Poetisk tristesse

Film: Nomadland
USA 2020
Regi: Chloé Zhao

Prisene hagler over denne filmen. I tillegg til å ha fått prisene for beste dramafilm, beste regi og beste manus for spillefilm ved årets Golden Globe-utdeling og Gulløven i Venezia for beste film har den samlet over 150 priser – og det uten å telle med der den «bare» var nominert. De fleste av prisene er i diverse kategorier av beste film, beste regi, beste manus og beste kvinnelige skuespiller. Den er også blant favorittene til årets Oscar-utdeling, og er med andre ord virkelig en film å se, om du bryr deg om film.

Nomader

Frances McDormand, kanskje mest kjent fra Fargo (1996) og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (2017), spiller hovedpersonen Fern, og er samtidig nærmest den eneste skuespilleren i denne filmen. Så å si alle de andre spiller seg selv. Ferns liv har forsvunnet nærmest over natten. Hun er enke og barnløs, og den lille byen hvor hun og ektemannen levde er rett og slett nedlagt og oppløst sammen med byens hjørnesteinsbedrift. Vi blir kjent med henne mens hun kjører fra sesongarbeid til sesongarbeid: I julestria jobber hun på Amazon, i turistsesongen på campingplass og turistsenter ved Badlands, hun høster poteter ett sted og flipper burgere et annet, mater alligatorer og vasker toaletter, og når den korte høysesongen er over kjører hun videre. Nytt sted, ny jobb. Men det er i stor grad de samme kollegene, som kunne vært en episode av Thomas Seltzers UXA: En broket forsamling av som oftest enslige, eldre, hvite middel- til nedre middelklassefolk som i stor grad ikke har råd til å være pensjonister og ikke et sted å kalle hjemme.

Hjemme er bobilene, campingvognene. Dette er det glemte Amerika, de overflødige, de forbigåtte. Regissøren har bevisst styrt unna politisering av filmen og konsentrerer seg om det menneskelige. De møtes over potethøsten, på turistsenteret i Badlands og på kafeteriaen, snart den ene, snart den andre. Og hvert år samles de ved leirbålet og sier see you down the road. Jeg er ikke hjemløs, jeg er husløs, sier Fern, overbevisende og samtidig ikke så overbevisende. Det er en ensomhet og en sorg bak hver eneste scene, og langsomt får du vite mer om dem. Fern vil ikke ha almisser: Tre ganger i løpet av filmen får hun tilbud om å bo hos andre. Hun takker nei hver gang.

Billedpoesi og mening

Filmen veksler mellom stille møter mellom mennesker og Fern alene i storslått natur. Det er ingen egentlig konflikt i filmen, og lite utvikling. Mest som et dikt, eller meditasjon, hersker tomheten, men også skjønnheten, mellom møtene. Vi får naturbilder av det tidvis overjordisk vakre USA. Skyformasjoner under deg i ravinene, klekkede svaleegg i strømmen, Badlands i solnedgang. Ferns ensomme reise fra sted til sted er en stillferdig og innadvendt opplevelse, og her er det jeg melder meg ut av det gode selskap av stående ovasjoner: Jeg kjedet meg. Dette er en film du som tilskuer selv fyller med mening. Med prisregnet over filmen er det åpenbart at det er mange som har elsket akkurat dette, men selv må jeg innrømme jeg ønsket meg mer ytre handling, mer retning og mindre kontemplasjon i stille ensomhet. Allikevel er det en film som maner til ettertanke, setter Eleanor Rigby på repeat i hjernen og gir deg lyst til å lese Steinbeck på nytt. Vredens druer spøker i bakgrunnen av denne filmen, men der Steinbeck ga oss en fortelling gir Zhao oss et portrett. Totalinntrykket en tomhet som i alle fall jeg ikke nærer nok kulturpessimisme til å fylle ut selv.

Jeg forstår ikke helt hvorfor filmen så til de grader håver inn priser, men to ting ved den skal allikevel behørig berømmes: For det første er det Frances McDormand. Dette er ingen enkel film å bære på sine skuldre, men hun gjør det. Selv på dobøtta bevarer McDormands Fern sin verdighet. Og blant alle prisene håper jeg inderlig noen husker Joshua James Richards, fotografen. Noen reklame for campingferie er denne filmen sannelig ikke, men med en natur som i Nomadland får man nesten lyst allikevel.