I dag er det 250 år siden han ble født, bondegutten fra Rolvsøy i Østfold. Opphav til en stor kristen lekmannsbevegelse i årene før og efter 1814. Hvorfor bør liberalister kjenne til hans liv og virke?
Hans Nielsen Hauge hadde en åndelig opplevelse en 5. april 1796 mens han var ute på et jorde og pløyde. Han bestemte seg for å fortelle sine medmennesker om sin religiøse opplevelse, og sitt syn på religionens plass i menneskenes daglige liv. Samme år gav han ut boken «Betraktning over verdens dårlighed». Den første av 33 bøker. Han var kanskje samtidens mest leste forfatter. Fra 1797 til 1804 gikk han rundt i Norge, fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord. Han hjalp bøndene med arbeidet, og om kvelden snakket han med dem om den kristne tro, og hvordan man burde leve som kristen. Både ved å reise, og ved å preke utfordret han myndighetene, men mer om det senere. Han rakk også et opphold i København, der han lærte seg boktrykkerkunsten. Bøkene hans kom ut i store opplag, og den totale utbredelsen utfordrer fordommer om at Norge på den tiden var et samfunn preget av analfabetisme. Hauge kan kalles pietist, men mer enn at folk skulle tro, var han opptatt av at folk skulle leve ut troen: De skulle uttrykke sin tro både gjennom arbeid og nøysom livsførsel, og de skulle fortelle andre om troen. Han var mer enn en omreisende lekpredikant. Han startet en rekke bedrifter, og lærte folk om næringsvirksomhet. I 1804 ble han fengslet, primært for reisevirksomheten. Han tilbragte hele ti år i fengsel. Helsen hans ble helt ødelagt, og da han slapp ut av fengselet sluttet han med reisevirksomheten. Isteden kjøpte han gårder i Oslo, og slo seg tilslutt ned på Bredtvedt gård. Her stiftet han familie. Han døde i 1824, og ble begravet ved Gamle Aker kirke. Dette er livet og innsatsen hans i kortform. Men hva er det spesielle i hans liv?
Et helt annerledes samfunn
Danmark-Norge hadde vært et enevelde siden 1660. I Kongeloven het det at kongen skulle aktes og æres som det ypperste hode på jorden. Intet mindre. Den katolske kirke hadde vært en rival til makten over menneskenes liv, og i 1537 ble religionen nasjonalisert i en rekke nord-europeiske stater. Inkludert Danmark-Norge. Kirken ble en del av staten, med kongen som den øverste ansvarlige. Troen ble nasjonalisert, og presteskapet ble en del av øvrigheten. De skulle preke om lydighet, ikke bare overfor Gud men også overfor kongen.
Frykten for øvrigheten, Gud og kongen, var stor i samfunnet. Frykten for ikke å være sterk nok i troen, var levende. Man fryktet døden, og pinslene som ventet i Helvete om man ikke trodde nok. Hvordan artet den nasjonaliserte troen seg i praksis? Konventikkelplakaten av 1741 slo fast at kun dem med teologisk utdannelse og forkynnerstilling i Statskirken kunne preke om Gud og troen til menneskene. Og det skulle skje i kirkene. Det var altså en form for sivil ulydighet Hans Nielsen Hauge bedrev, når han som manglet teologisk utdannelse preket om Guds ord til sine medmennesker.
Ordet enevelde dekker over hva Danmark-Norge var; et diktatur. Et samfunn uten individuell frihet. Det var ikke trosfrihet, ikke ytringsfrihet, og ikke forsamlingsfrihet. Andre religiøse samfunn enn statskirken var heller ikke tillatt. Det var heller ikke bevegelsesfrihet. Man trengte tilladelse fra myndighetene til å reise mellom ulike deler av landet, og man måtte ha en grunn for å reise. Hans Nielsen Hauges virksomhet var ikke bare en trusel mot prestene og den statlige religionen. Han var en vandrende opprører, en protest mot den strenge reguleringen av menneskenes liv. Det var nettopp forbudet mot å bevege seg fritt som ble myndighetenes virkemiddel for å stanse Hauges virksomhet. Han ble arrestert, anklaget for å være løsgjenger. Diktaturet innebar også at Danmark-Norge ikke var en rettsstat. Hauge kunne holdes fengslet uten lov og dom, og først i 1811 fikk han sin dom, en bot. Men i 1813 fikk han en ny dom; slaveri. I disse ti årene før han tilslutt ble løslatt, ble det sendt mange søknader til kongen om benådning. De ble avslått, den siste av Christian Frederik, for mange den store helten fra mirakelåret 1814.
Grunnloven i 1814 gjorde slutt på det kongelige diktaturet. Frimodige ytringer skulle være tillatt for alle, så lenge de ikke innebar ringeakt mot religionen eller de konstitusjonelle makter, eller ulydighet mot lovene. Rettsstatens prinsipper ble innført; ingen skulle fengsles uten ved lov og dom, og tortur var forbudt. Det skulle være næringsfrihet, istedenfor ytelser gjennom kongelige privilegier og laugsdannelser. Men det var fortsatt ikke trosfrihet.
De siste ti årene av sitt liv forsøkte ikke Hauge å skape en religiøs bevegelse på siden av Statskirken, men oppfordret tilhengerne om å engasjere seg i Statskirken. Både Hauges sønn og sønnesønn ble prester i Statskirken. Sønnesønnen ble sågar kirkeminister.
Hauges religiøse, økonomiske og demokratiske betydning
Historikeren Berge Furre uttalte på stedet Hauges religiøse opplevelse fant sted, at der ble det moderne Norge født. Hans Nielsen Hauges virksomhet handlet både om åndelig økonomisk frigjøring, men det hadde også stor betydning for utvikling av det norske demokratiet.
For det første representerte Hauge frigjøring fra det statlige trosmonopolet. Folk trengte ikke å gå i kirken for å høre teologer snakke om den rette tro. Tro kunne man snakke om, med alle som ville høre. I tillegg var det viktig å vise sin tro ved daglig arbeid, og en nøysom livsførsel. Det er dette som kalles pietisme. Hauge organiserte en lekmannsbevegelse. Det var den første omfattende bevegelse som ble organisert nedenfra i det norske samfunnet. Hauges virksomhet betød en demokratisering av troslivet. Blant bøkene han skrev var en såkalt postill, en bok med betraktninger (prekener) over de skriftstedene prestene preket om i kirkene hver søndag.
For det andre representerte Hauges næringsvirksomhet en frigjøring fra den privilegerte overklassens økonomiske jerngrep om vanlige folks liv. Hauge ikke bare oppfordret til, men han hjalp folk med å starte sin egen næringsvirksomhet. Han startet en rekke bedrifter. Hans ideal i denne sammenheng en tradisjon fra de første kristne; de skulle dele alt. Også det materielle. Slik skulle man fordele fruktene av arbeidet jevnt. Bedriftene skulle eies og drives i fellesskap.
La oss se på det tredje elementet, Hauges betydning for det norske demokratiet. Klassekampens bokanmelder Trygve Riiser Gundersen skrev i en artikkel 27.mars at Hauge gjennom sine bøker og sin trykkerivirksomhet oppfordret folk til å lese. Han fremhever at bøkene ble trykket i opplag mellom 2000 og 5000 eksemplarer, postillen i 8500. Bøkene var ikke statlig finansiert, men ved midler reist av medlemmene i Hauges bevegelse. Riiser Gundersen oppgir at 60 opplag av 19 titler (både Hauges og andres) ble utgitt før 1804. Med et snittopplag på 2500 skulle det tilsi et samlet opplag på minst 150 000 eksemplarer. Kunne det være mulig hvis en så stor andel av vanlige folk var analfabeter? Kunnskap er frigjørende. Som Henrik Wergeland sa: «Bokhyllen er den stige hvorved du bliver din overmanns lige.»
Tre av Eidsvollsmennene i 1814 var haugianere, i de stortingene som kom sammen hvert tredje år efter 1814 ble flere haugianere innvalgt. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, og dermed var lekmannsbevegelsen legalisert. Dissenterloven ble innført i 1845, og gav rett for andre menigheter enn statskirken til å organisere seg. Dermed var både trosfrihet også forsamlingsfrihet innført. Den relative ytringsfriheten kom som kjent i Grunnloven av 1814, selv om trosfrihet ikke ble innført da.
Går det en linje fra Hans Nielsen Hauge via Marcus Thrane til Johan Sverdrup?
Hans Nielsen Hauge startet den første omfattende frigjøringsbevegelse nedenfra i det norske samfunnet. Den mulighet for forsamlingsfrihet som kom med dissenterloven gjorde det mulig for Marcus Thrane i 1848 å starte sin bevegelse for å gi norske arbeidere stemmerett, og levelige arbeidsvilkår. Da Johan Sverdrup møtte på Stortinget første gang hørte han til mindretallet som stemte for de nokså rimelige kravene vedtatt på Lilletinget. Marcus Thranes arbeiderforeninger fikk i løpet av tre år like mange medlemmer som det var deltagere i stortingsvalget. Skulle Stortinget innføre almen stemmerett fryktet makthaverne at en revolusjon stod for døren. Som den revolusjonen i 1848 som Thrane hentet inspirasjon fra. Han ble derfor dømt i Høyesterett for «virksomheten og det hele». Til tross for at Norge hadde hadde Europas mest demokratiske grunnlov i en mannsalder kunne Thrane dømmes, for ulydighet mot lovene og ringeakt mot de konstitusjonelle makter. I 1882 gikk Johan Sverdrup til frontalangrep på regjeringen og kongemakten. Makten skulle møtes ansikt til ansikt i Stortingets sal. I 1884 var den siste i kongens råd dømt i riksretten, der Sverdups tilhengere hadde flertall. Sverdup dannet regjering, og lanserte tre demokratiserende reformer; en juryordning. Den tiltalte skulle dømmes av sine likemenn. En folkeskole. En offentlig fellesskole skulle sikre alle samme rett til grunnleggende utdannelse. Det ble også nedsatt en arbeiderkommisjon, som skulle legge grunnlaget for reformer i arbeidslovgivningen. Slik skulle vanlige arbeidere beskyttes mot utnyttelse og urimelige og utrygge arbeidsforhold.
Et jubileum til besvær
Ved 250-årsjubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel er det mange som vil eie retten til å forvalte hans arv. Selv i Rødt mener man seg berettiget til å ha en andel i Hauges arv. KrF-leder Ropstad mener at Hauges næringsvirksomhet bør inspirere. Det er reist forslag om å ruste opp minnesmerker over Hauge, og forske på hans virksomhet. Hauge var en av Norges mest største gründere. Dyrkes det myter om Hans Nielsen Hauge i jubileumsåret?
Hans Nielsen Hauges verden, hans sterke tro og pietisme kan virke fremmed for mennesker som lever i 2021. Sannheten er at religionens sterke makt over menneskenes liv og innflydelse i samfunnet har vært svært sterk. Sannheten er at pietismen har ført til innskrenkninger i ytringsfriheten langt inn i det moderne Norge. I 1957 ble forfatteren Agnar Mykles bok Sangen om den røde rubin beslaglagt av politiet, og Mykle og hans forlegger ble stilt for retten. I 1967 ble forfatteren Jens Bjørneboe utsatt for rettsforfølgelse på grunn av boken Uten en tråd. Boken ble forbudt. Det samme ble Monty Pythons film Life of Brian I 1980. KrF-leder (og senere statsminister) Kjell Magne Bondevik uttalte på 1980-tallet at han skulle ønske han kunne skutt ned alle satelittene som gav nordmenn med parabolantenner tilgang til utenlandske TV-kanaler. Bondevik er for øvrig leder for organisasjonen som markerer Hauge-jubileet. Det er først de siste par generasjoner at nordmenn har klart å frigjøre seg fra det religiøse og pietistiske åket.
Som liberalist er jeg opptatt av vitenskap, rasjonalitet og fornuft. Jeg kunne skrevet mye om menneskenes behov for å forklare det uforklarlige gjennom å tro på overnaturlige krefter. Det skal jeg la ligge ved jubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel. Liberalister bør likevel huske ham som den første som forsøkte å forandre det norske samfunnet nedenfra gjennom en omfattende bevegelse av vanlige folk – uten å ha noen forbilder eller forgjengere det var mulig å hente inspirasjon eller ideer fra. En vanlig bondegutt fra Østfold klarte å forandre det norske samfunnet.
