Filmen føyer seg inn i en bred østeuropeisk tradisjon fra sivilisasjonsundergangen Andre verdenskrig.
The Painted Bird
Tsjekkia 2019
Regi: Václav Marhoul
Tilgjengelig via iTunes
1965: Bok
The Painted Bird er basert på en bok av samme navn som utkom i 1965, av forfatteren Jerzy Kosinski (eg. Jozef Lewinkopf, født i Lodz 1933). I bokens forord forteller han hvordan han ønsket å vise mennesket på sitt mest sårbare, som et barn; i den verst tenkelige situasjon, i krig. Deler av historien er inspirert av forfatterens egne opplevelser under Andre verdenskrig, men boken er å betrakte som fiksjon. Da den kom ut, ble den fordømt av Polens kommunistiske myndigheter for å være «anti-polsk» og ble først tillatt i polsk oversettelse etter murens fall i 1989. Historien utspiller seg i et ikke navngitt østeuropeisk land under Andre verdenskrig. Det er ikke vanskelig å gjette at det er Polen, men det kunne vært hvor som helst i det historikeren Timothy D. Snyder har døpt Bloodlands – på norsk Dødsmarkene.
2019: Film
Gutten (Petr Kotlár), som gjennom hele filmen forblir navnløs, er omtrent sju ved filmens begynnelse. Vi forstår fort at han er jødisk, og foreldrene hans har gjemt ham hos en gammel polsk dame for at han skal overleve krigen hos henne. Den gamle damen dør imidlertid plutselig, og gutten setter ved et uhell fyr på huset. Der begynner hans odyssé gjennom avgrunn, mareritt og krigens dødsmarker. Filmen er episodisk, inndelt i åtte kapitler, hvor hvert kapittel har navn etter den eller de voksne som til enhver tid tar vare på gutten. Skjønt, uttrykket «å ta vare på» radbrekkes noe voldsomt her: De voksne er så å si uten unntak gått fra vett og sans, og utnytter det forsvarsløse barnet på alle måter som tenkes kan. Gutten har ikke så mange replikker, men observerer sine omgivelser med store, mørke øyne: Hvordan kan han best overleve denne situasjonen? Og denne? For å overleve må han lære seg å gjøre de voksne til lags før de selv vet hva de vil.
Tradisjon
Øst-Europas egen bearbeidelse av krigserfaringene er massiv. Enhver liste over verk vil være utilstrekkelig samtidig som den bærer preg av name-dropping. Men det hører allikevel hjemme her: Fra den sovjetiske krigskorrespondenten Vasilij Grossmanns epos Liv og skjebne til den rumenske holocaustoverlevende Paul Celans korte dikt Dødsfuge fins rett og slett utallige beretninger, i varierende grad av fiksjonalisering, om den ekstreme tiden disse menneskene gjennomlevde. (Om man har lyst på en smakebit av Grossmann, kan man finne essayet hans om da Den røde hær ankom Treblinka her.) Det er også blitt lagd såpass mange filmer at det vel knapt er menneskelig mulig å ha noen oversikt over dem alle. Jeg skal allikevel nevne tre, som alle regnes blant filmatiske klassikere, og som alle er østeuropeiske eksempler på bearbeidelse av denne delen av historien.
Tarkovskij: Ivans barndom (1962)
Ivans barndom er basert på novellen Ivan (1957) av Vladimir Bogomolov (1926-2003). Tarkovskij sa i et intervju om filmen at den skulle formidle hans hat til krig, og at han valgte å lage en film om et barn, fordi barndom er det som står i sterkest kontrast til krig. Ivans barndom var Tarkovskijs første helaftens spillefilm, håvet inn de gjeveste prisene i Venezia og San Fransisco og gjorde Tarkovskij internasjonalt kjent. Filmen handler om 12 år gamle Ivan, som allerede ved filmens begynnelse har sett alt, opplevd alt og mistet alt. Han gjør farlige speideroppdrag for Den røde hær, og i en blanding av drømmescener, virkelige scener og lettere surrealistiske scener maler Tarkovskij sin versjon av ragnarok, av barndommen som skulle vært og av barndommen som ble. Man må nesten gå ut fra at Kosinski har vært inspirert av Tarkovskij. Motivasjonen bak – å kontrastere barndommens lykkelige uskyld med dens motsetning, krig – virker også nærmest identisk.
Ivans barndom er tilgjengelig online, for deg som forstår russisk eller spansk. Vi mindre språkmektige må nok kjøpe den på DVD.
Nemec: Nattens diamanter (1964)
Drøm og surrealisme møter virkelighetens gru også i denne filmen, hvor to unge menn hopper ut fra et tog som skal frakte dem til en konsentrasjonsleir. Åpningsscenen, hvor de to flykter gjennom skogen, er ifølge Wikipedia den lengste enkeltscenen i tsjekkoslovakisk filmhistorie. Historien er for så vidt ikke så intrikat: To unge gutter flykter fra fangetransporten. På veien må de stjele mat. De blir fanget av en milits bestående av velfødde gamle tyske menn, og dømt til døden. I slike filmer er det ikke historien i seg selv som står i høysetet, men hvordan den blir fortalt: Du føler deres utmattelse mens de flykter gjennom skogen, først fra toget, senere fra militsmennene. Filmen gjør hyppig bruk av flashbacks og drømmesekvenser, hvor hovedpersonen husker hvordan han byttet sko for mat, hvordan han ser for seg å voldta og drepe en bondekvinne, hvordan han vandrer rundt i det Praha han forlot. Hans Praha er nesten tomt nå. Det er ikke flere jøder igjen. Det tilskueren får, er følelsen av minnene, sorgen, frykten og utmattelsen. I likhet med både The Painted Bird og Ivans barndom er filmen basert på en bok hvor i alle fall noe ved situasjonen er selvopplevd: Arnošt Lustig (1926-2011), jødisk-tsjekkisk forfatter fra Praha, tilbrakte krigsårene i Theresienstadt, Auschwitz og Buchenwald, og flyktet fra transporttoget som skulle ta ham til Dachau. I 1958 skrev han boken som denne filmen er basert på.
Som med Ivans barndom er det en fordel å kunne spansk for å se denne filmen online, da den eneste lenken jeg har funnet har spansk tekst. Dialogen er imidlertid sparsom, og noe av den er på tysk, så det går for så vidt an å se filmen uten å forstå alt som blir sagt.
Klimov: Come and See! (1985)
Forfatteren Ales Adamovich ble født i Hviterussland i 1927 og kjempet med partisanene under krigen. I 1978 kom den angivelig selvbiografiske boken hans I Am from the Fiery Village, som filmen Come and See! noen år senere skulle baseres på. Filmen ble regissert av Elem Klimov (1933-2003), som til alt overmål var født i Stalingrad og ble evakuert derfra sammen med sin mor i 1942. Det står med andre ord ikke på erfaringen når filmen realiseres. Filmen blir ofte omtalt som en av de største antikrigsfilmene som noensinne er laget. Igjen er krigen sett gjennom et barns øyne, den unge tenåringen Flyora som trosser familien sin og blir med i en partisangruppe. Filmens handling foregår over bare et par dager, og i løpet av denne korte tiden blir den glade tenåringen med forventningsfulle øyne til en gammel gråhåret mann. Filmen sparer deg ikke for detaljer om hvordan nazistene lagde seg Lebensraum: Mot slutten er det en halvtimes sekvens som viser destruksjonen av en hel landsby, mens soldatene leker med ofrene som en pervers, voksen utgave av Fluenes herre.
Denne filmen gjør lite bruk av surrealistiske eller drømmeaktige elementer, men virkeligheten er surrealistisk nok: Ei ku ligger død på en tåkete mark. Døden og destruksjonen er like uforståelig for oss som for kua. Men allikevel så virkelig: Filmen toner ut i en montasjescene hvor historien spilles baklengs. All lidelsen forestilles opphevet. Drømmen om en verden uten Andre verdenskrig går i svart mot opplysningen «628 hviterussiske landsbyer ble brent ned til grunnen, med alle sine innbyggere».
Come and See! er tilgjengelig på YouTube – og dét med engelske tekster! Den kan også kjøpes på iTunes.
Malte fjær – tilbake til utgangspunktet
Da boken kom ut, ble The Painted Bird kritisert. Forfatteren sier at de som ikke hadde gjennomlevd krigen, kritiserte ham for å skrive dette «bare for å tilfredsstille sitt eget perverterte sinn», mens de som hadde gjennomlevd krigen mente at han hadde «vannet ut historien for å tilfredsstille sarte sjeler i Vesten». Man kan ane ekko av i alle fall den første typen kritikk i at folk reiste seg og forlot salen under visninger av filmen i Venezia, Toronto og London. Og filmen er brutal, ja, men er den for brutal? Når du ser tradisjonen den føyer seg inn i – boken er tross alt en liten mannsalder eldre enn filmen – syns jeg den er nøyaktig hva man kan forvente fra en traumatisert generasjon i et traumatisert landskap. Regissøren av The Painted Bird skiller seg ut fra selskapet av regissører og forfattere i at han er født etter krigen, i 1960, og man kan spørre seg om hvorfor denne filmen først kom nå. Selv syns jeg ikke det gjør noe. Filmen er ikke dårligere av den grunn. Andre verdenskrig er lenge siden, og krigsgenerasjonene er i all hovedsak borte, men krigen og hva den gjør med mennesket, er – dessverre – evig.
Filmen tok over to år å spille inn, blant annet fordi filmskaper Marhoul ville at hovedpersonen skulle bli synlig eldre underveis. Det virker. Den søte gutten blir eldre – og hardere. Der han filmen igjennom flere ganger har handlet av barmhjertighet, er han til slutt en fullbefaren overlever. Han har lært. Guttungen er voksen nå. Og så kommer freden. På barnehjem for foreldreløse krigsbarn er det som om han savner friheten krigen ga ham. Han leker ikke med de andre barna, men står i et hjørne og betrakter dem. De voksne kan slå ham, det er ikke så farlig. Han er blitt slått hardere før. Men de bør kanskje vokte seg for å gå for langt, for bak guttens stumme og utilnærmelige ytre bor det en liten mann som har sett for mange døde til å bry seg om noen ekstra.
