Som forventet feiger Høyre ut og planlegger å fjerne fjerningen av formueskatten i sitt partiprogram. Dette er ikke uventet, da det meste av det politiske bildet i Norge nå ligner på et gammel sammensveiset polaroidbilde, det var alltid så vanskelig å skille detaljene fra hverandre.
Alle er nå like i politikken, mer eller mindre, til og med så like at tidligere Høyre-minister Kristin Clemet klemmer til med kraftig kritikk av eget parti i en nylig kommentar i Minerva.
Skal virkelig politikken være en populæritets-konkurranse? Hvor er den politiske stemme som våger si i fra, med noe annet enn innestemme? Skal man ikke lenger våge å stå for de politiske prinsipper man bygger sine grunnfjell på, kun for å samle stemmekveg? Det er en merkelig utvikling vi er vitne til. Fremskrittspartiet er ikke Fremskrittspartiet lenger (bortsett fra innvandring, der skal de gjøre comeback), Høyre er ikke Høyre lenger, Arbeiderpartiet er ikke Arbeiderpartiet lenger, det har Senterpartiet blitt.
Rødt og Miljøpartiet, med noen andre av de mindre partiene, som Liberalistene, er sterke og klare i sitt tankegods fortsatt, det kan i grunn bli en spennende hverdag på stortinget til høsten om Rødt, MdG, eller en av de andre små skulle komme inn og ta større plass, og kreve mer. Muligens er dette korrekset de gamle partiene behøver for å finne tilbake til seg selv? Norske velgere fortjener klarere politiske blokker å forholde seg til.
Om ikke lenger Høyre skal fronte skattereduksjoner, hvem skal da fronte skattereduksjoner fremover? FrP har forspilt sine sjanser etter nesten 7 år i regjering, de fikk i realiteten ingenting gjort, de fleste andre partier står for skatteøkninger. Hadde et parti som Liberalistene kommet inn med én kandidat på stortinget til høsten hadde denne representanten kunne spilt samme rolle som Rødt har de siste årene, være et hissig korreks til skatteøkninger og bekjempe den stadige økningen i byråkratisering og voldsomme vekst i statens utgifter.
Når 30% av arbeidsstokken er ansatt i det offentlige, 66% av utgiftene i BNP er statens laden og gjøren, ja da er vi i sannhet vitne til et blødende, synkende borgerlig skip. Aldri har vel en konstellasjon vært så fjern fra sine idealer. Det skinner i realiteten helt klart, at selv i Høyre er man nå komfortable med at all «vekst», alle samfunnsoppgaver, ja i realiteten alt, kan løses av en stadig voksende stat. Hvor passer det private initiativ inn i alt dette?
