Myndighetene har et begrenset sett med virkemidler når det gjelder å overstyre befolkningen sine handlinger og livsvalg. De er i praksis: tvang, trussel om tvang og sosialt press. Sosialt press omskrives ofte til «dugnad» eller noe tilsvarende, for å få det til å høres koseligere ut. Alternativt kan de helt avstå fra overstyring, og kun da kan valgene som gjøres være frivillige. Til stadighet fremmes det forslag i det offentlige rom om mer tvang i samfunnet, og slik sett også trusler om tvang, fra forskjellige hold. Gode eksempler på kombinasjon av trusler om og gjennomføringer av tvang det siste året er portforbud, hytteforbud, utreiseforbud, karantenehotell og vaksinepass. Da kommer det heldigvis sunne reaksjoner fra deler av befolkningen, som intuitivt forstår at slike virkemidler bærer feil av sted. I retning av et samfunn ingen burde ønske seg.
Teknokrater hevder med tilsynelatende selvfølge og styrke at deres løsninger, valg og handlinger er trygt forankret i vitenskapen, og at de selv og virkemidlene de velger står over enkeltmennesker sine egne vurderinger. Over din mening som er basert på din livserfaring, din etiske tenkning og moral, som gjerne bygger på en god forståelse av rettferdighet, rettsstatens prinsipper og ikke minst din livssituasjon. Vitenskapen selv er per vitenskapelig metode alltid preget av større eller mindre grad av usikkerhet, og det finnes oftest flere radikalt ulike modeller eller hypoteser for å forklare hvert fenomen som observeres og diskuteres. Vitenskap er ikke demokratisk, det er ikke nødvendigvis de som er flest eller roper høyest som har rett. Tvert i mot, bedre viten og kunnskap oppstår oftest som innsikt hos et bitte lite mindretall først, oftest et individ, før stadig flere innser at det som i lengre tid ble latterliggjort er det som var riktig hele tiden.
Politikere velger mellom hvilke eksperter og etater de lener seg på for å utforme sine planer og virkemidler, og det er mye som kan tyde på at det valget ofte fattes basert på ideologiske preferanser fremfor objektive vurderinger. Hvem er det egentlig som har mest rett i sine antagelser, beregninger og bekymringer rundt en epidemi eller pandemi, er det folkehelseeksperter, epidemiologer, statistikere, matematikere, samfunnsøkonomer, eller noen andre? Det foreligger ingen sikker viten eller erfaring som tyder på at politikere har kompetansen som kan avgjøre det spørsmålet med noen form for sikkerhet, eller at de mestrer korrekt vekting av alle mulige forskjellige hensyn opp mot hverandre. Faren for å velge feil sett av eksperter er nødvendigvis til stede så lenge det finnes uenighet blant ekspertene selv. Når man innser at ingen har sikre svar og derfor ikke heller er skikket til å ta en avgjørelse for andre, bør man samtidig konkludere at spørsmålet man vurderer må avgjøres av hver enkelt person og deres nærmeste selv, på eget ansvar og risiko.
Frykt for ukjent resultat i en utydelig fremtid, eller generell følelse av utrygghet i forhold til et fenomen, kan ikke anføres som gyldig eller akseptabelt grunnlag for å rette tvang mot andre. Uansett om tvangen påføres av enkeltpersoner eller av myndigheter som er valgt til å representere dem. Manglende kunnskap om egen fremtid gir ingen rett til å utøve tvang som endrer andres fremtid, ved å overstyre deres livsvalg. Å pålegge andre plikter som hevdes å være til alles beste, er tyrannens primære virkemiddel. Pliktetikk er foretrukket etisk modell for alle autoritære ideer og bevegelser, enten de har en diktatorisk, teokratisk eller annen innretning. Sinnelagsetikk aksepteres dessverre som gyldig beslutningsgrunnlag blant nesten alle ideologiske organisasjoner og politiske partier, med betydelige negative følger for de som blir rammet av beslutninger tatt på det som kan være et syltynt grunnlag.
Når de fleste politikere, myndigheter og medier blir samstemte i sin omtale av et fenomen eller situasjon, når det blir vanskelig å nå ut med annen informasjon enn den teknokrater og makthavere foretrekker i sine forklaringsmodeller, så er det på tide å sette foten standhaftig ned og protestere. Svært mange anerkjente fagfolk i hele verden legger forslagene i Great Barrington erklæringen til grunn for vurderinger av tiltak i forbindelse med Covid-19, inkludert en rekke norske leger, epidemiologer og stor variasjon av andre faglige ressurser. Erklæringen representerer en rasjonell og helhetlig tilnærming til situasjonen vi har hatt et års tid nå, og den er i langt bedre overensstemmelse med intensjonen i Norges Grunnlov og andre rettsstatlige hensyn enn dagens tiltak og nedstengninger, med sine hemmeligstemplede beslutningsgrunnlag.
Det bør gjøres slutt på praksis rundt at statens departementer, direktorater og institutter automatisk fremholdes som de skulle være selvsagte bærere av den høyeste kunnskap og fornuft i hvert sakskompleks, og at andre syn eller tilnærminger enten er basert på kunnskapsløshet eller hjerteløshet slik det ofte blir fremstilt. En slik fremstilling finnes det ikke noe rasjonelt grunnlag for, og representerer en betydelig og helt reell fare for alle menneskers frihet og livsutfoldelse. Etatisme er en utrivelig trosretning i seg selv, og den blir enda mer utrivelig når både politikere, statens ansatte, mediene, skolene og vanlige folk lurer seg selv og hverandre til å tro på den.
