Naturligvis gikk LO og NHO rett i skyttergravene, som respons på FrP-leder Siv Jensens forslag om å gjøre et unntak fra frontfagsmodellen ved årets lønnsforhandlinger. Viljen til selvkritikk er liten, og dobbeltmoralen er uten ende.
Det var til FrPs landsstyre at Siv Jensen i helgen foreslo et unntak fra frontfagsmodellen. Hun mente at yrkesgrupper som har stått i front i kampen mot pandemien; lærere og folk i helsesektoren fortjente et ekstra lønnsløft. At hun valgte denne innfallsvinkelen til kritikken av frontfagsmodellen er synd. For modellen skaper lønnstapere, spesielt blant yrkesgrupper i offentlig sektor, og spesielt i kvinnedominerte yrker. Det er mulig å gi disse et lønnsløft, selv innenfor frontfagsmodellen. Det kunne Siv Jensen som finansminister og arbeidsgiver i offentlig sektor fra 2013 – 2020 selv ha bidratt til.
I LO og NHO er det liten vilje til selvkritikk mot svakhetene i frontfagsmodellen. Istedet kommer det hule argumentet om at politikerne ikke skal blande seg inn i lønnsoppgjørene. Hvorfor klinger det så hult? Fordi organisasjonene gjerne kommer løpende til politikerne på Stortinget når de ønsker hjelp. De kombinerte lønnsoppgjørene er et eksempel (spesielt Kleppe-pakkene på 1970-tallet), og kanskje også lønns- og prisstoppen på slutten av 1980-tallet. Den store forskjellen for LO er naturligvis at da var det Ap som satt med regjeringsmakten.
Så la oss se på hva som kan gjøres for kvinnedominerte yrker, uten nødvendigvis å bryte med frontfagsmodellen.
I helse- og omsorgssektoren dominerer kvinnelige ansatte, og de er lavtlønnede. Å øke lønnen må gjøres gjennom lønnsforhandlingene. Samtidig jobber mange av disse i deltidsstillinger. Å sørge for at mange små deltidsstillinger blir gjort om til faste heltidsstillinger er også mulig. Det må skje på en annen arena enn i lønnsforhandlinger.
Faste heltids stillinger vil ha mye å si. Det gir en større trygghet i hverdagen å ha en fast heltidsjobb, og det gir mulighet for å komme inn på boligmarkedet. Det har også noe å si hva man kan få i pensjon en gang i fremtiden. Det sier seg selv at arbeidsgiver sparer mer for deg i pensjon hvis du har en heltidsstilling enn kun jobber deltid.
Høyere lønn betyr mer penger på lønnskonto, mer å rutte med i hverdagen. Man vil også føle seg mer verdsatt av arbeidsgiver. Det kan også øke prestisjen til disse yrkene, og føre til at flere tar utdannelse og søker seg til disse jobbene.
Det største hinderet for lønnsløft
Frontfagsmodellen setter de økonomiske rammene for lønnsoppgjørene i Norge. Med våren kommer lønnsforhandlinger. Det starter i industrien i konkurranseutsatt sektor. Frontfagsmodellen bygger (ifølge Wikipedia) «på ideen om at lønnsveksten i Norge må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan tåle. Dette betyr igjen at lønnsveksten i Norge ikke må være svært mye større enn hos våre handelspartnere i et langt perspektiv (5–20 år), fordi dette vil svekke konkurranseevnen til norsk industri.» Dette er jo fornuftig, for å hindre at Norge taper i konkurransen med andre land. Problemet er at personer i lavtlønnsyrker (spesielt i offentlig sektor) aldri får det lønnsløftet de burde fått, og yrkene dette handler om heller ikke får den prestisjehevingen de burde fått, som også kunne fått flere til å søke seg til disse jobbene. En ond sirkel. Så hva kan gjøres?
Folkevalgte i kommuner og fylker sitter med nøkkelen
De fleste innen helse- og omsorgsyrkene er ansatt i kommunene, og i helseforetakene. KS heter organisasjonen (tidligere Kommunenes Sentralforbund) som ikke bare er interesseorganisasjonen for kommuner og fylker. KS er også arbeidsgiverorganisasjon. Den forhandler lønn med ansatte i kommunene. Det betyr at folkevalgte i kommuner og fylker kan sørge for at KS gir et tilbud i lønnsforhandlingene som bidrar til lønnsløftet for kvinner i helse- og omsorgssektoren. Enten må man få til dette innenfor den rammen som forhandlingene i frontfag gir, eller så må KS sprenge frontfagsmodellen.
Hva med å gjøre om deltidsstillinger til faste heltidsstillinger? Folkevalgte i landets kommunestyrer trenger ikke vente på noen. De kan sette i gang et målbevisst arbeid for å gjøre om deltid til heltid for dem som jobber i helse- og omsorgssektoren. Man kan starte med å kartlegge hvor mange som jobber i deltidsstillinger, hvor mange av dem som ønsker seg heltidsstilling, og hvordan man kan legge om fra deltid til heltid.
Det snakkes mye om både lønnsløft for lavtlønnede i kvinnedominerte yrker, og for at flere skal få faste heltidsstillinger i helse- og omsorgssektoren. Spesielt på Kvinnedagen og på Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai. Jeg ønsker ikke å kritisere fagbevegelsen for å prioritere landets konkurranseevne og arbeiderne i konkurranseutsatt sektor. Fagbevegelsen (spesielt LO og Fagforbundet) har et nært samarbeid med spesielt Ap, men også SV og Rødt. Man kunne kritisere fagbevegelsen for ikke å få disse partiene i de kommunene der de styrer, til å prioritere arbeidet med høyere lønn og faste heltidsstillinger. Det er mulig å få til et slikt løft for kvinner. Det vil bety mye. Det er ingen grunn til å vente. Efter stortingsvalget i høst kan det være duket for en ny rødgrønn regjering. Da LOs nære allierte vise sin vilje til å løfte lavtlønnede kvinner i offentlig sektor – innenfor rammene av frontfagsmodellen. Min spådom: Det gjør de neppe – på samme måte som alle de folkevalgte fra rødgrønne partier som sitter og styrer i norske kommuner.
Det er synd at en fornuftig kritikk av frontfagsmodellen avvises – fordi den har gal innfallsvinkel, og fordi kritikeren heter Siv Jensen og er partileder i FrP. Frontfagsmodellen skaper tapere i lønnskampen. Det burde LO erkjenne.
