Feilen er at det ikke er innvandring som tvinger noen. Den som flytter eller flykter har ikke avgjort eller hatt noen innflytelse på hvorvidt deres destinasjon kan påvirke skatten, eller redusere noen andres tilgang på skattefinansierte tjenester for de som allerede bor et sted.
Årsak og symptomer er viktig å holde fra hverandre. Årsak er i dette tilfellet at flertallet krever tvungen omfordeling gjennom noe de helst vil kalle en velferdsstat. Hver enkelt flyktning eller innvandrer bærer ikke noe ansvar for det.
Det finnes ingen rett til å begrense andre mennesker sin frihet til å kunne flytte dit de helst vil bo (symptomet) begrunnet med at andre, ikke innvandrere, tar beslag i stadig større andel av ditt arbeid og liv (årsaken). Vil man innskrenke noens mulighet til å handle fritt så må det ha opphav i en ikke-fredelig handling som den som friheten ønskes innskrenket for selv har gjennomført. Man kan anføre at det finnes noen innvandrere som vet om og velger flyttedestinasjon på grunn av velferdsstatstilhengere sin «raushet» med andres verdier, men reaksjoner på det kan ikke med rasjonelle prinsipper i behold rettes mot et mulig symptom, de må rettes mot årsaken.
Å gi de samme politikere mandat til å «fikse» og fikle videre på de problemene de selv har skapt, gjennom å vedta enda flere lover, reguleringer, skatter og andre hindre mot individuell frihet, er feil strategi. Det øker etatistene sin mulighet til å fortsette ranet av alle andre. Tvungen omfordeling og innvandring er to distinkte og separate fenomener, og det å feilaktig koble dem sammen til en motstand mot innvandring gir kun kollektivister mer vann på mølla som resultat.
Et tidligere innlegg fra meg som også omhandler innvandring, kan du finne her: Innvandring og Svalbard.
