Ideologi blir gjerne forstått som sammenfatningen av de bærende ideene i et samfunnssyn eller politisk system. Den betegner mer eller mindre et sammenhengende system av verdier og prinsipper, og fungerer derfor som en politisk og sosial veileder. Pragmatismen står til dels i kontrast til prinsippene fordi fokus i pragmatismen handler om konkrete målbare realiteter, fremfor forsøk på å utlede realitetene fra verdiene og prinsippene.
Mens den prinsipielle ideolog er visjonær så risikerer vedkommende å avfeie realiteter som ikke samsvarer med ideologien, mens en pragmatiker vil kunne unngå de ideologiske fallgruvene men risikerer å miste retning i det langsiktige målet om et bedre samfunn. Den europeiske liberalismen er hardfør og klarer seg godt over tid fordi den kombinerer ideologi og pragmatisme. Frihet er det fremste målet og moderne vitenskap er verktøyet.
Hvis man finner tilbake til liberalismens opprinnelse, så er det ikke så rart at moderne vitenskap og kunnskap om verdens prosesser står sentralt i den europeiske liberalismen. Liberalismen oppstod under opplysningstiden (1688-1789), en tid hvor vitenskap, fornuft og humanisme fikk større oppslutning i befolkningen og teologien sammen med metafysikken ble mindre relevante for folks oppfatning av verden. John Locke (1632-1704) blir gjerne betraktet som liberalismens far, og verket hans Two Treaties of Government (1689) hvor han argumenterer for en begrenseg statsmakt, definerer starten på den liberalistiske idétradisjonen. Locke påvirket også de franske filosofene Jean-Jacques Rousseau, Charles Montesquieu og François Voltaire, som igjen videreutviklet liberalismens ideer og hadde innflytelse på den franske- og amerikanske revolusjon.
Ideologi og prinsipper er effektive i noen situasjoner
De tre store franske, var i likhet med mange andre opplysningsfilosofer, opptatt av prinsipper med utgangspunkt i fornuften som verktøy for å spre sine ideer. Strategien var relevant for tiden de levde av flere grunner, og her er noen:
- Den moderne vitenskapen var relativt fersk med nylige gjennomslag fra klassiske fysikere som Nicolaus Copernicus og Isaac Newton. Newtons verk Principia ble utgitt i 1687, kun et par år før Lockes første liberalistiske verk. Uten tilgang på gode studier med høy målesikkerhet så er naturligvis klassisk vitenskapsteori det beste man har for å forklare årsakssammenhenger og kunne forutse dem.
- Makten i samfunnet på 1700-tallet lå hos eneveldet og vanlige folk måtte føye seg etter kongens ordre. Folk ønsket frihet for å kunne komme seg ut av en helt uholdbar situasjon, hvor for eksempel mesteparten av lønna gikk til mat. Historisk sett har ideologiske grupperinger fått stor oppslutning, og deres utøvere mye makt, i situasjoner hvor ideologien har fremmet enkle løsninger på problemer som mange i samfunnet vil se bli løst.
I vår tid med høy levestandard, moderne vitenskap og tilgang til nesten all informasjon med internett på mobilen, så vil de ideologiske grupperingene som ser bort ifra erfaringsbaserte realiteter miste sin troverdighet og dermed få begrenset oppslutning. Få mennesker ønsker å ta det de oppfatter som høy risiko for å oppnå en tilværelse som er litt bedre enn den de har, så lenge tilværelsen de har er grei nok i utgangspunktet. Ideologi kan ses som en teoretisk modell hvor man prosjekterer en forenklet virkelighet som en rett linje, mens den faktiske virkeligheten har mange variasjoner fra det ideelle utgangspunktet akkurat slik som de røde datapunktene i grafen nedenfor.
Pragmatisme gir integritet og realisme
Det vesentlige for mer oppslutning rundt en ideologi er ikke at folk tror den er en perfekt modell som alltid klarer å gi det resultatet som den ideelt sett kan gi, men at den som oftest treffer. Pragmatismen er et utmerket verktøy for å kommunisere dette og for å sikre en stabil videre utvikling mot ideologiske delmål. En typisk strategi kan være å bygge opp kunnskapsnivået til velgere ved for eksempel å henvise til studier eller erfaringer fra utlandet, noe som bidrar til en bedre eller mer korrekt risikoforståelse knyttet til det å ta en viss politisk dreining. Alternativt kan man med gode kilder i ryggen informere om risikoen for ikke å gjøre en nødvendig politisk dreining for å unngå dystre fremtidsutsikter.
Pragmatismen kalkulerer nemlig inn risikoen for at ideologien kan slå feil på noen områder, slik som illustrert med de røde punktene i grafen ovenfor. En pragmatisk liberalist vil gjerne unngå skråsikkerhet med evig tro på de ideologiske løsningene, men samtidig være trygg på at ideologien i de fleste tilfeller besvarer de viktige problemstillingene i samfunnet. Slik kan de ideologiske løsningene bli mer målrettet og ideologiens integritet styrkes.
Vekslingen mellom ideologi og pragmatisme er en strategi som gir politiske fordeler, med stadige liberale fremskritt som samfunnet tåler og løsninger som er oppnåelige. Å kommunisere en tillitsbyggende og radikal, men samtidig pragmatisk liberalisme krever en dyp innsikt i ideologiens styrker og svakheter og erfaring med menneskers bristepunkter. Hvilke mennesker kan utfordres på hvilken måte, og hvor langt kan man strekke strikken? Man skal være ganske godt informert om hvordan resten av vesten utvikler seg, være passe måteholden i sin framtoning, si riktige ting til rett tid, og ha klare visjoner for et liberalt og spennende framtidssamfunn.
Dette er selvsagt ingen enkel oppgave. Jeg beundrer sterke ideologer som kjenner ideologiens begrensninger, som alltid klarer å skyte inn pragmatismen og argumentet om det mindste ondet der de vet at ideologien i sin rene form ikke strekker til. Vi trenger flere strategiske liberalister, kanskje spesielt blant de radikale med tydelige visjoner.
