Filmanmeldelse: Silk Road
USA 2021
Regi: Tiller Russel
På kino fra 19. mars
Silk Road er løselig basert på historien om Ross Ulbricht (f. 1984), som i 2013 ble arrestert og i 2015 dømt for hacking, narkohandel og hvitvasking via dark web-siden Silk Road, som Ulbricht grunnla. Ross er libertarianer, elsker de økonomiske teoriene til Ludwig von Mises og sier han vil forandre verden. Han kommer opp med ideen om Silk Road, «Amazon for drugs», hvor hvem som helst kan kjøpe og selge nærmest hva som helst anonymt, gjemt bak programvaren Tor og bak bitcoin. Parallelt med historien om Ross har vi historien om Rick Bowden (Jason Clarke), politimannen som er i hælene på ham. Rick har sine beste dager bak seg, har vært på rusavvenning og er teknisk utdatert over grensen til det utroverdige. I et katt og mus-spill dem imellom, med flere forskjellige hemmelige identiteter, er Rick lenge på sporet av Ross. Kollegene hans hos DEA og senere FBI tror ikke denne fallerte gamlekaren duger til noe, og derfor hører heller ingen etter når han faktisk er på sporet av noe stort.
Ross, Rick og Russel
Regissør og manusforfatter Tiller Russel har om lag 20 års fartstid i filmbransjen, mest som produsent av politiserier på TV. Dette bærer filmen preg av, da historien om politimannen Rick vies minst like stor plass som historien om dotcom-piraten Ross. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er Rick som er filmens sanne hovedperson. Ross portretteres som en litt naiv idealist av en unggutt som krasjer i virkeligheten når det ideelle, frie markedet hans tiltrekker seg alvorlig kriminalitet, og han selv til sist bestiller drap over nettet, noe han i utgangspunktet nedla forbud mot å gjøre på Silk Road. Det er en naivitet over ham som vil være lettere å tro på hos en yngre rollefigur enn den 27 år gamle Ross, og det er derfor også vanskeligere for tilskueren å identifisere seg med ham. Det er allikevel ikke den helt store karakterutviklingen å spore hos Ross.
Rick har større repertoar: Skjønt god til gammeldags politiarbeid, så fremstår han temmelig avdanket. Rett ut fra rusavvenning og ubrukelig til sin gamle jobb, blir han stuet bort på cyberkriminalitet for å vente på pensjonen på et sted ingen tror han har mulighet til å forårsake noen skade. Han har en liten datter med lærevansker. Kona vil ha datteren inn på en spesialskole som koster mer enn hva en politi- og en sykepleierlønn kan dekke. Rick har mye å bevise. Hjemme må han bevise at han duger som ektemann og som far. På jobben vil han vise de blærete jyplingene at han fortsatt kan fakke skurkene. Men når han ødelegger datterens sjanse til å få stipend til den dyre spesialskolen, får jobben en annen karakter: I stedet for å fakke skurken må han bli en.
Parallellene mellom Ross og Rick fungerer ikke helt, og jeg tror det ville blitt en mer fullendt film om den i større grad konsentrerte seg om enten Ross eller Rick. Som det er nå forventer man å se historien om Ross, men man får historien om Rick. Regissør og manusforfatters lange erfaring med politidokumentar og -drama kan forklare hvorfor han valgte denne vinklingen på historien, men det redder ikke historien fra å være mangelfullt fortalt.
Innflytelser som fungerer
Det finnes riktig mange gode historier med politimenn i hovedrollene, også historier om korrupte politifolk eller bra politifolk som blir personlig involvert, og derfor blir en slags antagonist i sin egen historie. Se7en (1995) er et åpenbart eksempel på det sistnevnte, mens det i sjangeren «korrupt snut» nærmest fins så mange at det er vanskelig å velge én. På den andre siden fins det gode filmer om både gode og fæle gründere, fra dotcom-sjangeren kan man nevne The Social Network (2010), hvor Mark Zuckerberg nærmest fremstilles som en Machiavelli med tics, men allikevel er han en interessant person på lerretet. Slemme gründere kan man se i nærmest hver eneste film fra finansverdenen, tenk for eksempel på The Wolf of Wall Street (2013), hvor Leonardo DiCaprios Jordan Belfort knapt har noe sympatisk ved seg, men allikevel ønsker du å sitte filmen ut og se historien gjennom hans øyne.
I Silk Road er verken Ross eller Rick interessante nok til å bære historien, og at filmskaperen bestemmer seg for å dele historien nesten likt mellom dem, hjelper ikke. Om du er interessert i historien om Ross Ulbricht og Silk Road, er det andre kilder som forteller virkelighetens historie bedre enn denne filmen, for eksempel Rolling Stone-artikkelen som dannet utgangspunktet for filmen. Og om du vil underholdes, foreslår jeg heller en av de andre filmene jeg har nevnt i denne artikkelen.
