I dag er det OK for deg. At jeg er lei meg, griner og savner vennene mine som døde. Det er greit for deg at jeg bruker det såkalte Utøya-kortet. Og du sender meg et hjerte i innboksen og poster “Vi glemmer aldri” på facebook. For du har gitt meg det kortet kun for å bruke det en gang i året, og det er i dag.
I dag er det OK for deg å la noen andre snakke om hatet bak 22/7. Det er OK for deg og du kan tolerere det maset om diskriminering og rasisme. Du kan akseptere at noen av oss snakker om sosial ulikhet og utenforskap og trekker linjene direkte tilbake til politiske realiteter som du er for ukomfortabel til å se. Men du kan forholde deg til det i dag. Det er OK for deg.
I dag er det OK å mimre over at du løftet en rose i 2011. Selv om du ikke har løftet en finger siden for noe av det vi lovet hverandre etter 22.juli. Klart det var mange som løftet en rose i 2011 fordi man rett og slett ikke visste hva man skulle gjøre med det ubegripelige. Men ti år senere, enda et høyreekstremistisk angrep senere, hvordan kan det være OK for deg å ikke begripe hva ditt ansvar er? Hvorfor er det OK å ha denne berøringsangsten?
I dag er det OK for deg å konkludere at hat dreper. Men hva gjør du med hatet du møter på hver eneste dag? Naboen, onkelen eller kollegaen din. Som hater på muslimer, trakasserer oss svartinger og kommer med rasistiske vitser om Lan Marie Berg, som for mange er enklest å le bort? Hva gjør du med det?
I dag er det ok for deg med høyreekstremisme som ikke har gevær i hånda. Det er ok for å akseptere alle slags ord under “ytringsfriheten”, men du vil ikke ta til motmæle. Det er ikke viktig nok å ta til motmæle. Er det fordi du er enig eller bare tør du ikke? En av delene må det være.
I dag er det OK for deg å si “aldri mer 9.april” og snakke om at du aldri ville akseptert det som skjedde mot jødene. Men det begynte ikke med gasskamre. Det begynte med ord som malte dem som noe mindre enn resten av oss. Det begynte med ord der vi skiller mellom folk. Det er OK å snakke om “aldri mer 9.april”, men ser du hvilke linjer vi kan dra mot behandlingen av muslimer i dag?
I dag er det HELT OK at vi ikke har kommet lenger i løpet av 10 år. At vi ikke er flere i kampmodus for å bekjempe den diskrimineringen som altfor mange opplever, at vi ikke tar et personlig oppgjør med alle bekjente som bidrar til fordommer om andre mennesker. For vi skal LIKSOM være likeverdige. Men sannheten er, VI er ikke likeverdige i manges øyne. Og det er OK for deg.
I dag er det OK for deg å dele hjerter i innboksen, facebook-statuser om å “ikke glemme” og tolerere alt dette preiket om å bekjempe hat. Men det er IKKE OK for deg å føle på det ubehaget du følte mens du leste denne teksten. Og det bekrefter vel det jeg prøver å få frem: Hatet som drepte 77 mennesker, lever i beste velgående. Vi, som samfunn, har søren meg ikke gjort nok.
Innlegget ble først publisert på Facebook-profilen til Kamzy Gunaratnam. Liberaleren har fått tillatelse til å republisere.
