Nasjonalismens økonomiske kortsynthet sammen med utbredt støtte til Senterpartiet vil gi et annet resultat enn velgere forventer. En utvikling basert på beskyttelse av lokal produksjon og omsetning av utvalgte varegrupper, kombinert med avhengighet av stor eksport for noen få råvarer, kan fort ende med forferdelse. Forferdelse som vil ramme først og fremst de med lavest inntekt. Kampen om regjeringsmakt fører ofte til overbudspolitikk og populisme, og da er det viktig å etterlyse de rasjonelle og langsiktige perspektivene.
Meningsmålinger
At Senterpartiet svever høyt på meningsmålingene for tiden kan i stor grad forklares med velgere som tror at det partiet setter Norges beste foran alt annet. At representanter valgt av norske borgere skal representere borgerne i landet er det ingen grunn til å være uenige om, slik bør det være. Men et relevant spørsmål er hvordan det skal gjøres med både helhetlig og langsiktig tilnærming. Det er når det spørsmålet vurderes at et overveiende nasjonalt fokus viser seg å komme til kort. Norge hverken er eller kan være uavhengig av utvikling og produksjon i, eller handel med, resten av verden.
Alle er konsumenter
Alle mennesker er konsumenter. For at et konsum på akseptabelt nivå skal kunne være mulig så kreves først effektiv produksjon, transport, lager, distribusjon, markedsføring og salg. Effektiv produksjon er ofte knyttet til lokale naturlige forutsetninger. Kjøtt og bananer er best egnet ett sted, laks og poteter et annet. Korn eller sau på ett sted, te eller kaffe et annet. Og de nevnte stedene med beste naturlige forutsetninger ligger sjeldent til aldri innenfor samme nasjonale grenser.
Fordi vi alle er konsumenter så er det beste for hver enkelt av oss at både kjøtt, bananer, laks og poteter produseres og leveres så effektivt som mulig dit vi bor, fordi det gir hver enkelt lavest mulig pris eller best mulig kvalitet og utvalg. Rimelige produkter gir mest mulig kjøpekraft og er viktig for de med lavest inntekt, fordi penger representerer timer av livet vårt for å produsere verdier som andre vil betale for med sine. Norge er ikke det beste stedet i verden for å produsere mange av de tingene vi trenger og ønsker for å ha et godt liv. Det faktum alene viser at en nasjonalt fokusert strategi er langt fra tilstrekkelig for å ivareta alles beste.
Økonomiske myter
Noen utbredte myter eller misoppfatninger ligger ofte til grunn for at mange ønsker nasjonale særordninger for enkelte produkter eller grupper. Den første er at mengden verdier som produseres er konstant, at samfunnets totale produksjon er å anse som en fast årlig kake, hvor det eneste man kan gjøre for å forbedre sin egen situasjon er å kjempe til seg et større kakestykke enn man greide i fjor. Med den myten i bakhodet er det enkelt å forstå hvordan den neste myten har oppstått, om at flere mennesker i et land fører til lavere velstand for hver enkelt. Begge disse mytene er enkle å tilbakevise med historiske målinger og tall. Verdier produsert av hvert individ øker jo flere individer som lever samtidig, og andelen mennesker som lever i absolutt fattigdom synker stadig, til tross for at befolkningen har økt eksplosivt i hundrevis av år. De historiske tallenes klare tale knuser både kake myten og myten om at befolkningsvekst nødvendigvis skal tolkes som et problem.
Regulering reduserer produktivitet
Mange og stadig endrede reguleringer som påføres produktiv aktivitet senker norske borgere og bedrifter sin evne til å produsere verdier, noe som over tid gir oss begrenset mulighet til å bytte til oss det vi trenger og ønsker, spesielt for de tingene som med størst effektivitet fremstilles andre steder enn i Norge. Å fremme proteksjonisme som politikk i et land som Norge er en hensynsløst populistisk og kortsiktig strategi. Det kan tilsynelatende gi enkelte grupper noen umiddelbare fordeler, men på sikt vil slik politikk ganske raskt føre til lavere produksjon og mindre utvalg for alle. På litt lengre sikt fører det landet bakover til et mer primitivt samfunn der sild og poteter eller noe tilsvarende igjen kan bli daglig kost for mange. Sild og poteter samfunnet er sannsynligvis ikke noe norske velgere ønsker seg tilbake.
Både nasjonale og overnasjonale organer sine besluttningsgrunnlag påvirkes oftest av grupperinger med særinteresser. Det er et fenomen som mange overser i sine politiske vurderinger. Senterpartiet sitt hovedprosjekt er å skaffe støtte til sitt hovedmål som er å øke størrelsen på det nevnte kakestykket til de gruppene som støtter og stemmer på dem over tid. Ikke å opprettholde eller forbedre hele landet sin levestandard på effektivt vis, eller fullt fokus på hvordan kaken kan bli størst mulig. På det punktet er de helt identiske med mange andre partier og grupperinger. Gruppene som tildeles fordeler og privilegier er forskjellige, men målene og metodene er nærmest identiske.
Kun individer har evner
I hverdagen så observeres det at kun produktive og kreative individer kan finne på og gjennomføre forbedringer og økninger av produksjon. Ingen politikere vet hvem som kan eller hvem som vil gjennomføre dem, eller hvordan det skal gjøres, før det er ferdig gjennomført. En langsiktig og seriøs strategi må derfor baseres på å legge til rette for at hvem som helst og flest mulig i vårt land fritt kan sette sine egne ideer ut i livet, med størst mulig forutsigbarhet og minst mulig hindringer fra lover, reguleringer, byråkrater og politikere. Det vil tjene alle. Vekst i antallet og omsetning for små og mellomstore bedrifter er det sikreste signalet på at alle innbyggernes fremtid blir godt ivaretatt, på et bærekraftig vis.
Stem rasjonelt, ikke nasjonalistisk
La ikke din stemme gå til partier som gjør samme feil som Trump har bedrevet i USA de siste fire årene, og den nylig innsatte Biden ser ut til å videreføre. Proteksjonisme og politisk tildeling av privilegier, som f.eks. tollbarrierer og subsidier til spesielle næringsinteresser og grupper, tjener ikke verken hele landet eller folkene som bor der over tid, men kun de enkeltgrupper som har nok ressurser til å påvirke avgjørelser om hvem som skal motta subsidiene. Det er sjelden til aldri de som tjener minst i utgangspunktet.
