Sosialistisk Venstreparti hadde nylig landsmøte, hvor det blant annet ble flertall for liberalisering av abortloven. SV ønsker å fjerne abortnemndene som med dagens lovverk spiller en rolle fra uke 12 til 18 i svangerskapet, og vil utvide grensen for selvbestemt abort med ytterligere 4 uker, altså frem til uke 22.
Man kan ha mange ulike meninger for når det er greit å avbryte svangerskapet, gjerne bygd på et ideologisk verdigrunnlag, pragmatisme, vitenskap eller en kombinasjon av disse. Uavhengig av hva man måtte mene om abort, så er det i hvert fall stor forskjell på å ha en ydmyk tilnærming til temaet og det å engasjere seg dypt med frustrasjon over at andre mennesker får økt sin frihet på en måte som man selv mener er uetisk.
KrF-politiker Jorunn Gleditsch Lossius er blant dem som blir frustrert av tanken på at andre kvinner skal få lov til å ta abort fram til uke 22. Naturligvis ligger det et teologisk syn til grunn her, som forteller oss at et foster under kroppslig og kognitiv utvikling er like mye verdt som din fullt utviklede nabo på 43 år som vet godt hva det søte liv er. Det har stormet rundt innlegget til KrF-politikeren de siste dagene med kommentarer fra flere kvinner som er lei av stigmatisering og at gråhårede menn i en nemnd skal kunne diktere gravide kvinners skjebne.
Problemet med Lossius’ syn på at abort i uke 22 er ikke først og fremst at hun tar feil, men at hun er for selvsikker i å mene at liberaliseringen bryter med viktige rettigheter. Med en litt mer avansert tolkning av rettigheter enn at det bare er noe som følger vår artstype homosapiens sapiens, så kan man ikke bare konkludere at et foster i uke 22 er såpass viktig å beskytte at det rettferdiggjør tvungen fødsel. Tanken om at et menneske i seg selv er hellig og utstyrt med rettigheter uavhengig av utviklingsstadium fordi det fysisk ser ut som deg og meg, er et blindspor fordi det byr på en oss/dem-kategorisering som vi kjenner igjen fra rasismen og det utdaterte synet på dyrs (manglende) rettigheter.
Man trenger ikke gjøre mange tankeeksperimenter før man forstår at rettigheter er på et spekter og må nyanseres for at det skal være noen sammenheng mellom for eksempel det å kunne ta noen visse typer liv, men ikke andre. Jeg skal la det være opp til andre å sette denne grensa for seg selv, for dette finnes det ikke noe enkelt svar på.
En kvinne skriver følgende:
Ja, for det er klart. Enhver mamma med et 22 uker gammelt foster i magen syns det er HELT TOPP å ta abort. Venter til siste sekund, bare fordi hun kan. Selvfølgelig. For dette forslaget handler jo ikke om å fjerne nemnd med gråhåra gubber som tror de kan sette seg inn i situasjonen til en mamma med allerede knust hjerte. Det handler jo ikke om å la mammaen som tross alt vet best for seg selv og sitt barn, ta den umulige beslutningen selv med hjelp og støtte fra fagfolk. Dette handler jo bare om at kvinner løper rundt og blir gravide og tar senabort i hytt og gevær. Makan til idioti.
Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg ikke liker Jorunn Gleditsch Lossius’ Facebook-innlegg med klaging over SV sitt landsmøtevedtak. Hun vektlegger at at et foster i uke 22 kan gjenkjenne stemmer og ser ut som et menneske. Jeg vet om flere dyr som kjenner igjen stemmer, blant annet sau. Likevel kjøper jeg lammelår på tilbud og spiser det uten dårlig samvittighet.
Jeg har ingen sterk formening om hvorvidt selvbestemt abort bør utvides til uke 18 eller 22, men jeg faller i hvert fall ikke sammen i fortvilelse dersom det skulle bli bestemt at kvinner skal få lov til å ta denne avgjørelsen selv fram til uke 22. At flere partier nå går inn for fjerning av abortnemndene og følgelig en liberalisering av dagens abortlov synes jeg likevel er verdt å sette pris på, så får heller den enkelte ta stilling til hvor man synes grensa går innenfor et romslig, men vitenskapelig og logisk sammenhengende lovverk.
