Sosialdemokratiet viser sitt sanne ansikt når et tresifret antall milliarder kroner av skattebetalernes penger brukes på toglinje nordover fra Bodø. Visst unner jeg dem jernbane, men ikke til enhver pris. 120 milliarder, før de obligatoriske budsjettoverskridelsene, er en helt hinsides sum penger. En pengesum, som kunne vært brukt langt bedre enn til tog i et område hvor det ikke bor spesielt mange mennesker.
Jeg er liberalist, og liker tog. Tog som fremkomstmiddel er sterkt undervurdert. Når jeg reiser fra Oslo til Trondheim, kan jeg fint koble meg opp på et litt halvtregt tognett og jobbe ganske så effektivt med laptopen liggende på brettet på stolryggen foran. Det går fint å skrive og lese det meste på toget, uten for mye humpete underlag, krappe kurver, sikkerhetskontroll og rare avbrudd som man vanligvis får med buss og fly. For ikke å snakke om at det er umulig å jobbe på reisen om man kjører bil selv. Jeg skulle gjerne sett dobbeltspor mellom storbyene, med over halvert reisetid som resultat.
Men, likevel: Dette koster mer enn det smaker. Det må vi bare innse. Jeg kan ikke be folk i etableringsfasen av en bedrift, minstepensjonister og andre, å cashe ut for mine drømmer. Skal jeg virkelig, virkelig ønske dette, bør og skal jeg betale for tilbudet, fremfor å dytte regningen over på denne ubestemmelige klumpen kalt “samfunnet” – som betyr “alle andre” mer enn det betyr “meg”.
Det finnes mange andre måter å finansiere infrastruktur på enn ved å hente penger fra statsbudsjettet. For eksempel kunne folk frivillig donert penger til formålet. Om det er viktig for folk nordpå, er jo ikke noen hundrelapper i måneden til et godt samfunnsformål for mye. Det samme gjelder bedrifter som måtte nyte godt av dette. Hva om de betalte noen prosent av omsetningen sin i bytte mot eierandeler i jernbanen?
Noen vil nok karakterisere slike forslag som useriøse. Man går normalt sett ikke på spleis.no og sanker inn tolvsifrede beløp. Dog er denne ideen om at dette er useriøst bundet opp mot kost/nytte-analysen hele veien. Det er lett å få gode veier sørpå, finansiert med bompenger. Da er det mer et spørsmål om det er sosialt eller usosialt å gjøre det, ingen tviler på at finansieringen går i orden. Men, med Nord-Norgebanen blir det annerledes, for vi vet jo at kundegrunnlaget er så som så når det knapt bor folk i landsdelen. Å finansiere dette ved hjelp av kundegrunnlaget kan bli å si nei til jernbanen i praksis. Sier ikke det isåfall sitt om at man her bare betrakter dette som en måte å sanke stemmer, fortrinnsvis blant jernbanefolk og folk bosatt nordpå? Utgifter er redusert tall på en skjerm, uten omtanke for hvor pengene faktisk stammer fra? Dette er som folk på Luksusfellen som trekker kredittkortet sitt uten å tenke seg om en gang ekstra. Det er ikke bærekraftig på sikt å holde på sånn.
Vi kan jo også lure på hva FrP driver med. En gang het de “Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”. Det blir ikke mye nedsettelse av skatter og avgifter av slik politikk! Imidlertid er det snart 30 år siden FrP hadde noe særlig liberalisme i sitt program, det forsvant under Dolkesjø-landsmøtet deres i 1994.
Folk fortjener tog. Det til tross, fortjener brukerne også å betale det dette flotte fremkomstmiddelet koster. Det skal ikke bli de som ikke bruker toget som skal subsidiere våre preferanser for transportmidler.
Jeg tar gjerne toget forbi Bodø i fremtiden, men det hadde vært så uendelig mye bedre om det var fordi folk betalte for banen utenfor skatteseddelen.
