Vil du forstå de du er uenig med? Da må du først forstå at vi mennesker er følelsesvesener som spiller på ulike fundamentale moralske verdier eller dyder. Om en vil, kan en også tenke på dem som preferanser. Disse fundamentale verdiene avgjør hvilke argumenter vi finner appellerende og velger å støtte oss til. Til syvende og sist forklarer det variasjonen i meningene våre. Selv om vi alle sitter med helt like opplysninger om et tema, vurderer vi dem moralsk ulikt på grunn av forskjellig verdisett. Dette er utgangspunktet for moral foundations theory, eller noe klossete oversatt som moralfundamentsteori.
Den amerikanske psykologiprofessoren Jonathan Haidt presenterer i boka “The Righteous Mind” – en bok som vakte både jubel og oppsikt – seks fundamentale verdier til å gjøre vurderinger i en moralsk matrise. Disse moralske kjerneverdiene, er følgende: Omsorg, rettferdighet, respekt for autoriteter, lojalitet, renhet/helligdom og frihet. (Engelsk: Care/harm, fairness/cheating, authority/subversion, loyalty/betrayal, sanctity/degradation, and liberty/oppression.) Den siste, frihetsverdien, er den verdien som har blitt lagt til sist. For de fleste er ikke denne verdien særlig viktig, og derfor blir også frihetsargumenter ofte avvist.
Dette verdifundamentet har ikke oppstått tilfeldig, men som en evolusjon respons. Verdiene tjener en evolosjonær gunstig funksjon. Grovt sett kan vi si at den evolusjonære funksjonen til de tre verdiene lojalitet, autoritet og hellighet, er å binde grupper eller stammer sammen for styrke intertribal konkurranse. Funksjonen til de to andre verdiene, omsorg- og rettferdighetsverdien, er der for å ta vare på enkeltpersoner i gruppen, henholdsvis omsorg for de svake og rettferdighet for at alle i gruppa følger reglene/ikke jukser seg seg til mer (ressurser) enn de fortjener. Her kan det selvsagt skytes inn at hva noen fortjener, er oppe til debatt.
Et helt konkret eksempel, er et forsvar av monarkiet. At befolkningen innad i et land samles rundt en konge, danner et sterkere fellesskap i befolkningen gjennom en felles figur å se opp til. Dette svarer til de tre verdiene som er ment å styrke grupper eller stammer sammen. Når noen inntar meningen at monarkisme er bra, kommer argumentet de bruker for den meningen mest sannsynlig til å ha de tre verdiene som utgangspunkt.
I større eller mindre grad. Vi vektlegger de fundamentale verdiene i ulik grad når vi gjør våre moralske vurderinger. Det Haidts banebrytende forskningsprosjekt viste, var at de som regner seg selv som konservative funderer seks av seks av disse verdiene i matrisen. Videre vektlegger de verdiene så å si likt. Moderate funderer fem av seks, der unntaket er renhet/helligdom. Mens de som regner seg selv som venstrevridde, har en tendens til å fundere tre av seks av verdiene, og de vektlegger i størst grad omsorgsverdien, dernest frihetsverdien og rettferdighetsverdien.
Med andre ord ser konservatives og venstrevriddes moralske matrise ganske annerledes ut. Legg merke til at det i utgangspunktet ikke trenger å være noe galt i dette. En jevnt justert moralsk matrise er ikke nødvendigvis bedre enn en ujevnt justert moralsk matrise. Her er det nok ingen fasit på hva som er best i alle situasjoner.
For de som regner seg selv som liberalister, gjelder samme profil som de selvidentifiserte venstrevridde, men med ekstra sterk vekt på frihetsverdien og til en viss grad også rettferdighetsverdien. Liberalister har altså det smaleste moralske landskapet, med bare to verdier, der frihetsverdien overdøver alt det andre.
Moralsk enøydhet. I en studie fra år 2000, fikk et par tusen amerikanere et gitt moralsk spørsmål og deretter ble de spurt hva de som var politisk uenig med dem selv ville svart på det samme spørsmålet. En øvelse i hvor godt du kjenner de du er uenig med, altså. Konservative og liberalister gjorde en nokså treffsikker gjetning på hva deres politiske meningsmotstandere ville sagt i en sak. De som gjorde det dårlig, var venstrevridde. For eksempel mente flere venstrevridde at svaret på “Er det greit å pine dyr?” for de konservative, er at det er greit. Men det er det ikke. Så det er en tillagt mening.
Når venstrevridde ble komfrontert med en type moralsk vurdering annerledes enn den de selv sto for, forkaster de dessuten den, i det hele tatt som moralsk refleksjon. De forstår ikke perspektivet og klarer derfor heller ikke anerkjenne vurderingen. Denne manglende forståelsen handler ikke om at konservative er dårlige kommunikatorer av sine verdier, men forklares, ifølge Haidt, av venstrevriddes moralske enøydhet. Venstrevridde har færre moralske verdier å spille på i matrisen enn konservative. I deres tilfelle handler som sagt moral om de tre verdiene omsorg, frihet og rettferdighet. Verdiene utenfor denne moralske sirkelen, er blindsoner.
Konservatives utfordring kan kanskje heller beskrives som trangsynthet heller enn enøydhet. Deres blindsone er at de har mindre forståelse for venstrevriddes omsorgsverdi, siden den er relativt mye større enn deres egen omsorgsverdi. Rettferdighetsverdien deres er også litt mindre. De kan derfor underspille disse. I visse kontekster bør også konservative være obs på at det ikke er meningsfullt eller riktig å spille på (les: bruke) alle seks verdiene.
Både konservative og venstrevridde vil ha mindre forståelse for liberalisters relativt mye større frihetsverdi. På sin side bør liberalisten passe seg for å bli for fanatisk opptatt av frihetsverdien.
Avskiltede meningsmotstandere. Dette har en observerbar effekt på den politiske samfunnsdiskursen. Mennesker utenfor vårt eget verdiunivers, har vi en lei tilbøyelighet for å i beste fall anse for å være dumme og i verste fall intensjonalt ondsinnede. Dermed skal de bekjempes eller utestenges. Det er en banal holdning å imøtegå mennesker med andre moralske verdier enn oss. På sikt fører det til et mer polarisert samfunn. Et samfunn der hvor de politiske leirene ikke snakker med hverandre og sitter i egne ekkokammere.
Haidts forslag til å løse problemet, er ikke verken å gi opp å overbevise hverandre eller likegyldighet overfor problemstillingen. Han foreslår at vi blir mer oppmerksomme på hvilke moralske blindsoner og betoninger vi har, for at vi bedre skal komme overens. Å bli oppmerksom på dette krever at vi lytter velvillig til hverandre og er inkluderende. Den voldsomme inkvisitoriske fiendtligheten oppstår når bare den ene gruppa får dominere. Skjer det, mister vi meningsmangfoldet.
