Arbeiderpartiet sa i dag nei på sitt landsmøte. De sa nei til rusreformen, 181 mot 101 stemmer. Nei til solidaritet. Nei til å hjelpe. Nei til de svakeste. Nei til å bekjempe psykiske lidelser. Nei til færre selvmord. Nei til mindre vold. Nei til å øke kapasiteten i helsevesenet i en tid hvor det trengs. Dessuten sa de nei til arbeiderklassen, som ofte er de som havner i uføre, og som denne reformen muligens hadde hjulpet mest.
De sa nei til vitenskapen. Nei til å gjøre det som faktisk fungerer. Straff har ikke fungert. Empirien på dette er soleklar. Vi vet at straff hindrer de menneskene som har behov for det fra å oppsøke hjelp, og på sikt fører til utenforskap, arbeidsledighet og verre mental helse.
At Arbeiderpartiet har valgt å kaste de svakeste i samfunnet under bussen, er trist. Her hadde de en gyllen mulighet til å formidle en human ruspolitikk, som ville trukket samfunnet i rett retning. Samtidig må vi huske på at det ikke er over ennå. Reform vil komme. Før eller siden.
Vi venter i spenning på hva som skjer videre.
