David Ricardo var en portugisisk jøde og steinrik megler som holdt tilholdssted i Storbritania fra sin fødsel i 1772 til sin død i 1823. Han er i dag desto viktigere ansett som en av grunnleggerne av moderne sosialøkonomi.
En av de økonomiske teoremene hans var det som på fint kalles ricardiansk ekvivalens. Han så for seg av innbyggere i et land var rasjonelle aktører som er bevisste på og innretter seg til statens utgifter over tid. Når staten går i underskudd, vil innbyggernes reaksjon være spinking og sparing. Rasjonalet bak dette er at rasjonelle aktør langsiktig sett søker å oppnå budsjettbalanse. Hvis utgiftene går opp på en post i statsbudsjettet, må besparelsene til syvende og sist også gå opp et annet sted, og vica versa.
La oss illustrere dette med et eksempel: Dersom staten tar opp et lån for å betale for en dyr krig, og derav øker sine utgifter, så vil landets innbyggere – ifølge Ricardos teorem – ta notis av dette og justere sitt konsum (les: sparing fremfor bruk) opp mot dette. Det innebærer at de skjønner at de på lang sikt blir å måtte kompensere for statens låneutgifter i framtida med mer skatt. Innbyggerne dekker med andre ord budsjettunderskuddet til staten.
Vi kan kanskje best konseptualisere det ved å tenke på det som om innbyggerne, som rasjonelle aktører, ser verdien av å planlegge i takt med eller muligens mer presist følge etter planen til staten i et land. Når staten utfører en plan om å bruke mer penger, vil innbyggerne skjønne at dette må tilbakebetales i form av skatt ved et senere tidspunkt. I beste fall kan staten ta opp lån, men det kommer kun til å forskyve utgiftene.
Teori og praksis stemmer ikke alltid overens. Det er uttalige eksempler på at innbyggerne ikke sparer mer penger dersom statens lån og utgifter går opp. Ricardo innrømte selv allerede på sin tid at mennesker ikke var så rasjonelle. Statsbudsjett som går i underskudd fører ikke til mindre konsum fra innbyggernes side.
Det går likevel an å redde teoremet til Ricardo ved å snu på det. I stedet for å tenke over det som om det er folket som blir nødt til å hjelpe staten når det offentlige skal betale ned på gjelden sin, så går det an å se for seg en stat med såpass dyp lommebok at den har null i gjeld og ikke noen problemer med å nedbetale andres gjeld. Dermed er rollene snudd, og mekanismen som trykker på budsjettbremsen halvveis ødelagt. Nå tenker innbyggerne bruk fremfor sparing. Overskudd fører til mer konsum.
En slik beskrivelse er heller ikke langt i fra treffende for Norges stat i dag. Norge har et digert oljefond på 10 000 milliarder. Selv om mesteparten av dette er lovet bort i pensjonsutbetalinger, er ikke dette viden kjent hos opinionen. Folks opplevelse og følelse er fremdeles den at staten er som en rik onkel, og han skal ikke være gnien, men ta seg råd til å være raus. Noen ville sagt sløse eller ødsle. Andre ville sagt dele godene, som det også heter seg. Når staten har mye penger spart opp, vil innbyggerne bruke penger.
Kanskje dette er forklaringen på hvorfor det norske folk ikke tilsynelatende virker å bry seg særlig mye om sløsing og ineffektivitet i staten? Og videre hvorfor nordmenn har massiv personlig gjeld? At denne banken vi kaller staten ikke har behov for innbyggernes irettesettelse av budsjettene fordi den har oljepenger å ta av? Olja har rett og slett gitt oss… for mye penger?
