Det var, til tross for uenighet, ganske oppløftende å lese Andreas Hardhaug Olsen (AHO) sin siste replikk om valglovene i Georgia. Dette fordi jeg er enig i alt AHO skriver om faktum. I våre dager er det en god ting, særlig fordi undersøkelser fra USA viser at demokrater og republikanere i svært liten grad kan bli enige om grunnleggende fakta. Derimot er jeg uenig i flere av AHOs beskrivelser av hva de innebærer, samt konteksten for forslaget. Jeg skal i det følgende skrive hvorfor.
Først til spørsmålet om utdeling av mat og vann – som det er foreslått restriksjoner på. Det betyr ikke at folk ikke kan ta med vann eller niste, eller sågar sette opp vannstasjoner langs køene, men det innebærer en faktisk regulering av utdeling av mat og vann – og det fastholder jeg er både unødvendig og strengt. AHO refererer tilfeller av såkalt «line warming», altså tilfeller hvor politikere bedriver politisk aktivisme samtidig som de deler ut mat og drikke. Det er gode grunner til å slå ned på politisk agitasjon i og rundt stemmelokaler, men det å legge restriksjoner på å dele ut vann og mat knyttet til lange valgkøer som sådan, mener jeg kvalifiserer til betegnelsen drakonisk.
AHO skriver at jeg innrømmer «at valglovene ikke begrenser åpningstidene ved forhåndsstemming». Jeg har aldri hevdet noe annet. Derimot nevnte jeg fire eksempler på hvordan loven begrenser forhåndsstemmingen. AHO hevder eksemplene er merkelige. Uansett om de er merkelige eller ikke, så er de de facto eksempler på restriksjoner. Spørsmålet AHO stiller er vel egentlig om de er anti-demokratiske. Og jeg kan være enig i at det å redusere tidspunktet for å stemme per brev fra seks til til måneder ikke er spesielt udemokratisk. Derimot er de andre eksemplene, å redusere «drop boxes» og fjerne mobile stemmelokaler, mer problematiske. AHO skriver helt riktig at dropboxes ble innført som en nødløsning. Men hvorfor i all verden fjerne dem, all den tid de bidro til å gjøre det enklere å stemme? Med mindre man ønsker å høyne terskelen for å stemme?
Så til spørsmålet om ID, hvor jeg langt på vei er enig med AHO om at kravene til ID i Georgia ikke kvalifiserer til betegnelsen drakonisk. Rent faktisk fungerte praksisen med ID ved stemmegivningen i 2020 veldig bra. Forslaget i loven knyttet seg til derfor til hvorvidt det skal være nok å signere stemmeseddelen ved brevstemming, eller som loven foreskriver, henvisning til et konkret ID-bevis. Isolert sett er ikke det et urimelig krav, men min påstand er at det vil gi stemmestyrene større muligheter til å avvise stemmer på grunn av teknikaliteter. Stemmer som det ikke er grunn til å betvile er autentiske. Spørsmål om kontekst er særs relevant. AHO mener at jeg bedriver useriøs spekulasjon rundt GOP sin motivasjon. Jeg kan forstå den kritikken. Det å bli tillagt motiver, ofte ganske håpløse, er noe høyresiden i Norge opplever ganske ofte. Når jeg likefullt drister meg til å mene noe om motivasjonen til det republikanske partiet, så skyldes det konteksten for lovene og utviklingen i GOP.
La meg utdype.
Bakgrunnen for endringen i valgloven bygger på en gigantisk konspirasjon. En konspirasjon som i tillegg til bevis, også mangler logikk (Hvorfor i alle dager skulle konservative Georgia rigge valget for Joe Biden?). Rasjonale for loven er således ganske underlig; vi må innføre strengere valglover for å rette opp en tillit som er undergravd av Trump og hans konspiratoriske klakører. Hadde det kun vært snakk om å endre kravet til ID ved innsendelse av brevstemmer, skulle jeg ikke sagt noe. Og hadde en slik endring vært nok til å få tilbake det gamle republikanske partiet, skulle jeg vært den første til å omfavne det. Imidlertid stikker problemene til republikanerne mye dypere.
For å ta noen eksempler. 60 prosent av republikanerne (Undersøkelse fra Reuters) mener valget ble stjålet fra Trump, og 55 prosent mener (samme undersøkelse) at stormingen av Capitol Hill ble drevet frem av voldelige venstreekstremister med det formål å stille Trump i et dårlig lys. Og legger vi til at ca. 1/3 av republikanerne har et positivt inntrykk av Qanon, altså konspirasjonsteorien som mener at verden styres av satanistiske, pedofile eliter, fortrinnsvis demokrater, så kan jeg vanskelig konkludere annerledes enn at partiet er i en alvorlig krise, og at det er all grunn til å tvile på partiets demokratiske sinnelag.
Det er bakgrunnen for hvorfor jeg mener noe om republikanernes intensjoner med forslaget til endringer.
Og det leder meg over til AHOs siste poeng, hvor han hevder at jeg og flere av dem som kommenterer amerikansk politikk «foretrekker karakteristikker fremfor opplysningsarbeid som inviterer til refleksjon«, og at det er «litt som å se en følelsesladet gjeng heie og bue under en fotballkamp. Det er det gode mot det onde, og det er viktig å velge side«. Igjen kan jeg forstå kritikken, men dersom man observerer de overnevnte eksemplene, finner jeg det vanskelig å nyansere kritikken slik AHO ser ut til å etterlyse, ettersom det ville være et eksempel på falsk balanse. Og i én forstand mener jeg at det er viktig å ta side mot utviklingen i det republikanske partiet, gjennom å forsvare liberale verdier i en tid hvor GOP har beveget seg i autoritær retning. Jeg skjønner at det kan fremstå litt i overkant følelsesladet – men bakgrunnen er altså den dype bekymringen jeg har for utviklingen i det republikanske partiet.
AHO hevder videre at norske USA-eksperter sjeldent retter substansiell kritikk mot det demokratiske partiet. Jeg skal ikke snakke for andre USA-kommentatorer, men jeg føler meg ikke veldig truffet. Jeg har gjentatte ganger, og gjentar det gjerne her, kritisert utviklingen i det demokratiske partiet, og særlig den identitetspolitiske vending. Woke-bevegelsens inntog i de kulturelle høyborgene (akademia og mediene) representerer en trussel mot demokratiet fra venstresiden. Det er altså mulig å være kritisk til utviklingen i det republikanske partiet, samtidig som man er bekymret for venstresidens cancel culture m.m.
La meg helt avslutningsvis understreke at selv om jeg er uenig med AHO i mye knyttet til Trump og GOP, har han et åpenbart poeng med hensyn til at norsk dekning av Trump og republikanerne er skjev, og til dels forutsigbar. Det er det forsåvidt gode grunner til. Likefullt tror jeg norsk mediedekning ville tjent på å utvide bruken av kommentatorer og kilder.
Eksempelvis ved å bruke Andreas Hardhaug Olsen oftere.
