På denne dagen for 20 år siden, møttes ministerrådet i EU i Gøteborg. Den nyvalgte amerikanske presidenten George W. Bush var også invitert. Det var hans første møte med EU-lederne. Det skulle være appeller på morgenen 15. juni, og deretter et paradetog gjennom byen. Gøteborg sentrum ble rasert i løpet av ettermiddagen. Den antiglobalistiske volden vi hadde sett under internasjonale toppmøter i Nord-Amerika og sentral-Europa var kommet til Skandinavia. Det var mange norske ungdomsorganisasjoner som var tilstede i Gøteborg under opptøyene, inkludert flere medlemmer i redaksjonen til Liberaleren som var tilstede sammen med Johan Norberg. Mattias Svensoon har tatt et tilbakeblikk i teksten nedenfor.
Mattias Svensson er lederskribent i Svenska Dagbladet. Denne kommentaren ble publisert i Svenska Dagbladet 12. juni. Vi har fått lov til re-publisere den på norsk.
Januar 2021. Kongressbygningen i USA blir hovedoppslag på nyhetene etter at demonstranter som støtter den avtroppende president Donald Trump tar seg inn i bygningen og avbryter stadfestingen av valgsertifikatene fra delstatene.
Handlingen fordømmes av samtlige svenske riksdagspartier. Mediene kaller det et forsøk statskupp med voldelige midler. Det har også blitt beskrevet som en trussel mot det svenske demokratiet.
Juni 2001. Gøteborg forbereder et møte for ministerrådet i EU. Demokratisk valgte statsledere diskuterer de store politiske temaene i EU, inkludert traktatendringer.
I forkant av dette møtet planlegger demonstranter å ta seg inn i den besluttende forsamlingen og stoppe møtet. Det som er interessant er demonstrantenes intensjon skildres nøytralt, nesten velvillig, i hvert fall før opptøyer og vold bryter ut i Gøteborgs gater.
Likheten mellom de planlagte handlingene i Gøteborg og det som hendte i Kongressen er slående. Etter stormingen av Kongressen har det blitt påpekt hvordan fascismen blander karneval og vold. For 20 år siden var det metoden til venstresiden. Akkurat som det er vanskelig å ikke le av en hornkledd sjaman, innbyr det til lattermildhet å lese hvordan Dagens Nyheter beskriver planleggingen av hvordan demonstrantene skulle ta seg inn i konferanselokalet i Gøteborg 14. mai 2001.
«Et 20-talls personer sitter likevel på stolene i en ring foran den svarte tavlen. Oskar og Elin ‘tilrettelegger’ møtet – begrepet leder er bannlyst. Johan og Mafalda velges som undertrykkelsesobservatører. De skal passe på at alle i gruppen får uttale seg, og at ingen bruker patriarkalske hersketeknikker for å avbryte eller sette seg på noen andre.»
Det er imidlertid ikke noen tvil om at møtet handler om å ta seg inn i og stoppe beslutningsorganet til de demokratisk valgte politikerne. «Vi vil komme inn på EU-toppmøtet. Vi mener EU er udemokratisk, og at det ikke representerer folk i Europa», sier en av aktivistene. Disse selvutnevnte stedfortrederne for folket beskrives som «anarkofeminister, dyrerettsaktivister, miljøkrigere og marxister hulter om bulter» i artikkelen. Altså ikke helt så pluralistisk som de kanskje hadde tenkt seg selv.
Den største ironien er at de som for 20 år siden planla en aksjon lik den i Kongressen, mot en forsamling som var demokratisk valgt, tilhørte «Gøteborgs ikke-voldsnettverk». Dette nettverket ble uglesett. Ikke bare av den militante og voldelige «svarte blokken», men også av en hel underskog av såkalte ikke-voldsnettverk som ikke likte at Gøteborgs ikke-voldsnettverk hadde dialog med «fascistene». Det vil si politiet. Selv de relativt «snille» demonstrantene fra Gøteborg mente altså at det var deres rett å stoppe møtene til demokratiske valgte ledere.
Andre nettverk med lignende ambisjoner ble hyllet på kultursidene. Husker du subcomandante Marcos? Den meksikanske geriljalederen som alltid gikk med skimaske og skrev poesi og bøker der han beskrev globaliseringens åpning av handelen mellom land og liberalisering av lukkede og stagnerte økonomier som den «fjerde verdenskrigen». «Bak denne masken taler ren allmennvilje», skrev Stefan Jonsson, professor i etnisitet, i et panegyrisk portrett på kultursidene i Dagens Nyheter 11. mars 2001.
Slagordet Marcos brukte «Ya basta!» (Det er nok) gav navn til en finsk-italiensk aktivistgruppe som reiste rundt i Europa med det formål å trenge seg inn i og stoppe internasjonale politiske møter, spesielt møter om handel og globale investeringer. Det pågikk som sagt en «verdenskrig».
Det er lenge siden nå. På tross at subcommandante Marcos har byttet artistnavn en rekke ganger og har kalt seg Subcommandante Insurgente Galeano siden 2014 er han ikke like hotshot som han var ved tusenårsskiftet.
Så hva kan vi lære? Om vi skal dømme etter den entydige fordømmelsen av angrepet på Kongressen finnes det i dag sterkere oppslutning for integriteten til demokratiske forsamlinger. Noen nyttige lekser lærte vi allerede etter raseringen av Gøteborg for 20 år siden. Entusiasmen for voldsromatisk aktivisme gikk nedover allerede etter toppmøter. Opprør og voldsomheter er alltid best på trygg avstand. Sannsynligvis har tilbakegangen til det liberale demokratiet på 2000-tallet også ført til at demokratitilhengerne er mer opptatt av å verne om det liberale demokratiets grunnlag.
Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at det hos en del først og fremst handler om hvem som står bak trusselen mot demokratiet. Det er lettere for mange i medier og politikk å fordømme høyresidens bøller, enn venstresidens bøller.
Kultursidene viser at det tross alt ikke er problemer å heve stemmen for despotisme i klimaets navn, eller hylle tenkere som drømmer om samfunn under marxistisk styre. Akkurat som det i 2001 var fritt frem å hylle noen som anså at det rådde en verdenskrig siden vi handlet mer med hverandre. I så fall er det eneste som har hendt siden 2001 at globaliseringsmotstanden, inkludert dets voldsomme og antidemokratiske uttrykk, også har blitt adoptert av visse på høyresiden.
Oversatt av Lene Johansen.
