Fotballspillere kneler. Fotballstadionen i Munchen får ikke lov å vises i regnbuefarger. Åge Hareide vil ikke blande politikk og idrett, men angrer på språkbruken.
Jeg har en fortid som sportsidiot. Jeg husker godt boikotten av OL i Moskva i 1980 på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. USA og Norge deltok ikke, mens Storbritannia deltok. I 1984 boikottet Sovjetunionen OL i Los Angeles som takk for sist. OL i 1936 var et propagandastunt for Hitler og nazistene. Alle anbefales for øvrig å se Leni Riefenstahl film Olympia fra disse lekene, den er et mesterverk. Kommunister har alltid proppet utøvere fulle av dop for å vise hvor sunne folk er under sosialismen. Blandingen av idrett og politikk er ikke noe nytt.
Jeg har alltid mislikt det. Egentlig ikke av noen annen grunn enn at idrett, for eksempel fotball, er meningsløst. Her kan man elske et lag uten forbehold. Det er sirkuset som alle mennesker trenger i tillegg til det daglige brød. Mennesker fra alle kanter av verden kan finne sammen og diskutere scoringen til Salah eller keepertabben til Gulacsi. Det skaper en form for fellesskap på tvers av alder, kjønn, religion, kultur, seksuelle legninger og klassetilhørighet. Det er verdifullt.
Nå lever vi imidlertid ikke i en verden av bare harmoni. Rasisme har vært et enormt problem i flere hundre år. I 1958 var det kun 4 prosent av alle amerikanere som mente at ekteskap på tvers av raseskiller var greit. Verden har imidlertid gått fremover. Nå er det omtrent 90% som ikke har noe problemer med det. Det er et tankekors at knelingen i protest mot rasisme kommer nå, når kampen mot rasisme er i ferd med å bli vunnet. Det er typisk at slike aksjoner kommer for å fjerne den siste resten av umoral, ikke den gang problemet var mye større.
Jeg så nylig filmen 42, om Jackie Robinson som i 1947 ble den første afroamerikaner som spilte i Major League Baseball i USA. For en stund siden så jeg filmen Milk om Harvey Milk og hans kamp for homofiles politiske rettigheter i California på 1970-tallet. Sterke filmer som anbefales. De illustrerer at det var mye verre før.
Regnebuestadionet bør ikke aksepteres fordi det er politikk mener motstanderne. Det bør tillates fordi det handler om kampen mot fordommer, ikke politikk, mener tilhengerne. Vel, kamp mot fordommer er politikk. Saken dukket opp i kjølvannet av at Ungarn mot en stemme vedtok «et forbud mot all undervisning og offentlig publisitet om seksuelle minoriteter, eller LGBT» for en drøy uke siden. Et skammelig vedtak som det er på sin plass å markere motstand mot.
Det er svært få fotballspillere som har kommet ut av skapet, og det gikk dårlig med Justin Fashanu, den første som stod frem som homofil. Det er bra at det er nye tider, selv om fotballen henger etter. Av denne grunn har fotballen et spesielt ansvar.
Det er således bra at man flagger klart at diskriminering av skeive mennesker er galt. Man må imidlertid forstå at det er politikk og at man da kan forvente at andre politiske meninger også vil kobles til idretten. Det er ikke bare de gode og liberale kreftene som markerer sine meninger.
En siste tanke. Det er viktig å alltid være åpen for dialog. Mange av de stokk konservative er ikke mer konservative enn mange liberale var for 10 eller 20 år siden. Gjennom gode argumenter og et raust og varmt menneskesyn, vil dårlig fordommer få dårlige vilkår i fremtiden. Heldigvis. Men det kommer ikke av seg selv.
