Det er trist når de som kommenterer politikk i aviser og TV bidrar til å tilsløre og fordumme heller enn å forklare og opplyse velgerne om hva som skjer i politikken. Ferskeste eksempel er byrådskrisen i Oslo.
Når en regjering står i fare for å gå av kalles det en regjeringskrise. De to eneste kommunene i Norge med parlamentarisk styringssystem er Oslo og Bergen. På nasjonalt plan fikk parlamentarismen sitt gjennombrudd i 1884. Oslo har hatt dette systemet helt siden 1986. istedenfor bystyre og formannskap har Oslo bystyre og byråd (eller byregjering, om du vil). Parlamentarisme er en styringsform som har utviklet seg over lang tid, med et sett av spilleregler som ikke alltid er lett å forstå.
Parlamentarisme enkelt forklart
Parlamentarisme er et styringssystem som gjør at en regjering er avhengig av parlamentets tillit. Hvis et mistillitsforslag («Stortinget har ikke tillit til..») får flertall må regjeringen gå av. En regjering som står i fare for å lide nederlag kan stille kabinettspørsmål. Det betyr at regjeringen truer parlamentet med å gå av hvis den ikke får viljen sin. Bytt ut regjering med byråd og parlament (Stortinget) med bystyret, så har du modellen for styring i Oslo (og Bergen).
Byrådskrise; et flertall i bystyret gav uttrykk for mistillit
Byrådet i Oslo består av Ap, SV og MDG, og tiltrådte efter valget i 2015. Byrådet ble gjenvalgt i 2019, men måtte i går gå av fordi et flertall i bystyret bestående av alle andre partier stemte for et mistillitsforslag mot Lan Marie Berg (MDG). Byrådsleder Raymond Johansen stilte kabinettspørsmål; det vil si at han stilte hele byrådet bak Berg, og varslet at byrådet ville gå av dersom flertallet stemte for mistillitsforslaget. Kanskje håpet Johansen og byrådspartiene at støttepartiet Rødt ville bøye seg for kabinettspørsmålet, men det skjedde altså ikke.
Oslo fikk en byrådskrise. Byrådet sluttet å være byråd, men er et forretningsministerium. Det betyr at de samme folkene sørger for en slags administrativ styring av Oslo frem til et nytt byråd er etablert. Ordfører Marianne Borgen (SV) har omtrent samme rolle som kongen har ved regjeringskrise; slik kongen snakker med stortingspresidenten og eventuelt med partienes parlamentariske ledere på Stortinget må ordfører Borgen snakke med alle partienes gruppeledere. Hensikten for både kongen og ordføreren å få råd, og finne ut hvem som har størst støtte bak seg i Stortinget eller bystyret for å få oppdraget med å danne ny regjering eller nytt byråd. Flertallet i Oslo bystyre er det samme; Rødt er fortsatt på vippen. Mer om det senere.
Opposisjonen: For lite og får sent. Lan Marie: – ikke gjort noe feil
Årsaken til byrådskrisen var kostnadsoverskridelser og sen/manglende informasjon til bystyret fra ansvarlig byråd, som var MDGs mest kjente, populære og omstridte politiker Lan Marie Nguyen Berg. Hun har vært byråd for miljø i Oslo, og har vært i hardt vær flere ganger. I desember overlevet hun et mistillitsforslag i forbindelse med en rekke brudd på arbeidsmiljøloven i etater hun har ansvar for i Oslo. Et prosjekt hun har hatt det øverste politiske ansvaret for har vært å sikre Oslo ny kilde for vannforsyning. Et prosjekt i utgangspunktet kostnadsberegnet til ca 12 milliarder kroner. Men prosjektet sprekker på kostnadssiden; med en økning på ca 40%. I prosessen har det vært foretatt en rekke valg som har kunnet påvirke den endelige prislappen. Flertallet i bystyret mener at informasjonen fra ansvarlig byråd Berg har vært for sen og for mangelfull. Både Berg og byrådet for øvrig mener at hun ikke har gjort noen feil i denne prosessen. Hun har fremført en slags beklagelse, men den kom i seneste laget og var for svak for flertallet i bystyret.
Raymonds siste virkemiddel – og et lønnlig håp
Da det ble klart at også vippepartiet Rødt stilte seg bak mistillitsforslaget hadde byrådsleder Raymond Johansen et virkemiddel og byrådspartiene et lønnlig håp. Virkemiddelet var kabinettspørsmål; truselen om å gå av. Det lønnlige håpet var at Lan Marie Berg ville trekke seg. Ved å trekke seg ville Berg ta ansvar og spare byrådet for nederlag. Berg avviste å trekke seg, for hun mener jo at hun ikke har gjort noe feil. Rødt kunne også bøyd seg for truselen, og fremstilt sin kritikk i et såkalt daddelvedtak; en sterkt formulert kritikk (for eksempel fremsatt i et eget forslag). Slikt er også vanlig i et parlamentarisk system når et støtteparti for en regjering settes i skvis mellom mistillit og kabinettspørsmål.
En politisk situasjon er en del av demokratiet
Det som har skjedd i Oslo er altså det som vanligvis utspiller seg på riksplan ved en såkalt politisk situasjon; en regjeringskrise. Dem har det vært en del av; i 1963 (Gerhardsen III og Lyng), I 1986 (Willoch), i 2000 (Bondevik I). Det har også vært en del mistillitsforslag som kan karakteriseres som rene demonstrasjonsforslag, uten sjanse til å få flertall. Og kabinettspørsmål, hvis opposisjonen samler seg om et forslag som en mindretallsregjering ikke ønsker vedtatt. Det er kun hvis det ligger an til at et flertall vi samle seg om et mistillitsforslag, eller ikke bøye seg for et kabinettspørsmål at det oppstår en såkalt politisk situasjon.
Politiske situasjoner oppstår ikke ofte. Norske velgere foretrekker å skifte regjeringer gjennom valg. Men regjeringsskifter skjer også mellom valg. Efter 2.verdenskrig har Norge hatt 22 regjeringer. Fire av dem har måttet gå av pga mistillit/kabinettspørsmål.
Det kan være vanskelig både som velger og kommentator å forstå dynamikken i en politisk situasjon, men man må forutsette at den som av profesjon har som oppgave å forstå, analysere og forklare politikken for vanlige folk evner å gjøre dette – fremfor å tilsløre og fordumme politikken. Gjør man det siste kan man skape forakt både for de folkevalgte og det demokratiske systemet, og apati blant velgerne. Eller man kan skape bevegelser i velgerkorpset på galt grunnlag.
Klarer de politiske kommentatorene i norske medier å formidle substansen og alvoret i byrådskrisen i Oslo? Neppe.
VG: Spill for galleriet
I VG kaller Tone Sofie Aglen sin kommentar til byrådskrisen Et spill for galleriet, og hevder at alle vet at det er det. Hvorfor? Fordi de samme partiene vil komme tilbake i byråd. Lan Marie er ikke bare populær men også veldig omstridt. Hun har vært utsatt for mye hets i kommentarfeltene og i sosiale medier. MDGs forsvar for sin Oslo-byråd Berg har spilt på den sympatien Berg har fått. Aglen skriver: «For MDG har det virket nesten umulig å akseptere at dette er parlamentarisk, ikke personlig.» Aglen avlegger også byrådets støtteparti Rødt en visitt: «Rødts gruppeleder i Oslo, Eivor Evenrud, er et godt eksempel på den nye generasjonen politikere. Hun får også gode skussmål for sin jobb i bystyret. Derfor er nok mange overrasket over at hun stemte for å felle byrådet, som hun snart kommer til å sette inn igjen.» Men Aglen har allerede konstatert at det ikke er grunnlag for et borgerlig byråd. Aglen får det dermed til å handle om taktikk og politisk tilhørighet. Et rødt parti kan ikke kaste et rødgrønt byråd. Dette er den type forenkling som er fordummende, og som ikke går inn i substansen og alvoret i saken. Rødt og gruppeleder Evenrud har gått inn i saken med det alvoret den fortjener, og stilt seg spørsmålet om de ville felt en byråd fra et borgerlig parti. Svaret var ja. Så hvorfor skulle ikke en MDG-byråd bli stilt til ansvar på samme måte? Den type logikk som Aglen presenterer er ikke uvanlig. Finn Gustavsen (SF) ble møtt med den under Kings Bay-krisen i 1963. Carl I. Hagen (FrP) ble møtt med samme under krisen på Påskepakken (økonomiske innstramninger) i 1986.
Aslak Eriksrud i TV2 plasserer ansvaret hos Lan Marie Berg. Hun burde gjort som Sylvi Listhaug (FrP) da KrF ville støtte et mistillitsforslag i forbindelse med Listhaugs famøse Facebook-posting om at Ap støtter terrorister. Da trakk Listhaug seg, og regjeringen kunne fortsette. Eriksrud benytter karakteristikker som «kaos», «unødvendig» og «uforståelig», men knytter det til at Berg ikke valgte å gå frivillig, når hun likevel snart må kaste seg inn i stortingsvalgkampen som førstekandidat for Oslo MDG. Dermed bidrar han ikke til å forklare substansen og alvoret i kritikken mot Lan Marie. Han mener bare at hun burde gått av og spart bystyret og byrådet for en strafferunde med sonderinger.
Også Dagsavisens kommentator mener at MDG har skylden for at sakens alvor ikke har fått fokuset den fortjener: «Sammenblandingen av personfokus og sak har vært skadelig for debatten om vannforsyningsskandalen. Man må kunne diskutere en byråds informasjonsplikt og håndtering av en så alvorlig sak, uten at det skal tolkes som hets mot personen Lan Marie Berg. Og dessverre: Om noen har gjort vannforsyningssaken til en personfokusert sak, så er det MDG selv.» På lederplass derimot, går Dagsavisen til angrep på Rødt.
Den erfarne journalisten Eirik Mosveen i Avisa Oslo mener derimot at det ikke finnes noe som heter forretningsministerium i byparlamentarismen. Det blir heller ikke nytt byråd, men det samme gamle som fortsetter. Han mener at all omskrivningen er skjønnmaling for å skjule dét faktum at bystyrets flertall har avsatt Lan Marie som byråd.
Magnus Takvam i NRK har en god gjennomgang av saken.
Partienes vurderinger – og konsekvensene
Tilslutt noen vurderinger av hvordan de ulike partiene kommer ut av byrådskrisen i Oslo:
Byrådspartiene Ap, SV og MDG har stått last og brast med byråd Berg i denne saken. Selv om dette er en lokal sak, vil de taktiske og strategiske konsekvensene ha betydning på riksplan. MDG kan havne på vippen i Stortinget efter høstens valg. Selv om MDG anser seg som blokkuavhengige har partiet gått inn for regjeringsskifte efter valget, og Ap og SV vil naturlig nok ha et godt forhold til et mulig vippeparti.
Det er ikke like opplagt at de borgerlige partiene skal forsøke å velte et rødgrønt byråd ved enhver mulig anledning, når det uansett er rødgrønt flertall i bystyret. Skal man fremme mistillit mot en konkret byråd må det være på grunn av innholdet og alvoret i saken. Det er dette de borgerlige partiene i bystyret bedyrer at de har gjort.
Partiet Rødt er byrådets støtteparti i bystyret. Uten støtte fra Rødt på byrådet gå på frierferd til et eller flere av de ikke-sosialistiske partiene i bystyret. Rødt reddet Lan Marie Berg fra mistillit i desember. Da var det mengder av brudd på Arbeidsmiljøloven i etater Berg har det øverste ansvaret for som var temaet. Rødt er et parti på ytterste venstre fløy, og byrådet kan velge å søke flertall i bystyret andre steder. For Rødt må derfor innholdet i den enkelte sak og partiets eget program være avgjørende for stemmegivningen. Man må opprettholde troverdighet blant sine kjernevelgere. Derfor kan ikke Rødt ta lett på sakene, fordi de politisk ligger til venstre for det rødgrønne byrådet. Rødt ha med stort alvor gått inn i saken. Når partiet ikke nøyer seg med et såkalt daddelvedtak (der de sterkt kritiserer byråden), men konkluderer med mistillit sier det noe om alvoret. Rødt blir møtt med den samme kritikken Finn Gustavsen ble møtt med allerede i 1963; han felte en «arbeiderregjering». Rødt har poengtert at de må møte en rødgrønn byråd med samme kriterier som en borgerlig byråd. Rødt kan ha styrket sin profil som «vaktbikkje». Det var som vaktbikkje og korrupsjonsjeger Erling Folkvord ble innvalgt i 1993. Bjørnar Moxnes klarte kunststykket i 2017. Det er trangt om plassen i det politiske landskapet til venstre for Ap. Rødt må derfor skille seg ut, som et parti som ikke er opptatt av posisjoner og taktikk. I motsetning til Dagsavisen tror jeg ikke at Rødt har forregnet seg, når de bidro til å sparke ut en byråd de hadde mistet tilliten til. Rødt viser at de er opptatt av sak og innhold, og at ingen kan ta deres støtte for gitt.
MDG har i Lan Marie Berg en politiker som nå går av som byråd med en ripe i lakken. Hun har ikke hatt kontroll over kostnadsutviklingen i et gigantisk prosjekt, og hun har heller ikke tatt tilstrekkelig på alvor at hun må ha tillit hos bystyreflertallet. I egne øyne har hun overhodet ikke gjort noe galt i saken, og hennes støttespillere forsøker å spinne videre på den hets hun har blitt utsatt for og fått mye fortjent sympati for. De som har gått inn for mistillitsforslaget er slått i hartkorn med mobberne i sosiale medier. Et klassisk forsøk på avledningsmanøver fra MDGs side. Men det hjalp ikke. Fremover blir det en kamp om historieskrivningen om denne byrådskrisen. Spørsmålet er om velgerne er blitt i tvil om MDGs modenhet som styringsparti. Også før byrådskrisen var det mye kritikk av MDG for aldri å lytte til innvendinger mot de tiltak partiet har gjennomført i Oslo i løpet av årene med makt. Et parti som er fersk i utøvelse av makt har allerede rukket å opparbeide seg en maktarroganse man ellers må til Arbeiderpartiet for å se eksempler på.
