Fra 2019 til 2020 stod både Høyre, FrP, Venstre og KrF bak rusreformen. Når FrP er ute av regjering er de ikke sikre. FrPs stortingsrepresentanter bør lese hva John Alvheim skrev i sine memoarer om synet på narkomane.
Efter fire år med regjering av Høyre og FrP vedtok Venstres landsstyre efter valget i 2017 å innlede forhandlinger om å gå inn i regjeringen. Utkastet til regjeringsplattform ble enstemmig vedtatt av partiets landsstyre. En av de store seirene for Venstre var gjennomslaget om en rusreform. I plattformens kapittel 9 Helse og omsorg slås det fast:
«Regjeringen vil føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, med mål om forebygging av rusproblemer, skadereduksjon og begrensing av skadevirkninger. Å redde liv og å sikre verdighet må alltid ligge i bunn for en human rusomsorg. De tiltakene som har størst effekt skal prioriteres.
Regjeringen ønsker å endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika fra straff til hjelp, behandling og oppfølgning. Regjeringen vil ikke legalisere bruk og besittelse av narkotika, men dette er ikke til hinder for mer vekt på skadereduksjon.
Regjeringen vil arbeide for å etablere flere avrusingsplasser og styrke tilbudet både før og etter behandlingsopphold, samt etablere flere team rundt brukerne, der både spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester deltar.»
Høsten 2018 bestemte KrF seg efter en dramatisk intern debatt for å gå inn i regjeringen. I den nye regjeringsplattformen overlever rusreformen. Alle de fire partiene står bak plattformen. Ett år senere, i januar 2020 velger FrP å gå ut av regjeringen. Statsminister Erna Solberg hadde forhandlet frem to regjeringsplattformer på to år. Hun valgte å beholde Granavolden-plattformen som H/V/KrF-regjeringens politiske grunnlag. Kanskje med et lønnlig håp om å forplikte FrP på en politikk de to ganger hadde sagt ja til. Men så enkelt var det ikke. FrP var i sin nyvunnede frihet opptatt av at de skulle blankpusse egen profil og nulle ut alle gjennomslagene Venstre og KrF hadde fått.
Det er ikke sikkert at forslaget til rusreform får flertall i Stortinget. FrP har som nevnt fristilt seg fra Granavolden-plattformens innhold, SV er positive, mens Ap har varslet at de vil vurdere regjeringens forslag. Det er kjent fra før av at SP er helt imot noen rusreform.
Snuoperasjonen begynte med John Alvheim
Debatten om den rådende narkotikapolitikken har pågått i 30 år. Flere partier har efterhvert snudd i synet på straff kontra tilbud om behandling og hjelp. I nyere tid er det nok helseminister Bent Høie som foretok den mest tydelige snuoperasjonen. I Arbeiderpartiet var Thorvald Stoltenberg helt sentral i å skape forståelse for et nytt syn.
Min ærbødige påstand er at John Alvheim skal ha en stor del av æren for at debattklimaet rundt narkotikapolitikken er bedret. Han er en bauta i FrP, og skaffet partiet stor troverdighet i helsepolitikken. I 1994 fikk han gjennomslag for behandling med metadon og subutex. Jeg har sjekket hva han skriver om ruspolitikken i selvbiografien Alvheim som han utgav sammen med Arvid Møller på Schibsted forlag i 2005. I kapittelet «Også narkomane er pasienter» (s. 183 – 186) oppsummerer han sitt syn på narkotikapolitikken:
«I 1994 opplevde han en stor seier på Stortinget. Etter at han i flere år hadde arbeidet aktivt for at tungt belastede stoffmisbrukere burde få tilbud om metadon, ble denne behandlingsformen innført. Denne gruppen misbrukere hadde nå fått en mulighet til en langt bedre livskvalitet enn før metadonbehandlingen ble igangsatt.
Fremskrittspartiets fremste talsmann i helse- og sosialspørsmål kunne feire en ny triumf syv år senere. I 2003 vedtok Stortinget at ansvaret for behandling og rehabilitering av narkomane fra 1. januar 2004 skulle overføres fra sosial- til helsemyndighetene. Ansvaret for oppfølgingen ble tillagt helseforetakene. Dermed ble de narkomane pasienter stilt på lik linje med andre, og de kunne omsider bli kvitt klientstemplet som hadde vært stigmatiserende i lang tid. – Jeg er stolt over at jeg var med og endret lovgivningen for de narkomane, slik at de nå blir betraktet som pasienter. Det betyr at det er blitt aksept i samfunnet for at de lider av en sykdom. Dette er svært gledelig for dem, og det er også positivt for Fremskrittspartiet som i sin tid reiste saken og har arbeidet for dette målet for øye gjennom flere år, sier han og fortsetter: – De narkomane har i alle år møtt uvilje, uforstand og direkte trakassering i det offentlige hjelpeapparatet. Slik jeg ser det, vil flyttingen av ansvaret for de narkomane gi denne omsorgen en langt høyere prestisje i fagmiljøene. De ulykkelige rusavhengige har også grunn til å forvente mer empati i behandlingsapparatet enn tilfellet har vætt hittil.
Jeg mener at alkoholisme og narkomani er sykdommer. De som har vært så uheldige at de er blitt avhengige av alkohol og narkotiske stoffer, er rett og slett blitt syke.
Kristelig Folkeparti argumenterer fortsatt med at disse to lidelsene er selvforskyldte, og partiet har fortsatt en moralsk fordømmende innstilling til de alkoholavhengige og narkomane. Den manglende erkjennelsen av at de er syke, har bidratt til å holde dem nede i behandlingsapparatet.
Gjennom arbeidet mitt blant alkoholikere i Askim og på Notodden, visste jeg at dette var mennesker som nærmest ble avvist i behandlingsapparatet. De var kort sagt uglesett overalt, ingen ville ha noe med dem å gjøre. Jeg innså at de sprøytenarkomane hadde behov for massiv hjelp.
Et par kvelder oppholdt jeg meg ved PRO-senteret (et helsetilbud for prostituerte stoffmisbrukere) i Oslo for å få et bedre inntrykk av de problemene som prostituerte heroinavhengige kvinner sliter med. Med egne øyne så jeg at enkelte av dem hadde infeksjoner over hele kroppen på grunn av alle sprøytene de satte på seg selv i muskulaturen i stedet for i venene.
Vi fikk blant andre inn en 30 år gammel kvinne som hadde en stor hevelse på utsiden av den ene hofta. Hun hadde 40 i feber, og legen ved PRO-senteret forsøkte å få henne akuttinnlagt på Ullevål sykehus. Der ville de ikke vite av henne!
Kampen for å gi de narkomane adekvat medisinsk rehabilitering tok lang tid. I 1990 etablerte svenskene metadonbehandling for heroinmisbrukere, de sprøytenarkomane. Jeg fremmet mitt første forslag om å gi metadonbehandling til norske heroinmisbrukere i begynnelsen av 1992. Den gang sto Fremskrittspartiet alene, ingen ville støtte forslaget. Jeg fremmet forslaget igjen i 1993 og i 1994. Da fikk jeg altså flertall, og det ble etablert en prøveordning med metadonutdeling til 50 pasienter på Gaustad sykehus i Oslo.
I dag har vi regionale metadon- og subutextilbud i alle regioner, men tilbudet er ikke godt nok, blant annet fordi det er svært strenge kriterier for opptak til denne behandlingen. Ett av kriteriene er at den narkomane må ha misbrukt heroin i minst 10 år og være mer enn 25 år gammel. Disse kriteriene er sterkt i strid med all medisinsk tenkning. Det er nemlig viktig også for en narkoman å få behandling så raskt som mulig før heroinet bryter ned pasienten, både fysisk og psykisk.
I 2002 fikk FrP, sammen med Ap og SV, et flertallsvedtak i finanskomiteen om at de kommunene som ønsker det, skulle få sprøyterom etter mønster fra andre land i Vest-Europa. Dette forslaget ble trenert i over et år fra regjeringen Bondeviks side. Årsaken var at regjeringen var motstander av forslaget, og argumenterte med god støtte fra politietaten om at etableringen av sprøyterom ville være det samme som å legalisere bruk av narkotika. Vi som var tilhengere av dette, argumenterte med at vi kunne redusere antall overdosedødsfall ved å etablere sprøyterom. Samtidig ville vi kunne gi de sprøytenarkomane økt verdighet, i og med at de kunne få komme inn i et rent og hygienisk rom for å sette skuddene sine. Der kunne de også få kontakt med helsepersonell. Flertallet gjentok forslaget sitt i 2004. I dette forslaget instruerte vi regjeringen om å tilrettelegge for etablering av sprøyterom i de kommunene som ønsket å etablere et slikt behandlingstilbud. Saken verserte lenge i systemet også etter dette vedtaket, men 1. februar 2005 hadde jeg gleden av å være til stede ved åpningen av det første sprøyterommet i Norge – i Tollbugata 3 i Oslo, drevet av Oslo kommune. Etter tre ukers drift var sprøyterommet sprengt, og fem pasienter var reddet fra overdosedødsfall!
I dag mener jeg at metadonbehandlingen av narkomane bør skje hos den enkeltes fastlege. Dette har den – etter min mening – altfor mektige legeforeningen satt seg imot. Likevel mener jeg at det er den enkelte narkomanes fastlege som plikter å sørge for at metadon blir gitt, for rettighetsloven gjør ingen forskjell på narkomane og ikke-narkomane. Jeg er overbevist om at det om noen år vil være slik at dette blir fastlegenes ansvar. Det hjelper ikke om Den Norske Lægeforening protesterer aldri så mye!»
Dette skrev altså John Alvheim i 2005. Det står seg godt ennå, som oppsummering av argumentene for rusreformen.
– Ingen partipolitiske hensyn
I boken «Frp – rett fra levra» utgitt av Gunnar Ringheim på Gyldendal forlag i 2016 er det et kapittel som heter Sosialt ansikt. Der forteller forfatteren om John Alvheims rolle som leder i Stortingets sosialkomite. Også her omtales Alvheims innsats for de narkomane. Et avsnitt fra dette kapittelet kan være verdt å gjengi – til eftertanke:
«Stortingets mangeårige sekretariatsleder, Harald Grønn, med politisk bakgrunn fra SV, fikk stor respekt for John Alvheims sosiale engasjement.
– Skal man trekke fram en stortingsrepresentant som har lagt ned en innsats for at narkomane skal behandles med samme verdighet som andre mennesker, så er det John Alvheim. Han holdt fast, ga seg aldri og tok ingen partipolitiske hensyn når han frontet forslag om bedre hjelpetiltak i rusomsorgen. Alvheim ga Frp et varmere image og et tydelig sosialpolitisk ansikt, sier Harald Grønn.»
Spørsmålet nå, efter at FrP to ganger i regjeringsforhandlinger sa ja til rusreformen, har tenkt å stemme nei – og dermed kaste vrak på arven efter John Alvheim.
