Som første etablerte norske parti, og som eneste klimaparti i Europa, går MDG inn for utredning av kjernekraft i Norge. Det vitner om en god dose klimarealisme, i et stortingsprogram som ellers fremmer klimatiltak blottet for konsekvenstenkning.
Helgens landsmøte bidro til å stadfeste MDGs ideologi: radikale klimatiltak kombinert med en verdiliberal profil og økt planøkonomisk styring. Det partiets kritikerne oppfatter som hippie-tankegods, er utbredt blant partiets kjernevelgere, nemlig unge, urbane og utdannede mennesker.
Mens SP seiler frem på en nasjonal-populistisk misnøye mot «Oslo-moralismen«, er det rikelig med velgere i byene som ikke behøver bil, er tilfreds med butikkenes vegetartilbud og som mangler et direkte forhold til landbruket og oljeindustrien. De er endog villige og har råd til å betale mer for mat, sukker, reiser og strøm dersom det går til å redde jordkloden fra en angivelig klimakollaps. Det skorter nemlig ikke på ideer for hvordan man kan gjøre Norge til et mye dyrere land å bo i blant aktivister som problematiserer det meste av moderne menneskelig aktivitet.
Den siste tiden har MDG riktignok falt på meningsmålingene. Partiet ruver for tiden under sperregrensen; snittet av nasjonale målinger for mars gir partiet 3,6 %, mot 5,5 % i mars i fjor. Enkelte kommentatorer påpeker at partiets radikale klimatiltak risikerer å skremme vekk egne velgere. BTs Jens Kihl hevder at MDGs fokus på «forbud og regler» gjør at velgerne kan oppfatte partiet som for «strengt eller sært». Nuvel. Er det én ting MDG-sympatisører har vist er det villigheten til å bruke pisk fremfor gulrot. Partiet er nødt til å ta monopol på de sterkeste klimagrepene i sadig hardere konkurranse med andre partier, spesielt SV.
I så måte er partiets inngripende klimatiltak et sjakktrekk – fra forbud mot fossilbiler innen et par år og sluttdato for oljeindustrien innen 2035, til maksgrense på hyttestørrelser og flyreklameforbud. MDG lever, ja endog overlever, på kontroverser. Jo mer partiet blir angrepet for å føre en «virkelighetsfjern politikk», jo bedre går det med partiet. Det betyr også at partiets posisjon som et yndet hatobjekt – som stadig angripes av Vedum og Listhaug – gjør at de fremstår som selve annerledespartiet i norsk politikk. Nå som fokuset er skiftet fra klimakrise til pandemien og konsekvensene den har for arbeidsplasser og næringsliv, fremstår MDG anonyme og overflødige. Det gjenspeiles i meningsmålingene.
Derfor er det også et sjakktrekk at partiet signaliserer en tydelig verdiliberal profil, som til og med overgår Venstres utydelige, kraftløse politikk. Det folk i bygdene oppfatter som galskap – som partiets støtte til legalisering av cannabis, flere juridiske kjønn, utvidelse av flere juridiske foreldre og utvidet abortgrense – skremmer ikke lenger så mange unge. Viktigst for partiet er at slike saker gir dem rikelig med oppmerksomhet. Det gir MDG gode muligheter til å skape ytterligere trøbbel på rødgrønn side. Støre og Vedum har sagt nei til et regjeringssamarbeid, til tross for at partiet tatt et tydelig steg til venstre i den økonomiske politikken, med høyere skatter, mer omfordeling, en aktiv og statsdominert næringspolitikk og økte offentlige velferdssutgifter.
Uansett hva man måtte mene om MDGs politikk, bør man anerkjenne partiets villighet til å tenke annerledes. Det har norsk politikk plass til. Enkelte ganger resulterer også denne villigheten til å tenke nytt i fornuftig og fremtidsrettet politikk: partiets ja – eller tja til kjernekraft, som Une Bastholm var raskt ute med å presisere – er et eksempel på dette. De andre stortingspartiene, som selv advarer mot en forestående klimakrise, bør følge etter snarest.
