Begrepene undertrykt og utnyttet er ofte brukt i politiske sammenhenger, men sjeldent definert. Vanligvis brukes det i en betydning som innebærer at en person tjener noe på at en annen blir skadet, eller i alle fall at personen tjener noe på bekostning av en annen. Denne bruken av ordet stemmer fra Karl Marx’ måte å bruke begrepene på.
Marx argumenterer som følger: Varer produseres av arbeidere, som bruker produksjonsmidler (maskiner, fabrikker, verktøy og så videre). Produksjonsmidlene blir laget av arbeiderne. All produksjon skjer av arbeidere, enten nåværende arbeidere eller tidligere arbeidere. Begrunnelsen til Marx for at de blir utnyttet, er at kapitalisten tjener på merverdien av det arbeiderne produserer. Merverdi er differansen mellom det arbeideren produserer og lønnen vedkommende mottar ved å selge arbeidskrafta si til kapitalisten, og for kapitalisten er det dette som er profitt. Med andre ord, kapitalisten bare skummer fløten av det arbeiderne produserer, og dette er utnyttelse.
Problemet med resonnementet at at den ikke anerkjenner at det å betale for produksjonsmidler i dag og vente årevis på å (kanskje) få pengene tilbake, i seg selv er en produktiv aktivitet. Renten opptjent (kapitalinntekten, altså profitt for kapitalisten) tilsvarer betalingen for denne produktiviteten. Arbeiderne bytter bort merverdien av deres arbeid mot tid.
For å styrke intuisjonen rundt dette kan vi se for oss en fabrikk (et produksjonsmiddel) som koster 10 million kroner å bygge. Fabrikken øker produksjonen til 10 arbeidere med 100 000 kroner hvert år. I løpet av 10 år kommer fabrikken til å være nedbetalt, og først da vil kapitalisten kunne ta profitt. Marxistenes påstand er at profitt etter dette, er tyveri av produksjonen til arbeiderne. I virkeligheten har kapitalisten og arbeiderne inngått en byttehandel de begge tjener på og som øker produksjonen.
Hadde det vært bedre av arbeideren å betale for denne fabrikken selv? Det hviler på en antagelse om at 1 million kroner til 10 arbeidere etter 10 år, er like mye verdt som 1 million kroner spredt utover en periode på 10 år, som skal brukes på å nedbetale fabrikken. For arbeideren er ikke dette tilfellet. Arbeideren foretrekker å konsumere nå, ikke senere. Ved å betale arbeiderne lønninger, får de muligheten til dette. De foretrekker lønn utbetalt nå, og ikke 100 000 hver først etter 10 år. Dermed tjener arbeiderne på å takke ja til en byttehandel som lar dem velge nettopp dette.
Fordelen med penger i dag fremfor penger i morgen, er dog liten. Det samme er renten som akkumuleres på en dag. Når tiden involvert derimot er en betydelig del av en persons liv, er også forskjellen i verdi betydelig. For noen som skal kjøpe et hus, så er det ikke likegyldig om man får kjøpt det i dag eller om ti år. Men de ti årene er heller ikke ubetydelige for personen som låner meg pengene. Derfor forventer vedkommende å motta noe i bytte. Rentene er prisen for å konsumere nå og ikke senere. Marx’ tabbe her er å anse renter mottatt av en kapitalist som stjålne penger, når det egentlig er betaling for mottatt verdi.
Dersom ikke kapitalisten hadde akkumulert opp kapital til å lage fabrikken, så hadde den ikke blitt lagd og den økte produksjonen som kom ut av den hadde heller ikke funnet sted. Funksjonen til en kapitalist er å betale arbeiderne lønninger på forhånd, før fabrikken gir profitt, slik at arbeiderne får oppfylt sin preferanse om konsum nå og ikke senere. Dette er en byttehandel som begge parter tjener på.
