Jeg husker godt fredagen 22. juli 2011. Min farmor og jeg dro på musikal hjemme i Halden, og under forestillingen kom én av artistene fram og fortalte at det var gått av en bombe i regjeringskvartalet. Jeg husker at jeg og farmoren min så rart på hverandre og ingen av oss kunne helt tro det vi hørte.
Vi dro hjem til farmor kort tid etterpå for å følge situasjonen på tv. Bildene hadde da endret seg til å vise ungdommer som svømte fra Utøya uten at vi helt forstod sammenhengen. Plutselig ringer min tante til farmor, og jeg forstår alvoret når hun reiser seg opp og går i sirkler på stuegulvet mens hun instendig ber tante om å snakke roligere.
Kjæresten til min fetter var med i AUF, og hadde reist til Utøya for å delta på sommerleir. De var begge 16 år gamle og egentlig skulle også min fetter være med på sommerleiren, men tilfeldigheter gjorde at han ble igjen hjemme. Ingen i familien visste den fredagskvelden at kjæresten hans var borte for alltid. Det gikk vel nesten en uke med konstant usikkerhet og noe håp før det ble bekreftet at hun var død.
Tiden etterpå var tung for familien men også for lille Halden by med under 30 000 innbyggere. Jeg husker at minnestunden i kirken var så uvirkelig at jeg ikke klarte å fokusere på det som ble sagt, men jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det var for fetteren min på første rad eller kjernefamilien til hun som døde.
Familien min på farsiden er borgerlig, men likevel ble vi rammet av det som skulle være et målrettet angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Jeg tror ikke det er helt unikt. Som vi vet er Norge et lite land og det er helt vanlig at man har nære venner, kjæreste eller familie med litt andre meninger og sympatier enn en selv. Godt er det! Det gjør at vi bygger broer som kanskje ellers ikke ville vært naturlige, og når tragedien først rammer politiske motstandere, så kjenner vi også på tragedien selv.
Massemordene på Utøya var ikke et angrep på hele Norge, men konsekvensene av det rammet folk i Norge på tvers av politisk ståsted. Dette er viktig, for selvom vi har lært at vi ikke skal tåle den uretten som rammer andre så er det umulig å ignorere den uretten som rammer de vi er glad i. Vi trenger folk å være glad i, også de som mener noe helt annet enn oss.
