I dansekomedien fra 1600-tallet av den franske dramatikeren Molière, “The Imaginary Invalid”, spør en av karakterene en lege om forklaringen på hvorfor det har seg slik at opium gjør at folk sovner. Legen forklarer at opium gjør at folk sover fordi “opium er en substans som følger et søvninduserende prinsipp”. Men er dette en forklaring? Vet vi noe nå, som vi tidligere ikke visste?
Problemet med svaret til legen, er at det ikke er en forklaring i det hele tatt. Forklaringer må selvfølgelig gi oss ny informasjon, men ingen ny informasjon er her gitt. At opium følger et søvninduserende prinsipp, er bare en annen måte å si at opium gjør at folk sover. Forklaringen legen ga er akkurat like mystisk som spørsmålet den er ment å besvare. En slags forklaring uten å være en forklaring, så å si.
En korrekt forklaring – en som faktisk ville lært deg noe – hadde gått inn på hvorfor det kjemiske innholdet av opium har en beroligende effekt, fordi kjemikaliene etterligner andre kjemikalier i hjernen, som så påvirker hvorvidt vi blir trøtte. Denne forklarer er mindre mystisk; den forklarer en mystisk egenskap til opium ved å referere til ting vi allerede forstår og gjør dermed verden til et litt mindre mystisk sted å være i. Videre har den en forklaringsverdi fordi vi kan bruke den til å gjøre prediksjoner over hvilke andre kjemikalier som har en søvndyssig effekt, hvilke medisiner som kan fungere som en motgift til opium, og så videre.
Legg merke til feiltrinnet til legen. Fiksjonell som han er, gjør han samme feil som mange av oss gjør når vi forsøker å forklare verden rundt oss. Vi formulerer oss på en måte som gir illusjonen av at vi forteller deg noe du ikke allerede visste. Dette er pseudoforklaringer. Forklaringer som ikke egentlig er forklaringer.
Kristne som ser en trang til å nevne Gud inn i enhver sammenheng, faller også for dette. Gudsforklaringen er et eksempel på et mystisk svar. Konseptet “Gud” forklarer alt uten å forklare noe som helst. Selv om vi antar en allmektig guds eksistens, har det ikke noe forklaringskraft for oss å si at en gud står bak de fysiske mekanismene som får motoren i en båt til å kjøre eller hvorfor de økonomiske forholdene i Mosambik er bedre enn i Nederland. En allmektig gud kunne sikkert ha endret litt på fysikken eller samfunnets strukturer slik at dette ikke var tilfellet, men når Gud alltid brukes som forklaring, er det bare en annen måte å si at Gud er årsaken til alt. Det forklarer oss ikke det årsaksforholdet mellom ulike konsepter og hendelser relativt til hverandre.
Igjen en forklaring som ikke informerer oss om noe nytt. Det er ord som er formulert på en slik spesifikk måte at den gir oss følelsen av at vi nå forstår litt mer av verden, uten at vi faktisk gjør det. Men: En forutsetning for at noe er en forklaring, må selvfølgelig være at den inneholder mer informasjon enn den informasjonen som var bakt inn i spørsmålet som den er ment å være et svar på.
Noen ganger gjør vi også feiltrinnet når vi skal forklare naturlige fenomener. Dersom et individ for eksempel har blitt smittet av sykdom, forklarer vi det med at noen har vært i kontakt med en bakterie eller et virus – tross at det å få en sykdom av smitte, er det samme som å ha vært i kontakt med en bakterie eller virus,. Dermed gir ikke dette oss noe ny informasjon. Det er ikke forklaring på hvorfor akkurat denne personen ble syk. For eksempel har vi ikke nå noe bedre svar på hvor og når, eller av hvem personen ble smittet. Vi vet ikke engang hvilken sykdom det er snakk om. «Forklaringen» ender dermed opp med å simpelthen bli en gjentagelse av det spørsmålet tok utgangspunkt i at vi allerede visste.
Andre eksempler innebærer mer diffus sitater om livsvidsom, som du gjerne ser poster av på sosiale media, som “Alt skjer for en grunn”, “Livet består av oppturer og nedturer” og lignende. Disse sitatene påpeker bare noe som kan bli sagt om så å si alt. Igjen, man forklarer alt ved å forklare ingenting. Man sier kanskje noe sant om noe, men man har ikke sagt noe man ikke allerede visste ut i fra premissene for spørsmålet. «Forklaringen» som tilbys, har ikke lært oss noe nytt.
Vi gjør også feiltrinnet i moralfilosofien. Når noen sier at de har en rettighet til eller fra noe, uten å forklare hvorfor dette gjør det de gjør moralsk, begår de feiltrinnet av å gi et mystisk svar på et mystisk spørsmål. Man gjengir bare sin tro om hva som er moralsk gjennom å forklare at noe er en rett, uten å forklare hvorfor.
Hvis jeg som et kontraargument hadde fortalt deg at mennesker av likt kjønn ikke har rettigheten til å gifte seg, og du hadde vært uenig med det, er det ikke noe vi kunne gjort for å blitt enige, utenom å gå inn på hvorfor rettigheten oppsto. Å diskutere hva ens rettigheter er, uten at disse rettighetene korresponderer med et overbevisende svar om hva som er riktig, godt eller bra, har vi ikke gjort annet enn resirkulere meningene våre om moral med andre mer skjulte ord. Du kunne lik så greit bare sagt at du mente dette var bra. Med mindre vi gir en forklaring på det moralske ved en rettighetet, har vi altså ikke gitt en forklaring på hvorfor noen har en rettighet til noe.
