Det har lenge vært slik at mange har ansett både n-ordet på fem bokstaver og n-ordet på seks bokstaver som rasistisk og støtende. Jeg har ikke noe stort behov for å bruke det førstnevnte. Jeg bodde som barn noen år i Afrika, og da brukte vi begrepet innfødte. Det sistnevnte av n-ordene er åpenbart nedsettende.
Det er ikke dermed sagt at forvisningen av fembokstavsordet fra det gode selskap er udelt uproblematisk. Mange forstår ikke hvorfor det skal være slik. Andre påstår at ordet alltid har vært nedsettende, og gjør seg dermed muligens skyldig i historieforfalskning. Astrid Lindgrens verk skrives om.
I grunnlovsjubileumsåret 2014 gjestet den østerrikske filosofen Robert Pfaller Historisk museum i Oslo med en klar påstand om at vi er mindre frie idag enn ca. 1970. Vi skal blant annet være så påpasselige med ikke å støte noen, og det er ofte «representanter» på noens vegne som blir støtt.
Helt woke
Det stanser ikke ved ett ord. Både sigøyner og indianer skal utgå. Vi kan være enige om at det ikke er bra å uttale seg på en måte som kan være støtende, men det er også et spørsmål om forholdsmessighet i reaksjonene. Slik sett var Geelmuydens kanossagang til Dagsnytt 18 ifjor sommer en pinlig affære, pinlig for både Geelmuyden og nasjonen, pinlig pga. uforholdsmessighet.
Vi ser det er enda verre i USA, der en museumskurator måtte gå fra sin stilling i San Francisco for å ha uttalt at hvite kunstneres verker fortsatt skal anskaffes. Kuratoren kunne sikkert vært mer diplomatisk, men å få sparken er åpenbart uforholdsmessig.
Forsøker man å bringe inn nyanser i debatten om amerikansk politivold, ved f.eks. å peke på at ikke alt er rasisme, risikerer man fort å bli stemplet som rasist.
Forbudte temaer?
Det er mange debatter som er følsomme. Gir man uttrykk for å være tilhenger av løsrivelsesrett for amerikanske delstater, kan man fort bli stemplet som slaveritilhenger. Rhodesia-Zimbabwe-spørsmålet er et annet ømtålig tema. Man skal også trå forsiktig i spørsmålene innvandring, feminisme og klima – blant andre.
Demokratidebatten er ikke blant de mest brennbare temaene. Det er langt på vei ansett legitimt å påpeke svakheter ved demokrati, ihvertfall hvis man dydsblotter at man er for almen stemmerett og er lojal mot Churchills læresetning.
Hvor løst sitter ikke påstandene om at man er en eller annen fornekter hvis man ikke i tilstrekkelig grad står på den ene og rette side i en sak? Klimafornekter, koronafornekter, forskningsfornekter, faktafornekter, hva det måtte være?
Ett svær ømfintlig tema er IQ og folkegrupper. Johan Norberg beklager i boken Vår utrolige hjerne forvisningen av dette temaet fra den offentlige samtale. Norberg sier at når man ikke kan snakke om en problematikk, blir det også vanskelig å hjelpe dem som rammes.
Homofile og transer er blitt og blir svært dårlig behandlet. Det er forståelig, slik Anki Gerhardsen har påpekt i den norske samfunnsdebatten, i likhet med Douglas Murray i boken Madness of Crowds, at de reagerer fiendtlig mot dem som ikke er helt på deres side. Det er allikevel uheldig at det lett blir slik at alle som ikke fullt og helt er med på deres noter, blir stemplet som å ha en eller annen fobi. Men selvsagt kan man ikke sidestille dette med den vold folk blir utsatt for pga. hvem de er.
Omdefinering av ekteskapsinstitusjonen og innføring av helt fritt valg av juridisk kjønn skjedde uten stor debatt i Norge. Mye av motstanden kommer ikke til overflaten fordi det er stigmatisert å være mot. Det er ikke helt uten problemer.
Politisk korrekthet og pressens rolle
Politihøyskolesaken ifjor høst ble svært lett til en MeToo-sak. Bergens Tidendes debattleder mente tydeligvis i en korrespondanse med herværende skribent alle andre innfallsvinkler enn at politihøyskolestudentene utelukkende var ofre, var «å skylde på ofrene». Vær-varsom-plakatens bestemmelse om bred debatt blir det ikke så farlig med når den politiske korrekthet blir trang nok.
Nå skal det sies at mange som klager over «politisk korrekthet», svært lett anklager kritikerne av staten Israel for «antisemittisme». Amerikanere som er «politisk ukorrekte», blir lett politisk korrekte i en debatt om britisk kolonivelde og amerikansk uavhengighet. Det er den berømte steinen i glasshuset.
Skal du være med på leken, får du tåle steken. Er du med i samfunnsdebatten, må du også tåle kritikk. Den kritikken kan være ganske hard, noen ganger hardere enn maktpersoner mener den bør være. Maktpersoner utøver makt over menneskers liv. De menneskene som det blir brukt makt mot, kan bli ganske sinte, og det kan være god grunn til det. Hvis man ytrer sine meninger i offentligheten, kan man ikke kreve av sine motparter at de skal dempe seg, men det kan ofte være lurt av dem.
En debattredaksjon har ofte mye å velge i. Det er mangt de kan velge bort. Det er lett for en motstemme å legge skylden på at motstemmer er uønsket, istedenfor å se på hva man kan gjøre for å øke sannsynligheten for å få en tekst antatt. Men når en motstemme blir antatt, ser man ikke rent sjelden feil-stemme-antatt-sytere i sosiale medier. Heldigvis ser man ganske ofte at det ikke er de verste av dem som styrer i debattredaksjoner.
Det mangler ikke på argumenter for at den alternative stemmen ikke burde sluppet til. Ett eksempel er at vedkommende ikke er tilknyttet noen etablert institusjon og dermed visstnok mangler kompetanse. Den akademiske frihet på de etablerte akademiske institusjoner er såpass under press at det nedsettes et utvalg for å se på nettopp den akademiske frihet. Enten er du tilknyttet en institusjon med autoritet og ikke tør si din mening (evt. har en konform mening og er dermed ingen motstemme), eller har ingen slik tilknytning. I begge tilfeller slipper ikke motstemmen til. Kron: jeg vinner; mynt: du taper. Politisk innavl eller meningsinnavl kan vi også kalle det.
NRKs Fredrik Solvang synes å være blant de beste til å slippe til alternative stemmer, og han har mer enn antydet at han har motstand i NRK. Det er visst ikke alle som tar samfunnsoppdraget like alvorlig.
Alternative fakta og alternative…
I denne tid med så mange alternative fakta kan man muligens forstå at noen vil sperre det alternative ute. Men da sperrer man også ute alternative tolkninger, meninger og analyser. Noen setter kanskje pris på å ha offentligheten som sitt eget store ekkokammer?
En viktig side ved det trangere ytringsrommet er de sosiale medienes sensur. Her har vi sett at det er vanskelig å skille de rene fakta fra annet. Et eksempel var en spådom om omvalgene i Georgia til føderalsenatet fra en seriøs analytiker. Spådommen ble på Twitter merket med at flere kilder hadde erklært valgutfallet annerledes.
Når én type faktafeil lukes ut, kan det lett bli til at hele temaet ikke kan diskuteres. Skal f.eks. kritikk mot munnbind bannlyses fordi noen har bestemt at slik kritikk er «farlig»? Anine Kierulf kunne melde om at hun ble utestengt pga. bilde av Hitler. Begynner man først med slikt, blir det lett mer omfattende enn først ønsket.
Faktasjekk blir lett til både bakgrunnsjekk og rimelighetsvurderinger av tolkninger og analyser. Og hva er da den rette autoritet for slike vurderinger? Det kan bli enda vanskelige enn for rene fakta. Og hva med faktasjekk av satire, hyperboler osv.?
Hvor ender det?
Rammes høyresiden av slikt, kan man i praksis være helt sikker på at de sosiale mediene vil sørge for at venstresiden også rammes, da disse forretningsimperiene neppe ønsker å fremstå som ensidige.
Hatprat mener noen at bør være grunnlag for straff. Anine Kierulf har uttalt at domstolene viser en streng tolkning av begrepet. Jeg har nok noe mindre tillit til domstolene enn Kierulf, men jeg mener allikevel at hovedproblemet er andre aktører legger listen lavere enn domstolene før man kommer så langt og dermed kan fremkalle en nedkjølingseffekt.
Vi har sett aktivisme med folk som kontaker arbeidsgivere til folk som uttaler seg i offentligheten. Annonsører kontaktes, til og med av statssekretærer. Man kan gjerne tro at slik ikke utvides til utover det det opprinnelig er tiltenkt, men slikt har en tendens til å spre seg.
Det hender at fornuftige stemmer slår tilbake; det skjedde før jul ifjor – med flere tekster i Aftenposten. Men det gjenstår å se hvilken vei det går. Med koronapandemien har debatten tilspisset seg ekstra. Motstandere av tiltak fremstilles som tilhengere av retten til å hoste på folk og av at folk skal dø. Den andre siden fremstilles som tilhengere av diktatur.
Vi skal ha en skarp samfunnsdebatt. Kritikk må tåles når man deltar i den. Men det kan kanskje være greit å roe ned på noen punkter?
Hvis vi vil snakke sammen, kan det være lurt å finne et nivå hvor vi ikke verbalt slår hverandre i hodet med noe hardt hele tiden.
Det kan være fristende å forsøke å forvise de aller verste av ens motstandere fra de felles plattformer, men man vet ikke hvor mange andre som følger med. Det vil alltid være fora hvor folk er for seg selv, men hvis vi gir opp ambisjonen om felles plattformer i offentligheten, kan vi få en fragmentert offentlighet med svært tykke barrièrer mellom fragmentene gi et felles samfunn, men uten dialog mellom store deler.
Det er ikke sikkert vi vil like det. Tro gjerne at man kan lykkes med slikt i kun å isolere de mest fanatiske/ekstreme.
Det er kanskje koselig med et ytringsrom man kan få klaustrofobireaksjoner av?
