Kommunismen har kostet flere menneskeliv og mer menneskelig lidelse enn noen annen ideologi de siste århundrene. Nazismen skapte riktignok mye faenskap på tolv år, men selv hvis vi holder dem alene ansvarlige for alt som skjedde i annen verdenskrig, går fortsatt kommunistene dem en høy gang. De har hatt brorparten av et århundre på å ødelegge menneskene og samfunnene de stjal kontroll over, fra Stalins utrenskninger og planlagte sultkatastrofer, til Maos kulturrevolusjon. Av årsaker som ikke er enkle å forstå, har radikal sosialisme fortsatt stor appell i mange land i verden. Venezuela er kanskje det tristeste eksempelet i nyere tid.
Man kan kanskje ikke gjøre annet enn stadig å minne om kommunismens hundrevis av millioner ofre – mange titalls millioner ble drept med vilje, flere døde gjennom inkompetanse og vanstyre, og enda mange flere fikk sine livsmuligheter begrenset eller ødelagt.
Mange som befant seg i den ulykkelige situasjon å bo i Sovjetunionen i forrige århundre gjorde seg den ukameratslige tanke at egen livskvalitet kanskje var et likesågodt utkomme for dem som utjevning via fattigdom eller kule i bakhodet, og ønsket seg freidig nye liv i Vesten. Politbyråets ledere innså raskt at de ikke kunne slippe ut folk i øst og vest (i alle fall ikke i vest) om de skulle beholde en befolkning å ødelegge livene for, og stengte dermed grensene for ukameratslig utreise.
Det var samtidig markant mindre pågang for å komme inn i sosialistparadiset, så man kunne til alt hell fokusere på å begrense bare én reiseretning. Fornuftig organisering av knappe ressurser er tross alt ikke en av kommunismens styrker. Det var jo ikke bare folk med utreisetrang som skulle skytes.
En annen ting ingen etterspurte var bilene de produserte. Da de først hadde stengt muligheten for utreise satt de igjen med et fanget marked som måtte godta hva de ble tilbudt. Et av kommunismens mest gjenkjennelige bumerker ble de latterlig utdaterte bilene som ble produsert med friskt mot mens resten av verden lå tyve og tredve år inn i den teknologiske fremtiden. Disse inngår i dag som prominente monumenter over ideologiens mangel på innovasjonsevne og dyrking av middelmådighet, ispedd byråkratisk inkompetanse og en fascinerende, nesten militær essensialisme.
Komfort var absolutt siste prioritet. Slikt var det bare menneskefiendlige kapitalister som brydde seg med.
Den som kjøpte en Volga i 1970 fikk en relativt moderne bil. Gjorde du det samme i 1988 kunne du glemme sikkerhetsbelte i baksetet, justerbare speil eller lommer i dørene. Det var nemlig samme bil som i 1970. Seter, hjul, bagasjerom og motor fikk du dog med på kjøpet.
Bilentusiasten Doug DeMuro har anmeldt et par av bilene fra Sovjet-tiden. Det er underholdende tilbakeblikk til en tid som heldigvis er over.
Ronald Reagan samlet et utvalg vitser fra bak jernteppet som han likte å fortelle i taler og på pressekonferanser. En av dem handler om ventetiden på alt.
Den Øst-Tyske Trabanten var en svært økonomisk bil. Ikke bare var det få deler som var enkelt tilgjengelig både brukt og nytt – du slapp også fartsbøter. Doug deMuro har sett på den også.
Det var naturligvis ikke bare bilene som ikke nådde opp til tidens standard. Boris Jeltsins reaksjon på å se et tilfeldig, lokalt supermarked under et besøk i Texas i 1990 er talende. Det kan ha bidratt til å få ham til å forstå at det kommunistiske systemet fortjente å dø raskest mulig. Som partitopp i Kreml var han vant med bedre utvalg og levestandard enn den jevne russer, men hadde aldri sett det han kunne finne på et tilfeldig supermarked i Texas. Slik blir det gjerne under kommunistisk styre.
Det var for øvrig Jeltsin selv som utenfor planlagt program insisterte på å stikke innom supermarkedet, til sitt amerikanske vertskaps overraskelse. Slik sett var det ikke anledning til å planlegge noe propagandafremstøt.
Ironien lå i så måte i tykke lag rundt nyheten fra i fjor da Antifa-kommunistene gikk tomme for mat etter to dager i selvstyresonen Chaz i Seattle. Det er liksom dét som skjer hver gang. Det ordnet seg raskt da de slapp inn kapitalistiske tilbydere med matvogner, helt uten at politbyrået i Chaz måtte organisere det selv. Det var kanskje til det beste – nedenfor er resultatet når kommunister organiserer markedet selv.
Det finnes som kjent ikke en sikrere slankekur enn sosialisme. Og det passer egentlig bra, for det var ikke så god plass i bilene deres heller.
