I dag, 15. april er Israels nasjonaldag; Yom Ha’atzmaut. Dagen markeres med fyrverkeri, taler, konserter og sosiale sammenkomster. Det er også en seremoni ved Mount Herzl i Jerusalem med soldater og offiserer som avsluttes med tenning av 12 fakler, et symbol på landets tolv opprinnelige stammer.
Men festivitas og glede til tross, det er ikke til å komme forbi at landets 73 årige historie har vært preget av evige diskusjoner og nyhetsrapportering med negativt fortegn. Så hva er vel bedre enn å ta for seg de ti største mytene om landet, slik at diskusjonene de neste 73 år kan bygge på et sakligere grunnlag? Den oppgaven har Oren Cahanovitc tatt for seg. Han er egentlig turistguide, men da han lagde videobloggen Traveling Israel, bestemte han seg for å gjøre en vri. Normalt sett holder turistguder seg unna politikk, men Cahanovitc snakker villig vekk om vanskelige politiske spørsmål. Det er nok klokt, for det er vanskelig å besøke Israel uten å ha en interesse for dagens politiske situasjon.
Vi synes dagen er passende å oppfordre til å se videoen 10 Things you didn’t know about the Arab-Israeli conflict og bringer her en oversatt tekstversjon:
- Israel sa JA.
Israel sa ja til å dele landet inn i en jødisk og en arabisk stat slik FN foreslo i 1947. Araberne sa nei og startet en krig. FN spesifiserte at det skulle være en arabisk stat, ikke en “palestinsk” stat. - Israel ble ikke etablert på “stjålet arabisk land”.
Jødene kjøpte områdene de valgt å bosette seg på og de stjal aldri land fra araberne. Dette til tross ble de jaget med vold fra flere av områdene de eide, som for eksempel etter massakren i Hebron i 1928, i Beit Eshel, i Metula, Masade og Gaza. Jødene var dessuten bosatt i Israel lenge før 1948. I 1870 var det 11000 jøder og 7000 muslimer i Jerusalem. Araberne mistet noe land etter krigen i 1948, men dette er en vanlig konsekvens av krig. Tyskland mistet 25 prosent av sine landområder til Polen etter krigen. Tyskland har aldri forsøkt å ta disse områdene tilbake. - Israel ble ikke etablert som kompensasjon for holocaust.
Etableringen av staten Israel hadde mer å gjøre med resultatet av 2. verdenskrig, og landet var ikke alene, da mange områder i verden ble etablert av de franske, britiske og japanske imperiene som hadde kollapset; Pakistan, Syria, India, Jordan og Israel. - Jøder levde ikke i fred i arabiske land.
I alle arabiske land der det bodde jøder; fra Marokko i øst til Iran i vest, fra Syria i nord til Jemen i sør, ble jøder utsatt for diskriminering og vold, lenge før sionismen. Etter 1948 flyktet disse jødene til Israel. - Navnet sier alt.
Jøder kalles jøder fordi de kommer fra “Judea”, området rundt Israel. Men hvor kommer navnet Palestina fra? For 2000 år siden levde jøder i Israel under Romersk styre. I år 132 gjorde jødene opprør, romerne ville da straffe jødene og endret derfor navnet til “Palestina”. Palestina var aldri et navn brukt på en gruppe mennesker, kun på en bestemt region. - De palestinske flyktningene.
Som et resultat av krigen i 1948 måtte 700 000 arabere forlate sine hjem. Mange av disse måtte forlate sine hjem fordi dette var en konkret instruks fra det arabiske lederskapet. De hadde tillatelse til å komme tilbake etter jødene var drept. Det var også enkelte tilfeller av evakuering, men 800 000 jøder måtte også rømme fra muslimske land for å starte et nytt liv i Israel. Disse jødene hadde aldri gått til krig eller brukt vold i disse landene. De arabiske “flyktningene” har fått uproporsjonal oppmerksomhet i forhold til andre krigsflyktninger i verden. - To flyktningsbyråer.
FN har to organisasjoner for flyktninger; et for alle flyktningene i verden og et kun for de palestinske flyktningene. De palestinske flyktningene går også under andre kriterier enn resten av verdens flyktninger. For palestinere går flyktningebetegnelsen i arv, og derfor vil det i teorien bare bli flere og flere flyktninger. FN finansierer nå altså barnebarna til 1948-flyktningene. Palestinerne har også holdt fast ved deres “right to return”. Som tidligere nevnt har Tyskland har aldri forsøkt å ta tilbake områdene de mistet til Polen. - Friheten og rettighet til å klage.
En annen grunn til at man hører mest om Palestinas side av saken er at de har både frihet og mulighet til å klage. Når en europeisk journalist reiser til et palestinsk område og intervjuer en palestiner kan han klage på israelske myndigheter så mye han vil uten å stå i fare for å bli drept. Dette er ikke tilfelle i for eksempel Syria eller Jemen. Det blir derfor et paradoks. Vi hører ikke stemmene til mennesker som virkelig lider på samme måte. - Antall mennesker drept.
Undersøkelser viser at europeere ser på Israel som en trussel mot verdensfreden. Israel, et lite demokratisk land i Midtøsten! Dette er kanskje ikke så rart når det er dette mediene har forsynt dem med i årevis. Hvor mange Palestinere har egentlig mistet livet fra 1948 til i dag? Det er rundt 20 000. I Syria; 500 000 døde, Libanon 138 000 døde, i Jordan ble 15000 Palestinere drept i løpet av ett år, og 1 500 000 døde i krigen mellom Irak og Iran. Israel er det minste problemet muslimer har i Midtøsten.
- En demokratisk stat.
I den Israelske uavhengighetserklæringen står det; “Staten Israel vil være åpen for jødisk innvandring og for samling av jøder i eksil. Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter.” På den andre siden har Hamas som mål å utslette Israel. Ideen om en demokratisk palestinsk stat er naiv ønsketenkning.
Når Israel i dag feirer sin uavhengighet, feires et demokratisk land som respekterer menneskerettigheter og demokrati, men som samtidig befinner seg midt i en propagandakrig, landet har vært den tapende part i, de siste årene. Kanskje kan videoblogger som Traveling Israel, vinne frem, slik at landet i det minste dømmes på korrekt faktagrunnlag.
