han snakket om.
Et dypere problem
Uttalelsen til Støre er illustrativt på noe mange før meg har påpekt tidligere: Venstre-høyre-dikotomien er tilstrekkelig ofte en så forenklet måte å se det politiske spekteret på, at kategoriene blir meningsløse. Den skaper i mange sammenhenger kunstige fiendebilder og allierte der det ikke er noen. Dette forsterker svart/hvitt-tenkningen. Denne tenkemåten vil det alltid finnes i hopetall til ethvert emne, men det er ofte billigkjøpte poenger som fremsetter et verdensbilde som beleilig nok stemmer helt overens med kategoriene de søker å dytte på oss.
Forestillingen om at ideer kategoriseres i enten det ene eller det andre, skal man passe seg litt for. Når vi skaper en kunstig dikotomi mellom for eksempel høyresida og venstresida, gjør vi svært kompliserte ideer om til enkle, håndterlige størrelser. Fra mitt eget ståsted er det helt ukomplisert å gli mellom disse to polene i forskjellige saker. Man forstår ikke en idé først og fremst ved å se den i kontrast til noe annet.
Nå skal det sier at grunnlaget til en idé noen ganger springer ut som motsatsen til en annen idé. Som i hegeliansk dialektikk, oppstår en idé som antitesen til en annen idé, altså tesen. I så måte er det til en viss grad meningsfullt å kjenne til og definere en idé ut i fra motsatsen. Likevel er det slik at det der i fra gjerne er en hel del ideer og synspunkter mellom polene; det absolutte; ekstremene. Disse gjør man lurt i å analysere idégrunnlaget til uavhengig av hva som befinner seg på hver sin side av det ekstreme.
Det er selvsagt også forståelig at vi som mennesker føler en tiltrekning mot en “logisk” tenkemåte som reduserer verden til begripelige grove kategorier, og også gjerne finner glede i å utkjempe kamper mellom ideer på denne måten, men dersom vi fokuserer for mye på disse som motpoler, mister vi som sagt alle nyansene i mellom.
