Dokumentarfilm: Framing Britney Spears (USA 2021)
Regi: Samantha Stark
Tilgjengelig på NRK
…

Saken torde etter hvert være kjent for de fleste. Popidolet Britney Spears har vært under vergemål siden hennes annus horribilis 2008. Hun er nå nærmere 40 år, og fansen spør seg hvorvidt dette vergemålet egentlig eksisterer for å tjene Britneys interesser, eller om det først og fremst tjener farens og advokatenes interesser. For de økonomiske interessene er betydelige. Britney er en millionmaskin. Aksjonen og hashtaggen #freebritney vinner terreng, og har foreløpig resultert i dokumentaren Framing Britney Spears, som i Norge er tilgjengelig på NRK. Den forteller egentlig to historier, hvor den ene er betydelig enklere å mene noe om enn den andre. Blandingen av disse to er forståelig, men dessverre ikke helt vellykket.

Vergemålet

Den vanskeligste historien først: Bør den voksne Britney bli myndiggjort igjen, med full kontroll over sin egen økonomi og situasjon? Fansen mener det – sterkt – og saumfarer Britneys instagramkonto etter «tegn», som de tolker sammen, både on- og offline. Mange av dem fremstår som velmenende og dels ganske søte personer, som av ymse grunner ikke helt har følt seg hjemme i sin egen oppvekst og har dannet seg et bilde av Britney som venninnen som lot dem være seg selv. En sier til og med at det var Britney som «ga ham lov til» å være homofil. Det er selvfølgelig godt å høre at disse unge menneskene føler at de får være seg selv, men man kommer ikke utenom at forholdet deres til Britney eksisterer inne i deres egne hjerter og hoder, og at det derfor er litt som å se en religiøs sekt i aksjon, når de tolker en insta-meldings manglende emojis som en klar indikasjon på at det er noen andre som poster på Britneys vegne, at Britney holdes fanget, og så videre. Britneys far – som er busemannen fremfor noen i fanskaren – kaller det de holder på med for en konspirasjonsteori. Jeg må innrømme jeg tenkte i lignende baner.

Når det er sagt kan de jo fortsatt ha rett. Det virker unektelig absurd at Britney Spears liksom skal være frisk nok til å fortsette å jobbe, trekke fulle hus i Las Vegas og gi ut flere nye album, men allikevel være for syk til å kontrollere sin egen økonomi og sin egen person. Samtidig: Alle som har kjent mennesker med alvorlige psykiske lidelser vet at sykdomsbildet ikke er konstant, og at den syke ikke alltid vet sitt eget beste. Utenfra er det umulig å vite hvor syk eller hvor frisk Britney er. De nærmeste til å vite det er familien, og samtidig er det familien som står til å tjene på å ha kontroll med Britneys millioner. Kanskje er det rett. Kanskje er det galt. Men allikevel: USA er en rettsstat. Det er vanskelig å forestille seg at et vergemål blir urettmessig opprettholdt, gjentatte ganger, i en årrekke. Noen definitiv konklusjon vil i alle fall ikke jeg trekke.

Før vergemålet

Om du er voksen nok til å huske årene rundt 2006, 2007, 2008 godt: Hadde du sympati med Britney den gangen? Selv husker jeg årene, og Britney, men jeg husker ikke hva jeg tenkte den gangen. Jeg har aldri vært opptatt av Britney, og kjendiskultur og popstjerner har jeg syntes har vært irriterende, overfladisk og dumt. Som ung sa Britney at hun stemte som faren syntes hun skulle, for pappa visste best. Hun fortalte småjenter at hvis de bare var flinke nok til å vente på prinsen på den hvite hesten, ville han komme. Hun symboliserte alt jeg var motstander av. Da hun giftet seg, hadde hun og brudgommen på seg like klær, teksten på hans var Pimp og hennes var Mrs. [etternavnet hans]. Jeg tror ikke jeg kunne vært mer irritert om jeg hadde prøvd. Da det ikke lenge etter virket som om det klikka for henne var jeg antakelig mer uinteressert enn noe annet: Bra, kanskje vi kan slippe å høre mer om den tulledama en stund nå, og eventuelt kanskje Paris Hilton også kan holde kjeft i samme slengen. Jeg lo av Chris Crocker.

Sympati, neppe. Antipati, kanskje litt. Irritasjon, definitivt. I ettertid sett er jeg verken stolt av det eller skammer meg over det. I det minste tok jeg ikke noen del i sirkuset den gangen. Men jeg skal innrømme at det var Chris Crocker som hadde rett. Andre som hadde rett var South Park. Ikke akkurat kjent for sin sympatiske fremstilling av noen som helst utviste Trey og Parker faktisk en hel del sympati med Britney. Åpenbart syk, midt oppe i en skilsmisse og i kamp for å få se barna sine ble hun fortsatt jaget av fotografer, i South Park helt inn i døden.  

Det er en god leveregel at når South Park nærmest fremstår dokumentarisk er det på tide å ta en pause. I Framing Britney Spears får vi se en rekke eksempler på det vanvittige kjøret hun var utsatt for. Og det var lite sympati å hente i offentligheten. Marylands førstedame Kendall Ehrlich sa at om hun fikk muligheten til å skyte Britney Spears, ville hun antakelig gjort det.

Kontrasten mellom hva Britney gjør og offentlighetens reaksjon på det er grotesk. Du har et tenåringsidol som begår den kardinalsynd det er å vokse opp. Som ung jente får Britney spørsmål om brystene sine på tv. En hel verden følger med på om hun er jomfru eller ikke. Historien om hvordan Britney Spears vokste til superstjerne i offentligheten, for så å bli revet i filler av den samme, er motbydelig å bevitne. Det snakkes om misogyni i filmen, om hvordan Britney ble utsatt for helt andre standarder enn mannlige stjerner på samme tid. Jeg tenderer mot å være enig, selv om de intervjuede later til helt å ha glemt en bitteliten gruppe damer som ingen visste hvem var, nemlig Spice Girls. «Jenter solgte ikke. Dette var boybandenes tid», sies det i filmen. I really really want a zigga-ziggah, sier jeg.

Man kan argumentere for misogyni, men at man ser bort fra faktorer som strider mot ens eget argument hjelper ikke. Det var flere kvinnelige superstjerner i samtiden, etter Spice Girls kom Jennifer Lopez og Christina Aguilera, bare for å nevne noen. Allikevel var det Britney som til de grader ble dratt gjennom søla. Å rope «misogyni» mens man ser bort fra de vellykkede kvinnelige artistene i samme periode virker ikke overbevisende. Samtidig var det vel ingen av disse som hadde startet som 16-åringer med et jomfruelig image. Selv mistenker jeg at Britney ikke ble offer for misogyni i bransjen eller i kulturen som sådan like mye som hun ble offer for den trange kvinnerollen i det puritanske kristen-Amerika, det bibelbeltet som hun selv kom fra og som hun selv i stor grad var en del av – i alle fall utad. Kanskje hun mente det da hun sa at hun ville vente med sex til hun møtte «den rette». Kanskje endret hun mening. Hun ville i så fall verken være den første eller den siste. Men hun var verdenskjent. Og hun var et idol for barn – og for mødrene deres. At Britney selv sa at hun ikke var der for å passe på barna til alle disse mødrene hjalp henne lite.

Så hvem er Britney?

Ehrlich den gang og #freebritney-fansen nå, de deler ett karaktertrekk: De er mer opptatt av sin forestilling om Britney Spears enn av hvem Britney Spears egentlig er. Britney skuffet angivelig «tusenvis av amerikanske mødre», da hun gikk fra å være søt og uskyldig ungpike til en voksen kvinne med libido. En nokså naturlig utvikling, ville de fleste andre ha sagt. Det kan hende offentligheten trenger å minnes om at de heller ikke denne gangen eier Britney Spears. Er hun i stand til å ta vare på seg selv? – Vi vet det ikke og kan ikke vite det. Og det kan hende det er for mye penger involvert til at hun får en helt rettferdig behandling. Men heldigvis skal det spørsmålet overlates til medisinsk og juridisk ekspertise, ikke til den beviselige svikeren folkemeningen. Filmen om fenomenet Britney kretser om et spørsmålstegn, nemlig Britney selv. Hvem er hun? Hva vil hun? Og hva kan hun? Det er lett å gå til #freebritney når du har sett den. Men som filmen viser – det er lett å bli med i en stemningsbølge som har store konsekvenser for den det angår. Som del av bølgen merker du ingenting. Men nåde den personen som bølgen skyller over.