USAs 46. presidents første dager viser at planen aldri var å ta USA tilbake til noen normal. Det som nå utspiller seg, bør ikke overraske, men er likefullt bekymringsverdig for samfunnslimet.
Du husker Ekspertene fra tenketanker, institutter og avisredaksjoner, som insisterte fra enhver plattform på at en president Joe Biden betød en retur til det voksne, det normale, det anstendige, det faktaorienterte, det vitenskapelige? Kanskje minnes du «trumpist!»-svimerket på den som betvilte gospelen om Biden, som innebærer at man er… rasist! og kvinnehater! og transhater! og kryptofascist! og noe greier med hvit makt! og! og! og! …
Gjør deg selv en cerebralhygienisk tjeneste: Ikke lytt til den gjengen igjen.
I fjor vår ytret Aftenpostens ikke alltid pålitelige Christina Pletten at Donald Trumps presidentskap ikke bør overleve pandemien. Trump var nemlig ansvarlig for at «farlig feilinformasjon sprer seg som et virus». Pletten hevdet at Trump og Fox News kalte viruset et «falskt påfunn fra demokratene».
Én kalori brent av på googling kunne ha opplyst om at påstanden for lengst var tilbakevist av factcheck.org, politifact.com, checkyourfact.com, Snopes og Washington Post. Ingen av dem Trumps talerør. Med «hoax» siktet Trump til demokratenes politisering av Covid-19 og deres anklager om at han ikke tok virusspredningen på alvor.
Presidenten overlevde uansett ikke. I november, da valgresultatet var klart tross Trumps siste krampetrekninger, skrev jeg artikkelen «Gorillaen og jakobinerne» om hvorfor den nye regjeringen uroet noen av oss.
I De dannedes selskab ble og blir bekymringene – spesielt tanken om at gorillaen, som ikke er uten mye omtalte og åpenbare karakterbrister, kunne tjene som bolverk mot deler av den identitetspolitiske malstrømmen – møtt med enten sjokk eller fåreglis.
Trump som folkeforfører?
Støtten til en ny runde med Trump fra navn som James Lindsay og Ben Shapiro (og ikke-amerikanere som Gad Saad), handlet ikke så mye om Trump som det å unngå et potensielt verre alternativ. At det skal ha vokst frem en mørk forkjærlighet for «det autoritære» blant pundits som var liberalt anlagt for fem minutter siden, er sikkert en spennende fortelling. Men den henger ikke på greip. (En kan jo spørre seg hvor diktatorisk anlagt en president er, som fremfor å utnytte en pandemi til å skjenke seg selv vide fullmakter, utålmodig gjentar at «Our country wasn’t built to be shut down» og vil overlate avgjørelser om corona-regler til delstatene heller enn føderale myndigheter.)
Likevel er det den fortellingen Ekspertene har fortalt seg selv og alle andre. Kronikken de re-publiserte ukentlig i fire år – en advarsel om en forestående politisk apokalypse ingen andre så fordi de var så beruset av den, ehm, uimotståelige retorikken til Trump – forfattet de i sitt eget hode i vår tids versjon av Weimar-republikkens siste dager.
Vender vi oss mot den virkelige verden har vi å gjøre ikke med Trumps hypnotiserende karisma, men en legitim frykt for venstreradikalere som utøver betydelig innflytelse over media og akademia og nå også over det demokratiske partiet. Woke-aktivister som tydelig har signalisert at de vil avfinansiere politiet (nå oppgradert fra «defund the police» til krav om «completely dismantle» politiet, og «no more policing» i det hele tatt, fordi politiet angivelig er «cancer» og «inherently & intentionally racist»), fjerne filibuster-muligheten, utvide høyesterett, fjerne valgmannskollegiet, bruke astronomiske pengesummer, innføre kritisk raseteori i skoler, slette studiegjeld (50.000 dollar per låntaker – en regning det visstnok er sympatisk å dumpe på skattebetalende bønder, drosjesjåfører og renholdsarbeidere uten utdannelse), tre inn i Iran-avtalen igjen (tross klare advarsler) og gjøre Washington D.C. og Puerto Rico til delstater, slik at partiet sikrer seg fire ekstra seter i Senatet.
Men nei, sånt var ingenting å tenke på. Litt støy, bare. Joe Biden var Normalens, Vitenskapens og Anstendighetens røst. Endelig seiret demokratiet! Ikke som i 2016, den gang folk led under falsk bevissthet.
Hillarys russiske feberfantasier
At republikanerne ikke oppnådde majoritet i Senatet er det vanskelig å klandre andre enn Trump for. Udokumenterte og usannsynlige påstander om omfattende valgfusk demotiverte Georgias republikanske velgere fra å møte opp ved stemmeurnen. Hvorfor ta seg bryet hvis utfallet er rigget? Nå er Senatet delt på midten. Kamala Harris, i kraft av å være visepresident, har avgjørende stemme hvis stemmegivingen ender opp 50-50.
Å snakke om presidentvalg som blir stjålet, er for øvrig ikke noe nytt. Hillary Clinton («[H]e knows he’s an illegitimate president», «We still don’t know what really happened») og Nancy Pelosi («Our election was hijacked. There is no question.») har i fire år dyrket tvil om legitimiteten til forrige president. Med sin egen konspirasjonsteori tegnet de et bilde av Trump som «Putin’s Puppet», i russiske interessers tjeneste. 42 prosent av dem som stemte på demokratene, oppga i en YouGov-undersøkelse da resultatet var klart i 2016 at «the election was rigged».
Der Trump ustanselig anklages for å undergrave demokratiet med sine uttalelser, møtes Clintons konspirasjonsteori med et skuldertrekk. Åpenbart var det tragisk, dog dessverre ikke overraskende, at gorillaen lot narsissismen ta overhånd. Han burde holdt kjeft og overlatt valgfuskspørsmålet til riktige instanser. Men hvor var pressen (med Ekspertenes sitater) da Clinton høylytt luftet sine feberfantasier?
Clinton er i det hele tatt glad i å kaste rundt seg med «russian asset»-beskyldninger når folk skal ryddes av veien. Verdt å minne om er at det demokratiske partiet kunne ha stilt med den høyst oppegående, pragmatiske kandidaten Tulsi Gabbard i 2020. En patriot dekorert for sin stridserfaring, og som har satt sannhet over partilojalitet. Også hun en agent for Russland, ifølge Clinton. (Gabbard, som nå har forlatt politikken, ble forsvart av Bernie Sanders, som fant Clintons utsagn «outrageous».)
Heller ikke Jill Stein, kandidaten til Green Party, unnslapp Clintons mccarthyiske anklager om Russland-tilknytning. Stein avfeide det hele som hva det var: en «ludicrous, unhinged conspiracy theory with no basis in fact». Svertingen Clinton holder på med, hører man ikke stort om i en ellers USA-fråtsende norsk presse.
For travle for gjennomsiktighet
Det er vanskelig å vite hva man skal si om utsagn fra Eksperter som Sofie Høgestøl, om at visepresidenten og presidenten «har et godt forhold og en god personkjemi», at det «ser ut som om de genuint liker hverandre». Oppsto det rørende forholdet før eller etter nominasjonsvalgkampen der en aggressiv Harris sterkt antydet at Biden er både rasist og overgriper?
La oss ikke ta lufta ut av Ekspertenes eufori: Biden er anstendig og sympatisk og vil roe ned og samle USA; Harris er kul i Converse-sko. Kynisme og taktikkeri, det er sånt republikanere driver med. Kom bli med, vi sikler litt mer over superduoen som skal rydde opp etter Gargamel.
Vi befinner oss for øvrig i en situasjon så absurd at norske pressefolk ser det som en god ting at lederen for verdens mektigste land ikke snakker til velgerne via pressekonferanser. «Biden har bare holdt én pressekonferanse», skriver VGs Per Olav Ødegård: «Han utretter desto mer på jobb.»
For enhver med fungerende ører og øyne er det opplagt at 78 år gamle Biden unngår pressekonferanser fordi han ikke er i stand til å formulere sammenhengende setninger. Vi har sett det gjentatte ganger, han sliter selv foran teleprompter som viser ham hva han skal si. Derfor ber Bidens pressefolk om å få tilsendt spørsmål i forkant. Det er gode grunner til å stille spørsmål om hvem som egentlig styrer sjappa.
At presidenten styrer unna spørsmål begynte å irritere selv heiagjengen i CNN, som tidligere i år bemerket at «the White House has still yet to put a solo news conference by Biden on his calendar. That makes him unique among recent presidents. And not in a good way.» Videre:
«Biden has signed more than 50 executive actions — on everything from immigration to a return to the Paris climate accord. He also signed a $1.9 trillion Covid-19 stimulus bill, a massive bit of federal spending.
While Biden has largely avoided the press over these first six weeks, he and his administration have done a number of HUGE things — using his executive power and the Democratic majorities in Congress.
The Point: These are decisions that will affect not just Biden’s presidency but the country for years to come. And he should understand the need to explain his thinking to reporters and the country.»
Først 25. mars – etter at Washington Post, også et Biden-positivt medium, uttrykte misnøye over manglende åpenhet – avholdt Biden sin første pressekonferanse solo. Med glassaktig blikk og omhyggelig utfylt notatblokk.
Kaos på grensen til Mexico
Noen tomme fraser om «unity» er alt som skal til for å overbevise Ekspertene om at det Biden virkelig vil, er å forene et land i oppløsning. I VG har Eksperter mimret om Roosevelt og Eisenhower, den gang USA var et land som trakk i samme retning, «en politikk Biden ønsker å bygge videre på».
Betryggende lesning for de av oss som ble smått bekymret over at flere enn 30 presidentordrer ble undertegnet under Bidens første uke. De første 12 dagene alene signerte Biden flere enn Trump og Obama til sammen etter like lang tid. Påfallende mange av Bidens ordrer reverserte forgjengerens politikk, en politikk halvparten av amerikanske velgere ønsket og stemte frem, og som 75 millioner amerikanere stemte for igjen fire år senere.
Biden kan gjøre dette. Selvsagt. Men da avsløres alt snakk om å trekke i samme retning og å forene en polarisert nasjon, som hva det er: hult.
Det er ikke bare Biden som unngår pressen. Eller «er på jobb», som det heter i VG. Kritikken rettes òg mot visepresident Harris, som etter å ha fått ansvar for kaoset som har oppstått på grensen til Mexico, ikke har avholdt flere pressekonferanser.
I iveren etter å bli kvitt alle spor etter gorillaen, hastet Bidens jakobinere med å forkaste «Remain in Mexico». Ordningen krevde at asylsøkere ventet utenfor USA mens søknaden ble behandlet. I tillegg skulle det bli slutt på å sende enslige mindreårige tilbake til hjemlandet. Om den massive tilstrømmingen under president Biden, skriver Nick Miroff i Washington Post:
«Word soon spread that families with children younger than 7 years old were being allowed to enter the United States and released from custody. Families fitting that profile began rushing to that span of the border, where U.S. agents were already overwhelmed by soaring numbers of teens and children arriving alone.»
USAs utenriksminister Antony Blinken gjorde det kjent at Biden-regjeringen avsluttet Trumps avtaler med land i Mellom-Amerika. For å begrense tilgangen til det amerikanske asylsystemet, sa de såkalte «safe third country»-avtalene Trump inngikk, at søkere fra regionen skal søke asyl i El Salvador, Guatemala og Honduras før USA. Nok en barriere fjernet av Bidens folk.
Miroff skriver om de uverdige forholdene som har oppstått (men som pussig nok ikke interesserer dem som skrek seg hes over «konsentrasjonsleirene» under Trump):
«The number of minors arriving without their parents continued to balloon, and with the capacity of the Department of Health and Human Services’ shelter network reduced by the pandemic, teens and children began backing up inside CBP tents, sleeping shoulder-to-shoulder on floor mats. They were stranded beyond the 72-hour legal limit while waiting for beds to open up in HHS shelters.
More migrant families were arriving, too, and with Mexico only taking back a limited number, the Biden administration released more and more parents with children into border towns and cities. Biden officials continued to insist they were expelling the majority of the families crossing the border. It wasn’t true; statistics show fewer than half were being sent back.»
Hvor er Kamala?
Migranter som ankom USA, som en del av en familiegruppe, syvdoblet seg fra januar til mars. Om lag 178 000 papirløse migranter ankom grensen i april, det høyeste antallet på mer enn to tiår. Ca. 1000 enslige voksne unnslipper grensevaktene daglig. De kommer fordi den nye presidenten kritiserte Trumps strengere innvandringspolitikk som «an unrelenting assault on our values and our history as a nation of immigrants». Fra Bidens egen nettside:
«Immigration is essential to who we are as a nation, our core values, and our aspirations for our future. Under a Biden Administration, we will never turn our backs on who we are or that which makes us uniquely and proudly American. The United States deserves an immigration policy that reflects our highest values as a nation.»
Man kan vanskelig klandre noen som ønskes velkommen, for å komme. I lang tid unngikk Biden å betegne situasjonen som en krise (dette hadde å gjøre med «sesongtrender»). Da Biden først gjorde det, rykket staben ut og forsikret om at Biden ikke mente det han sa, dette var en «challenge at the border». I dag er beskjeden til både Harris og Biden – til jakobinernes store skuffelse – «ikke kom!».
I opposisjon angrep Harris – som nå artikulerer så tydelig hun makter: «Do not come. Do not come. If you come to our border, you will be turned back.» – Trump gjentatte ganger for å returnere papirløse migranter ved grensa: «That is not reflective of our America and our values and it’s got to end», var gjennomgangsmelodien da.
Fremdeles har ikke Harris tatt seg bryet med å besøke grensa. Sånn er det vel når man er på jobb. Da hun nylig ble konfrontert med det på NBC, kom den karakteristisk malplasserte latteren: «And I haven’t been to Europe! And I mean, I don’t understand the point that you’re making.» Situasjonen er nå så ille at politikere i Texas vil ta saken i egne hender og selv reise grensebarrierer.
Biden-regjeringen løser langt viktigere problemer. Som å beordre amerikanske innvandringsmyndigheter om ikke å bruke slemme begreper som «assimilation» og «illegal alien». Ingenting må komme før tonen i hvordan vi snakker om ting. Dette vet også våre USA-kommenterende venner, hvorav flere fremdeles våkner skrikende om natten av forrige presidents ubehøvlede caps lock-aktivitet på Twitter.
Kritisk raseteori
Kommenteres må også den himmelropende ironi i at TV2, VG, Dagbladet og andre medier følte det viktig å opplyse nordmenn om at republikaner og Trump-kritiker Mitt Romney (som de ikke likte særlig godt da han stilte mot Obama) har blitt buet og pepet på av sine partikolleger. Dette passer narrativet om et republikansk parti som blir en stadig sprøere Trump-kult. Samtidig regnet utilslørt rasisme og sjikane mot den afrikansk-amerikanske republikaneren Tim Scott fra folk på venstresiden – deriblant sentrale demokratiske politikere – etter at han uttalte at USA ikke er et rasistisk land. Dette fant ikke norske medier verdt å nevne.
Forestill deg en svart politiker for demokratene bli kalt «oreokjeks» (svart utenpå og hvit inni) og liknende svineri av høyresiden, eller at noe á «Uncle Tim» trendet på Twitter, og at norske medier ikke rapporterte om det. Nei, ikke sant.
En av dem som gikk løs på Scott er Ibram X. Kendi, leder av Center for Antiracist Research ved Boston University. Kendis aktivisme er løst beslektet med såkalt kritisk raseteori, en ideologi som sier at rasisme alltid er der ute, og vi avslører den gjennom utrettelig kritikk av alle samfunnets bestanddeler. Kendi er kjent for aforismer som at «the only remedy to past discrimination is present discrimination», og «there is no such thing as a not-racist idea, only racist ideas and antiracist ideas».
I kritisk raseteori er rasisme systemisk, den er overalt, iboende alt. Hvite er rasister uten å innse at de er rasister, og de er blinde for rasismen fordi den tjener dem godt. Sagt med kritisk raseteoretiker Barbara Applebaum: «all white people are racist or complicit by virtue of benefiting from privileges that are not something they can voluntarily renounce.»
Derfor må vi alle vekkes og ta det store oppgjøret. Bli woke. Slike forestillinger ligger bak Chicago-ordfører og demokratisk politiker Lori Lightfoots bisarre beslutning om ikke å la seg intervjue av hvite, men bare fargede journalister.
Ifølge Kendi er det å benekte rasisme «the heartbeat of racism». Du sier du ikke rasist? Da er du veldig rasist. Og Tim Scott er ifølge Kendi rasist for å hevde at USA ikke er rasistisk. Noen husker kanskje Kendis angrep på høyesterettsdommer Amy Coney Barrett for å være «White coloniser». Hun hadde brukt sine to (adopterte) haitiske barn som «rekvisita». Dette er visst noe hvite gjør for å holde i live livsløgner om at de ikke er rasister.
Woke smørbrødliste
Psykopati, tenker du kanskje. Nå er Kendi og andre identitetspolitikere blant anbefalt litteratur i den amerikanske marinen, av alle steder. Roger J. Maxwell i National Review skriver følgende om en ytterst woke leseliste:
«(…) the checklist also included several books that are overtly political in nature, threatening what should be the apolitical nature of our nation’s fighting forces. (…) The inclusion of these books, especially given the hot-button topics they cover (and the controversial takes they provide) seems to place the Navy squarely into the realm of politics, which it has stridently attempted to avoid in the 200-plus years of its existence.»
At en apolitisk institusjon som forsvaret, nå politiseres, bør bekymre. Fra Ekspertene er det stille.
Dette leder oss til hvorvidt Biden har klart motstå woke-innflytelsen fra partiets radikale fraksjon, og om USA har returnert til sitt gamle jeg. Som var det vi skulle få, ifølge Ekspertene. Kulturkrigen og identitetspolitikken ville avta. Tja:
- Bidens transportminister Pete Buttigieg, medieyndling numero uno (sikle, sikle, han kan snakke norsk og fransk og har Harvard-utdannelse), hevder rasisme er «fysisk bygd inn» i amerikanske motorveier. Å anklage bilveier for rasisme, dét var visst normalen.
- Et døgn etter innsettelsen undertegnet Biden en presidentordre som sier at transkvinner kan kreve å delta i kvinneidrett. Skoler som ikke tillater det, kan miste offentlig pengestøtte. Chelsea Mitchell, den raskeste jenta i Connecticut, beretter om hvordan hun og andre har tapt en rekke mesterskapstitler i konkurranse mot transpersoner (med åpenbare fysiske fortrinn), og om den usikre fremtiden til kvinnelige atleter. (Senere redigerte USA Today Mitchells kronikk og beklaget at «hurtful language» hadde forekommet. Ordet «male» (i stedet for «transgender») var blitt brukt.)
- Biden har uttalt at mannlig innsatte som identifiserer seg som kvinner, skal kunne forvente at fengsler må rette seg etter det: «In prison, the determination should be that your sexual identity is defined by what you say it is, not what in fact prison says it is.» Så det var slik normalen så ut før Trump ødela alt. For øvrig er dette nå kodifisert i Californias lovverk.
- USAs FN-ambassadør Linda Thomas-Greenfield hevder at «White Supremacy» er vevd inn i de amerikanske grunnlovsdokumentene. Ja, og Biden hadde sikkert «unity» i tankene da han hentet inn Thomas-Greenfield.
- Bidens klimarådgiver Gina McCarthy opplyser i en film lagd og lagt ut av Det hvite hus at klimakampen er en «racial justice issue». «Climate justice is about equal rights», forteller McCarthy. Så det var rasisme klimakampen handlet om. Endelig litt vitenskap!
Grasrota mett på woke
Ekte totalitære vet at de må nå ungdommen. Biden, eller jakobinerne bak ham, presser på for å få kritisk raseteori inn i skolen. Det samme med det faglig diskrediterte 1619-prosjektet, med budskapet at USA ikke ble grunnlagt i 1776, men i 1619 da de første slavene ankom Amerika. (Med andre ord: USA er bygd på slaveri og rasisme, og er derfor korrumpert fra begynnelsen av.)
Den som fremdeles tror woke-bevegelsen begrenser seg til en liten gruppe overvektige og underernærte studenter med grønt hår og ropert, følger dårlig med. Som eksempel på hvor dypt dette går, er det verdt å lese historien til Nicole Solas, en mor som kan stå overfor søksmål fra en barneskole i Rhode Island der hun har barnet sitt. Etter å ha blitt kraftig motarbeidet, klarte Solas å få tak i skolens godt skjulte pensumoversikt ved å bestille kopier av offentlige dokumenter. Disse delte Solas med andre foreldre for å vise hvordan skolen indoktrinerer elevene med kritisk raseteori og annet venstreradikalt tankegods.
John McWhorter, en afrikansk-amerikansk professor i lingvistikk, tilhører dem som oppfordrer foreldre til å ta barna ut av skoler som underviser i kritisk raseteori.
Grasrota – lærere, foreldre, lokalsamfunn – er for alvor i ferd med å gå dritt lei kritisk raseteori. Amerikanere har fått nok av at barn blir forsøkt hjernevasket til hat gjennom splittende, rasistiske ideologiske prosjekter, og arbeidet er i gang med å få kritisk raseteori ut av offentlig skole. Samtidig forsøker altså Biden – Den store forener – å injisere mer av det sivilisasjonsnedbrytende stoffet inn i skoleverket, og Barack Obama flirer på TV av folks «right-wing»-bekymringer for hva denne nyrasismen gjør med samfunnslimet: «lo and behold, the single most important issue to [republikanerne] currently right now is critical race theory, who knew that that was the threat to our republic?»
Trump satt i sin tid en stopp for at skattebetalernes penger gikk til å kurse offentlig ansatte i «systemisk rasisme» forankret i kritisk raseteori. Såkalte mangfoldskurs, designet for å «vekke» folk til å se at de opprettholder et rasistisk system, har ikke overraskende ledet til økt fiendtlighet mellom etniske grupper.
Christopher F. Rufo ved Manhattan Institute peker i Wall Street Journal på en rekke grimme eksempler på denne typen kursing, blant annet skriver han at:
«At a series of events at the Treasury Department and federal financial agencies, diversity trainer Howard Ross taught employees that America was “built on the backs of people who were enslaved” and that all white Americans are complicit in a system of white supremacy “by automatic response to the ways we’re taught”.»
Trumps ordre om at offentlige midler ikke lenger skulle kanaliseres inn i slik kursing, ble reversert av Biden: «I’m rescinding the previous administration’s harmful ban on diversity and sensitivity training.» Selv sliter jeg med å forstå hvorfor en bussjåfør i Kansas eller en bonde i Wyoming skal beskattes for å finansiere innprentingen av et bilde av USA som et gjennomsyret rasistisk land. Biden-frelste Eksperter vet kanskje?
Seddelpresse i høygir og grunnlovsstridig politikk
Noe jeg nevner i «Gorillaen og jakobinerne» er at Biden har et team rundt seg som har omfavnet Modern Monetary Theory, den nye greia blant økonomifagets heksedoktorer. Egentlig er dette bare en ny maske foran den naive keynesianismen som døde med stagflasjonen på 1970-tallet, da det ble tydelig at det å bekjempe arbeidsledighet med pengetrykking var en særdeles dårlig idé.
Det foregår nå et storstilt økonomisk eksperiment i USA. 1,9 billioner dollar skal stimulere økonomien. Den offentlige pengebruken går opp til et nivå ikke sett siden andre verdenskrig, og det i et land som fra før tynges under en enorm gjeldsbyrde.
Kritikk kommer ikke bare fra konservative. Larry Summers, Clintons finansminister og senere leder for Obamas økonomiske råd, har advart mot det han kaller en totalt uansvarlig økonomisk politikk. Det er fare for en ny stagflasjonsperiode i USA. Som enhver økonom verdt sitt salt, vet: Leder den enorme pengebruken til stigende priser, vil sentralbanken forsøke å kjøle ned økonomien med renteheving. Det kan, dersom de nye pengene har blåst opp bobler, medføre både aktivapriskollaps og høy arbeidsledighet.
Tidligere sjeføkonom ved IMF Olivier Blanchard frykter massiv inflasjon som følge av krisepakken. Rapporter viser allerede at inflasjon er underveis. Selv i CNN reagerer man: «It’s time to sound the inflation alarm inside the White House.»
Krisepakken har flere problematiske sider. Den kan se ut til å være grunnlovsstridig, melder gravejournalisten Glenn Greenwald. De 29 milliarder dollarene øremerket hjelp til mindre, privateide restauranter, prioriterer eksplisitt virksomheter hvor minst 51 prosent eies av folk fra gitte etniske grupper eller kvinner. Greenwald skriver:
«By effectively relegating struggling businesses owned by white males or ethnicities and nationalities excluded from a priority designation “to the back of the line,” the COVID relief program, ruled the court by a 2-1 decision, ran afoul of core constitutional guarantees.»
Videre er Bidens planer om å overføre 4 milliarder dollar til landbruksdepartementet (USDA) og lånetilgivelse for utsatte bønder og ranch-eiere, blitt stanset. Gjelden til svarte, latinamerikanske eller asiatiske amerikanere eller urfolk (indianere) skal betales, etter denne planen. 12 bønder fra ni delstater har nå gått til søksmål mot USDA, og har fått medhold fra Wisconsin-dommeren William Griesbach som vurderer Bidens program grunnlovsstridig. Griesbach mener programmet ikke gir tilstrekkelige eksempler på at bønder med minoritetsbakgrunn blir diskriminert i nyere tid, og at politikken forsøker å motarbeide diskriminering med mer diskriminering.
Bytt ut Ekspertene
Mye mer av det som foregår på Bidens vakt kan nevnes. Men for å unngå en dette-gidder-jeg-ikke-å-lese-lengde, kan vi nøye oss med en kort kommentar til noen nyere «høydepunkter»:
- De som mente Trump var myk mot Russland (noe han var i retorikken, men sanksjonene var harde) kan merke seg at Biden fjerner sanksjonene rettet mot den 1200 kilometer lange Nord Stream 2-gassrørledningen til Tyskland. En klar geopolitisk seier til Putin. Blinken har tidligere advart i NATO om at Russland kan bruke Nord Stream 2 til å svekke EU-land ved å øke disses avhengighet av Moskva: «President Biden has been very clear, he believes the pipeline is a bad idea, bad for Europe, bad for the United States, ultimately it is in contradiction to the EU’s own security goals.» Blinken og Biden må ha glemt hva de selv har sagt.
- For øvrig er det nå en gladsak i NRK at Biden anses av Putin som «en en erfaren statsmann (…) veldig forskjellig fra Trump». For Biden er ikke Trump, og da er ikke en omfavnelse fra Putin lenger illevarslende. At Putin satt pris på den amerikanske presidenten er kanskje ikke så rart. I noe som kunne ha vært en scene fra Politiskolen-filmene overrekte Biden Putin en liste over 16 konkrete, kritiske infrastrukturmål i USA, innen bl.a. energi, vannforsyning, helsevesen, beredskap, forsvar, mat, IT, transport, produksjon og finansielle tjenester, som russerne for all del ikke må (cyber)angripe.
- Washington D.C. (hvor 92.1 prosent stemte demokratisk i fjor) blir, som spådd, forsøkt gjort til USAs 51. delstat, slik at maktsultne demokratene får flere seter i Senatet. Samme status til Puerto Rico vil gi fire seter.
- Filibusteren blir, også som spådd, forsøkt fjernet (selv om Biden tidligere har kalt dette farlig). Filibusteren er opprettet for å forhindre at (radikal) lovgivning hastes gjennom. Joe Manchin, en moderat demokratisk senator, kan gjøre det vanskelig for Biden-regjeringen, selv om Manchin tar en posisjon ikke annerledes enn den til Biden en gang i tiden.
- Like forutsigbart forsøker jakobinerne å utvide høyesterett – fra ni til 13 medlemmer. Biden, som tidligere har karakterisert utvidelse som en «bonehead idea», har opprettet en kommisjon som skal se på saken. Påskuddet er å skape balanse etter at en rekke konservative dommere nylig har blitt nominert til og innvalgt i høyesterett. Antallet har vært ni siden 1869, og dette vil være en dør det er svært farlig å åpne, fordi det betyr politisering av rettssystemet. Selv radikale Bernie Sanders er imot og sier som sant er: «My worry is that the next time the Republicans are in power they will do the same thing.»
- 11 millioner ulovlige innvandrere skal gis statsborgerskap. «Systematisk rasisme» har forgiftet håndhevingen av innvandringspolitikken, ifølge det politiske programmet. Ikke bare er politikken veldig radikal, men den er også urettferdig mot innvandrere som har sluppet inn i USA på lovlig vis.
Ingenting av dette skulle skje. Ikke ifølge Ekspertene (som har bedrevet alt annet enn folkeopplysning). «Folk vet hva han står for»; Biden er «ingen radikaler, slik Republikanerne hevder, men en pragmatiker i Bill Clintons og Lyndon B. Johnsons tradisjon», forsikret Ekspert Hilmar Mjelde: Biden og Harris forstår nemlig tiden vi lever i. Som en Gerald Ford, kommer Biden inn og «roa ned stemninga etter ein omstridt president», fortalte Mjelde etter valget i fjor: «Alt Biden har sagt og gjort hittil høyres svært lovande ut.»
Trump, i dag en privatperson, dominerer fortsatt nyhetssakene om amerikansk politikk. Ikke ulikt hvordan lettkledde damer en gang i tiden ble lagt på bilpansere av reklamefolk: Spesielt relevante for produktet var de ikke, men de fanget blikk. Mjelde er fremdeles ikke ferdig med «illiberal autokrat-spire» Trump, ei heller det «reaksjonære, høyreradikale partiet». Opptatt av hva Biden-regjeringen foretar seg er heller ikke demokratenes ivrigste norske cheerleader Eirik Løkke ved Civita (som aldri har opplevd en verre natt (!) enn da Hillary Clinton tapte mot Donald Trump i et valg på andre siden av kloden): «demokratiet i USA [vil] fremover være mye mer avhengig av hva det republikanske partiet gjør enn hva Joe Biden måtte finne på.»
Biden er altså USAs sittende president. Og det som har kommet fra Det hvite hus hittil i 2021 bør bekymre enhver tilhenger av det liberale demokrati. Men dette er visst ikke av betydning.
Burde norske medier være hakket mindre opptatt av amerikansk politikk? Sikkert. Men et USA sosialt balkanisert av interne stridigheter, vil ikke lenger kunne garantere for Europas sikkerhet. Det er gode grunner til å følge med på hva skjer, særlig i lys av Kinas vekst, og for stabiliteten i liberale demokratier er det vesentlig å forstå beveggrunnene for fenomener som Trump. Dessverre er utslitte merkelapper stort sett det eneste Ekspertene har å tilby; analysene har de ikke.
