Socialdemokraternas (S) langvarige periode ved makten i Sverige har preget landet på godt og vondt, men det som en gang gjorde dem fremgangsrike har gått tapt. Problemene med partiets ideologi blitt stadig tydeligere nå som Socialdemokraterna går inn i sitt 132. år etter stiftelsen i 1889. Det som tidigere stolt kalte seg et arbeiderparti med bevrende stemme har endret seg til et parti som lider av ideologisk og aldersrelatert tretthet, uten noen større ambisjoner enn å beholde makten.
Den tidligere selvfølgeligheten fra 1900-tallet at man sto lengst fremme og styrte skuten Sverige er borte. På en rekke områder har partiet stagnert og sett innflytelsen bli stadig mer begrenset, til tross for at man i dag sitter med statsministerposten og Stefan Lövfen i spissen for en regjering.
Per Albin Hanson (statsminister 1932-36 og 1936-46) og Tage Erlander (1946-69) bidro begge til å opprettholde bildet av den fremgangsrike svenske historien slik den var før. Den førstnevnte var statsminister i en tid da Sverige ble stadig mer innflytelsesrikt, og det takket være den økonomiske veksten var i ferd med å bli en sterk industrinasjon til tross for verdenskrigen. Det råder delte meninger om hvor mye man egentlig kan takke ”bevegelsen” for i dette tilfellet. Økonomien ble noe bedre i store deler av Europa etter krigen.
Det ble stilt spørsmålstegn ved Socialdemokraternas sterke innenrikspolitiske rolle, men den var nesten aldri truet. Det er også interessant at partiets rolle sammenfaller ganske tydelig med hvordan den kalde krigen utviklet seg. Det er også mulig å gjøre slike koblinger.
Sverige i den senere delen av 1900-tallet var frem til langt inn på 80-tallet et svært homogent land der alle gikk på samme skole, leste de samme dagsavisene, besøkte kirken til sammen fire ganger i livet og så på de samme TV-programmene. Det førte til at mange utenlandske observatører tvilte på om svensker var så frigjorte og progressive som de ga inntrykk av.
”Folkhemmet” var på mange måter ikke så åpent som man først ville gi inntrykk av. Ordet folkhemmet får en annen konnotasjon om en leser det på tysk. Den sterke statens rolle gjennomsyret alle innbyggerne i en slik grad at til og med telefonen, ofte en grå gjenstand, hadde en tekst på undersiden der det sto: ”Tilhører Televerket”.
Folket skulle kjenne sin plass i Folkhemmet. De som ikke passet inn, var merkelige og ikke som skikkelige folk. De som tilhørte disse gruppene skulle helst ikke synes for mye i hverdagen. I det tyvende århundret tilhørte romfolk og finner grupper som ikke passet inn.
Den romantiske folkhemsvisjonen av det svenske, hvis bakside er at ikke alle passer inn har i våre dager blitt populær i det liksom-konservative partiet Sverigedemokraterna (SD). Partiet har en bakstreversk ideologi med en hel del esoteriske trekk som man ikke akkurat er åpen om. Nå og da kommer spesielt det latente muslimhatet frem, sist under intervjuet med partisekretæren Richard Jomshof (SD). Velgergruppen til SD er i stor grad hentet fra en av de gruppene som tidigere var sterke tilhengere av Socialdemokraterna, det vil si LO-gruppen.
Den typiske LO-velgeren som har byttet side er en eldre mann, og som regel sosialt konservativ og en av globaliseringens tapere. At de ikke er det i praksis er en annen sak, opplevelsen er reell. Det nye nettverkssamfunnet som har vokst seg sterkt, og som ikke ser ut til å minske, har vært som et rødt flagg som ble viftet foran denne velgergruppen. Man kan jo lure på om ikke Socialdemokraterna vært i stand til å se denne utviklingen? Siden endringene i stor grad har kommet innenfra, har man snarere lyktes i å overse forandringen og trusselen den har skapt.
Den tidligere veletablerte sosialdemokratiske ideologien om velstand for alle sammen med en utpreget pragmatisme har nesten helt forsvunnet. Det tidligere arbeiderpartiet endret seg langsomt til et tjenestemannsparti, med andre verdier enn det som tidligere hadde gjort dem store. Middelklasseverdiene skiller seg fra den gamle arbeiderklassens verdisett på mange måter. Middelklassen er mer GAL (grønn, alternativ, liberal) enn TAN (tradisjonell, autoritær, nasjonalistisk), for å bruke skalaen. I et heterogent Sverige betraktes de gamle verdiene fra industriens barndom som nettopp gamle.
Vi som er klassisk liberale er selvsagt nøye med å påpeke at den sterke statens rolle som preget etterkrigstidens politiske landskap ikke er mulig å opprettholde i en tid da ideologen synes å være død. Løsningene med øvrighetsstyre etter den gamle velutprøvde modellen er ikke lenger mulige, og dens tid er forbi. Dette ble svært tydelig under coronapandemien.
Det gjenstår å se om valget i 2022 vil gi et endelig svar på om Socialdemokraterna fortsatt har gnisten.
