Aftenposten skrev 4 juni om de nye nazistene (bak betalingsmur) i anledning av at det nærmer seg ti år siden terroraksjonen 22 juli 2011. I begynnelsen av artikkelen viser Aftenposten en skjermdump der en nynazist lister opp sine fiender i prioritert rekkefølge. Det er (forutsigbart) raseforrædere og jøder øverst på listen, men øverst blant det som må kalles rent politiske motstandere troner Libertarians. Ikke kommunister, sosialister og sosialdemokrater, som for en stor del definerer seg selv som motsatser til nazismen.
Ytterste høyre misliker ytterste høyre mest – til mulig forvirring for de som opererer med en enkel høyre-venstreakse og har akseptert ukritisk hva som er hvor på den.
Vi liberalere tenker også på oss selv som motsatser til nazistene, men jeg vil anføre at jeg synes vi gjør det med større filosofisk presisjon. Vi er motsatser til kollektive, autoritære og totalitære tankesett i alle sine former. På alle tre punkter står nazisme og kommunisme stødig blant de som har medført mest ulykke og lidelse gjennom siste århundre.
Jeg har møtt noen vantro blikk fra lefties når jeg bekrefter hvor jeg står politisk (liberalist/libertarianer/an-cap i festlig lag). Reaksjonen avslører at de legger en del i begrepet det kan være verdt å nøste opp i.
Jeg mistenker de samme menneskene ville bli overrasket over at nazister (i alle fall enkelte av dem) plasserer oss høyere på den ideologiske fiendelisten enn kommunister og sosialister. Listen er naturligvis ikke noe sannhetsvitne alene – det er én liste fra ett forum – men den rimer noenlunde med egne erfaringer annenstedsfra.
Den misvisende høyre/venstre-aksen
Den som ikke har tenkt særlig over saken, har kanskje omtrent dette bildet i hodet: kommunistene er lengst til venstre, nazistene lengst til høyre. På vår vanlige politiske skala blir det dermed enkelt å klassifisere hvem som er nærmere nazismen enn andre: Arbeiderpartiet er logisk sett mer nazistisk enn SV, og Høyre mer enn Arbeiderpartiet. Liberalister anses gjerne å stå enda lengre til høyre enn ytterkanten av vårt vanlige politiske spektrum – altså nærmest nazismen. Det er mulig det er denne tankerekken som får folk til å skvette litt over begrepet Libertarian. Jo mer høyre, jo mer rasistisk/nazistisk/fascistisk, eller noe slikt?
Her er en første oppklaring: høyre/venstre-aksen kom opprinnelig fra plasseringen til høyre og venstre for presidenten av nasjonalforsamlingen under den franske revolusjonen – de kongetro til høyre, og de radikale til venstre. Langt de fleste av i dag ville nok følt seg mest hjemme på venstre side i akkurat dét rommet sett med nåtidens øyne. Sett med ideologiske briller satt de som forsvarte etablerte privilegier til høyre (datidens konservative), og de som ønsket endring – de liberale – til venstre. Denne idéen om en politisk skala har siden overlevd ved at man plasserer konservative til høyre, og radikale til venstre. Liberalister er radikale og hører ikke naturlig sammen med konservative, men det gjør ikke liberalister og sosialister heller. Flere ser sammenfallet med (liberal)konservative som større enn med sosialister, og plasserer liberalister solid til høyre.
Men skalaen er svært misvisende, og marxistene kom for ordens skyld sent til «venstresiden»..
Det er et naturlig første skritt å raffinere skalaen med to akser i stedet for én. The Political Compass er en populær test over to akser, der høyre/venstre-aksen representerer økonomisk politikk og y-aksen representerer grad av autoritære/anti-autoritære sympatier. Kompasset kan gi et første hint om hvor misvisende en én-dimensjonal høyre/venstre-akse er.
Artikkelforfatter illustrert ved skeptisk fjes i D2
Testen er naturligvis ikke perfekt. Spørsmålsstillingene er for en stor del nokså skjeve, og mange spørsmål fremstår lite relevante eller utilstrekkelig avgrenset i tolkningsrom til å kunne brukes pålitelig. Jeg mener selv jeg på en riktigere skala ville ligget nederst til høyre. Min kritikk av skalaen som brukes er at høyre side gir mer uttrykk for korporatisme enn kapitalisme, frie markeder og åpne grenser.
Den gir likevel et mye bedre bilde enn en vanlig, éndimensjonal høyre/venstre-akse. Så om vi for et øyeblikk tar testen for god fisk og vurderer min egen plassering i matrisen, så er det lett å se hvorfor jeg ikke føler noe stort slektskap med nazismen (eller kommunismen). Begge ideologier er svært villige til å bruke makt for å nå sine mål. Jeg, og mine politisk allierte, er knapt villige til å bruke politisk makt overhodet. Om min plassering av hakekorset er rett (den er nokså i tråd med gjengs vurdering fra andre), kan du til og med argumentere for at jeg står til høyre for nazistene sett på en ren høyre/venstre-akse.
Mer nazistisk enn nazistene, liksom.
Jeg vil argumentere for at autoritær/anti-autoritær-aksen er den viktige av de to. Hvor villig er man til å bruke politisk makt, og til hva? For egen del kan hva oppsummeres med en svært kort liste, som jeg fortsatt er svært skeptisk til til å sette makt bak.
Archy, kratos og andre akser
Brian Patrick Mitchell argumenterte i Eight Ways To Run The Country for én (anti)hierarkisk akse (archy) og en (anti)makt-akse (kratos). Det ligner på det politiske kompasset, men økonomisk høyre og venstre er erstattet av en hierarkisk akse (anerkjennelse av rang).
Av dette systemet avledet han åtte distinkte typer skilt av støtte, motstand eller ambivalens overfor disse to konseptene – politisk makt og sosialt hierarki. I tillegg klassifiserte han vagt populisme som en niende – opportunistisk støtte til hva som helst.
mot eller ambivalent til de to hovedaksene
Karl Marx’ filosofi er kanskje riktigst beskrevet som en prioritering av økonomisk likhet over økonomisk effektivitet på én akse, og arbeidernes kontroll over produksjonsmidlene/økonomien på bekostning av kapitalens på den andre.
Videre kan globalisme vs nasjonalisme utgjøre en egen akse. Nasjonalismen kan både være økonomisk isolasjonistisk motivert, eller etnisk. Det kan være aktuelt med en sekulær vs religiøs akse, tradisjonsbunden vs progressiv, og mye annet.
Benjamin Barbers artikkel fra 1992 Jihad vs McWorld oppsummerer flere av disse elementene i en ny binær akse som setter det progressive mot det tradisjonelle. Her hjemme er det oftere kjent som GAL-TAN, sikkert godt hjulpet av at avisoverskriftene nærmest skriver seg selv: Er du GAL, Støre?
- GAL: grønn, alternativ, liberal
- TAN: tradisjonell, autoritetstro, nasjonalistisk
Det er ikke kontroversielt å plassere nazister i TAN-gruppen, men det er vanskeligere å argumentere for at liberalister er autoritære (eller illiberale), at kommunister i praksis ikke er autoritære, at senterpartister ikke er litt nasjonalistiske osv. Den nye aksen blir like mangelfull som den forrige: binære akser fungerer dårlig i virkeligheten.
9axes forsøker å sortere basert på flere av disse, om du vil nerde litt over temaet.
Mitt møte med en nynazist
På PorcFest i New Hampshire i 2013 traff jeg Christopher Cantwell, som senere ble en av frontfigurene i Unite the Right-rallyet i Charlottesville, Virginia i 2017. Det var i Charlottesville Heather Heyer ble kjørt ihjel med overlegg da en nynazist aksellererte inn i folkemengden av motdemonstranter. Det var også anledningen for president Trumps mye kritiserte utsagn (rett nok ikke fullstendig sitert) «very fine people on both sides».
PorcFest (Porcupine Freedom Festival) arrangeres av The Free State Project, vanligvis på campingplassen Roger’s Campground nord i delstaten. Prosjektets mål er å få flest mulig libertarianere til å flytte til New Hampshire. Delstaten er liten nok med sine 1,3 mill til at man faktisk kan håpe å vinne reell politisk innflytelse. PorcFest er deres årlige meet & greet for interessenter og nysgjerrige, og er tettpakket med bacon, foredrag, våpen og interessante mennesker med ulike bakgrunner (et av mine egne høydepunkt var å pludre med venstreanarkisten Vermin Supreme en halvtimes tid. Han fortalte med lengsel i blikket om sin ungdoms dumpster diver-ferie i Norge).
Jeg møtte Cantwell væpnet til tennene (han var langt fra eneste våpenentusiast til stede) og full som en alke. Vi diskuterte makroøkonomi og annet et par timer ut i natten, og det var det. Det var til og med nokså hyggelig, selv om fyren hadde en del outrerte synspunkter. Vi var vel nominelt allierte på det tidspunktet – ‘fellow free-staters’. Året etter ble han utestengt fra festivalen (han agiterte for at det var rimelig å ta livet av politifolk som begikk rettighetsbrudd, og ble ekskludert fra FSP). I 2017 dukket han igjen opp, slankere og sintere, som lederfigur i Charlottesville-marsjen – og senere som frontfigur i Vice-dokumentaren om hendelsen – marsjerende med nynazister som ropte «jord og blod» og veivet med sørstatsflagg og hakekorsbannere.
Veien var, sett fra mitt ståsted, overraskende kort fra en fredelig og tolerant libertariansk festival (en av de årlige hovedattraksjonene er Buzz’s Big Gay Dance Party, ikke det man generelt forbinder med nazisme), til å bli nynazist i full blomst. Jeg har filosofert litt over hvordan den veien ble så kort i ettertid, all den tid jeg ser få argumenter for at verdisettene er kompatible på noe betydningsfullt vis.
Man kunne jo argumentere overflatisk for at man blir sintest på de man står nærmest, men det finnes ingen åpenbare felles målbilder mellom libertarianere og nynazister. Den fraksjoneringen i ulike bevegelser oppigjennom (særlig de røde, uforglemmelig satirisert i Monty Pythons «Life of Brian»), har jo ofte handlet om detaljer i strategivalg på veien mot noenlunde kompatible mål.
Sett fra et mer venstreorientert ståsted er en vanlig analyse at høyresiden i større grad tolererer/fremmer/fremelsker forskjeller – at kommunismen skiller seg meningsfullt fra nazismen fordi nazismen er en forskjellsideologi. Internasjonal kommunisme/sosialisme er i rak motsetning en ekstrem likhetsideologi, selv om noen dyr oftest blir litt likere enn andre. Det er i alle fall ingen tvil om at nazistene ser store forskjeller mellom grupper, selv om man kan ha sterke likhetsidealer innenfor en foretrukket gruppe (de benevnte seg tross alt nasjonale sosialister).
Likefullt er det gyldig å peke på at høyresiden generelt ser forskjeller som mer naturlige og tolererbare i utgangspunktet. Mange som føler de hører til på høyresiden vil nok innvende at poenget snarere er at mennesker faktisk er forskjellige og ønsker forskjellige ting. Der venstresiden er mer opptatt av utkommelikhet, er høyresidens fokus mulighetslikhet – likhet for loven f eks. Når venstresiden vil kvotere kvinner eller minoriteter inn på et studium eller til bestemte jobber, fokuserer de på utkommelikhet – utkommene er ulike for ulike grupper, og det kan rettes opp i ved å kompensere politisk gjennom en nominell (men velment) individuell ulikhet for loven. Høyresiden er naturlig skeptisk til slikt, fordi det bryter med idéen om individuell mulighetslikhet (til tross for at mulighetslikheten også har vært svak for f eks kvinner i arbeidslivet). Kanskje noen vil hevde det dypest sett handler om det samme som under den franske revolusjon for deler av høyresiden: bortfall av privilegier.
Man kunne med rimelighet anføre at libertarianisme er en ekstrem forskjellsideologi sett i et slikt perspektiv – toleransen for individuelle forskjeller (og utkommer) er nesten absolutt på papiret. Dermed kan man jo hevde at blivende nazister med en iboende over- og undermenneskeideologi blir tiltalt av slikt? Samtidig er libertarianere fanatisk opptatt av formell mulighetslikhet – fødeland, legning, utseende, kjønn og andre karakteristika er loven fullt og helt uvedkommende. Hva du skaper med dine to hender, og hva du tenker i eget hode, er ditt og ingen andres business å bry seg med. Det fremstår i tur svært lite kompatibelt med noen form for nazisme (eller kommunisme). Den ekstreme toleransen for individuelle forskjeller (‘live and let live’) er tvert imot anti-nazistisk. Og anti-kommunistisk. Den er anti-kollektiv.
Hvorfor enkelte autoritære nazister trekkes mot sin egen antitese, right wing hippies som mener raseblandet ekteskap mellom tre fremmedkulturelle homser bør være ok (og at de i tur bør kunne kjøpe sprit i dagligvarebutikken natt til julaften mens de røyker en joint), skyldes kanskje mest at libertarianere er dypt filosofisk tolerante. Også for ting de slett ikke er enige i – til det punkt at det sender gale signaler rett som det er.
Det er overgrep mot faktiske mennesker man er opptatt av, ikke ulovlige tanker. Mange libertarianere er tvert imot villige til å diskutere nær sagt hva som helst, for sportens eller nysgjerrighetens skyld. Det kan sende et feilaktig signal til en nynazist-in-spe som tester vannet. Han kan fort oppfatte at det han argumenterer for kanskje er radikalt, men likevel innafor. Det å føle at man blir tolerert i en normalt akseptabel politisk bevegelse, i alle fall i noen grad og på overflaten, kan være et godt trekkplaster for nazistspirer på søken. Det er mye som peker mot at ensomhet og isolasjon er et viktig rekrutteringsfundament for nynazistiske bevegelser. Outrerte synspunkter og holdninger sender deg ut i kulden mange steder.
Å opptre som tankepoliti overfor annerledestenkende sitter laaaangt inne for de fleste libertarianere. You err on the side of tolerance. Det tar tid og mange feilsteg for de fleste libertarianske bevegelser å sortere entydig hva som er over streken, og dermed kunne agere tidlig og tydelig.
Hvorfor er nazistene sinte(st) på libertarianere?
Det er mulig mange nazi-spirer blander sammen diskusjonsvilje og åpenhet med faktisk aksept, eller at et lite komplett kart over politiske akser, spesielt høyre/venstre-forenklingen, styrer mange nazi-sympatisører innom på et tidspunkt i den enkeltes utvikling.
Enten disse menneskene forstår de er på galt sted selv (Buzz’s Big Gay Dance Party kan jo være en slik anledning), eller om de rundt dem forstår i tilstrekkelig grad til å sende dem på dør (Cantwell fikk the royal treatment i så måte), er det ikke lett å forbli nazist i et libertariansk miljø.
Det er mulig mange nazister er ekstra sinte på libertarians fordi mange av dem har kjent på vannet der i sin søken etter tilhørighet, og blitt kontant avvist når de har gitt alvorlig uttrykk for sine reelle politiske oppfatninger.
Det er også mulig de bare ikke liker oss ved nærmere ettersyn. Det blir utvilsomt kjedelig å være nazist i en verden der politisk makt knapt kan anvendes.
Jeg kan i alle fall more meg over å ha sett en vaskeekte, svært skeptisk nazist på Buzz’s Big Gay Dance Party en sen kveld i 2012.
