Louis Pizza fikk sin tidligere omtalte prinsipielle sak vurdert av Høyesterett, etter en absurd bot på en kvart million i Lagmannsretten. Dommen mot den lille bedriften ble opprettholdt, men boten ble redusert med én størrelsesorden til 30.000.
Bakgrunnen for saken var at daglig leder var ansatt uten gyldig arbeidstillatelse. Samtidig lot han seg registrere i det norske arbeidstakerregisteret og hadde gyldig skattekort fra myndighetene.
De prinsipielle sidene av denne saken er dermed helt håpløse: små og store arbeidsgivere forventes å operere med ekstra mistanke overfor arbeidssøkere med utenlandskklingende navn, annen hudfarge eller gebrokken språkføring, og ringe utlendingsmyndighetene for sikkerhets skyld – selv om vedkommende altså stiller med alle vanlige dokumenter i orden.
Incentivmodellen fra myndighetene burde være innlysende for de fleste: det er nå enda mindre risiko, relativt sett, å ansette oss med rotnorske navn krydret med sære norske bokstaver, norsk som morsmål og tradisjonell hudfarge. Det blir derimot en tilleggsrisiko å ansette utlendinger av alle slag, og man må ta noen ekstra skritt som arbeidsgiver for å sikre seg mot en overivrig påtalemyndighet med svakt gangsyn.
Dét kommer på toppen av alle fordelene det medfører å kjenne både kultur og språk godt fra før, og for innvandrerens del på toppen av alle ulempene det allerede medfører å starte på null i et nytt land.
Tillatelse til å klare seg selv
Arbeidstillatelse er en helt unødvendig og kontraproduktiv ordning. Hvorfor det er nødvendig å søke tillatelse fra myndighetene for å tjene til livets opphold selv, er rett og slett forbi min og manges forstand. Men det er den samme gjengen med politikere som krever inn avgift på plastposer og bensin for å få oss til å bruke mindre av de tingene. Når de ved neste korsvei tar inn avgifter knyttet til å gi noen arbeid (arbeidsgiveravgift), arbeide (inntektsskatt), arbeide mer (toppskatt) eller kjøpe grønnsaker, treningsstudiotimer eller utenlandske bøker (moms), så låner det seg jo til å spekulere i hvor de egentlig vil med slikt. De tar for øvrig inn moms på advokattjenestene du trenger for å forsvare deg mot staten også.
Når de krever arbeidstillatelse for å gi folk en sjanse til å klare seg selv, rimer det godt med hva de holder på med for øvrig. Det norske byråkratiet er en spaghettibolle av sprikende tiltak med varierende fomål i alle og ingen retninger på likt, uten særlig plan eller gjennomgripende overblikk. Det eneste konsekvente med å tre slike komplekse, mangevariablede systemer ned over hodene på alle, er at det blir nesten umulig å navigere uten å være ressurssterk. Dette mønsteret gjentar seg på mange områder der politikerne vil ta ansvar for noe gjennom byråkratiet: skal du klare deg selv må du mestre byråkratiet med sine mange regler og rutiner. Da lønner det seg å være ressurssterk og motivert. Også tar byråkratiet vare på de ressurssvake, som systemet uforvarende skaper flere av. Det kan være krevende nok bare å bli tatt vare på når vi leser de mange skrekkhistoriene fra NAV-systemet.
For mange innvandrere er det enklest å bli de klientene av staten som lover, regler og systemer så konsekvent legger opp til som minste motstands vei, enten det er på asylmottaket eller den påfølgende tilværelsen i samfunnet etterpå. Det holder lenge å se på effekten av tiltak, uten å tillegge gode eller dårlige intensjoner. Arbeidstillatelse bør fjernes, fordi det er kontraproduktivt og dumt.
Hold myndighetene til ansvar
I saken mot Louis Pizza trenger vi ikke en gang å komme den kontraproduktive arbeidstillatelsen til livs for å løse problemet. Det hadde holdt lenge at myndighetene selv sjekket sine mange ulike systemer opp mot hverandre, og ikke utstedte skattekort til eller tillot registrering i arbeidstakerregisteret av personer uten myndighetenes egen, helt unødvendige tillatelse til å tjene til livets opphold. Alternativt kunne de hatt et system som varslet arbeidsgiver om at skattepenger nå strømmer inn i navnet til en de ikke vil at skal arbeide. Det minste vi må kunne kreve er at de som innfører tåpelige regler, selv følger dem opp og minimerer ulempen for resten av oss. Da hadde vi ikke trengt å gå dette lille skrittet i retning av å institusjonalisere forskjellsbehandling basert på ytre kjennetegn og kulturbakgrunn. Det er betydelig mer rasjonelt enn å lesse ansvaret over på hundretusenvis av småbedrifter og enkeltpersoner som alle må sette seg inn i dette tullet parallelt.
I stedet går en ressurssterk stat anført av overivrige byråkrater til frontalangrep på en bitteliten bedrift som de vil statuere et eksempel med, til skrekk og advarsel for andre som måtte lefle med tanken om å gi utlendinger arbeid. Aktor i saken nedla påstand om intet mindre enn en halv million i bot.
Dét kan jo stå som et monument over det ansiktsløse byråkratiets bekymringsfulle mangel på gangsyn.
