Tre aktivister fra Extinction Rebellion i Oslo ble denne uken frikjent i Oslo tingrett. Politiet arresterte de tre 7. mars i fjor, og ila dem bøter for å ha hindret trafikken i forbindelse med en aksjon der de gikk på ski opp Bogstadveien. Idéen var å illustrere klimaendringene ved å gå på ski i snøtomme gater. Tingretten anser aksjonen som ‘et avslappet og humoristisk lite opptog’ og politiets inngripen som ‘en unødvendig og for streng reaksjon’. Tingretten viser blant annet til en dom fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) til fordel for Alexej Navalnyj i 2018. Der fastslår EMD at fredelige demonstrasjoner ikke skal trues med kriminelle sanksjoner, herunder frihetsberøvelse.
Extinction Rebellion Oslo skriver i en pressemelding at det er første gang deres aktivister frikjennes fullt ut i en norsk rettssal.
Det er verdt å sette pris på et samfunn som er tolerant overfor protester, selv om det ikke uten videre er klart nøyaktig hvilke regler man kan tillate seg å bryte som aktivist kontra vanlig borger ute i eget ærend. Dommeren påpeker blant annet at skiløperne i Bogstadveien knapt tok mer plass i veibanen enn syklister gjør en lørdag formiddag. Vi får tro tanken fra dommerens hold er å normalisere ulempen påført publikum til samme standard som vanlige samfunnsborgere tillates, slik at det ikke danner særskilt presedens for aktivisme.
Normene tøyes litt til aktivisters fordel
Aktivistene påførte imidlertid publikum en mild, men tydelig ulempe. Det kunne som politiet påpekte i sin begrunnelse, ha bidratt til å skape trafikkfarlige situasjoner. Eller, om man var riktig uheldig, til å forsinke et livsnødvendig utrykningskjøretøy. Det er slik sett nærliggende å tenke at normene her er tøyd litt til fordel for aktivistene. Dét er tross alt bedre enn at man er ekstra streng, slik det rapporteres om fra Russland overfor nevnte Navalnyj i disse dager.
Det er også fint at slike saker tas til retten tid om annen for å avklare grensene for handlingsrommet i ytringers tjeneste.
Det er likevel et nødvendig forbehold: det blir ekstra viktig ikke å forskjellsbehandle ulike former for aktivisme. Om kun den sympatiske aktivismen (les: populær eller politisk korrekt) innrømmes utvidet spillerom, er liberale grensedragninger i enkelttilfeller lite verdt. Regler og normer med uklare grenser og inkonsekvent håndhevelse gir økt rom for forkjellsbehandling. Sovende regler gir som kjent styresmakter et uheldig rom for vilkårlig og urettferdig maktanvendelse. Det er slik sett bra at politiet er tro mot (sin tolkning av) lovens bokstav, og at avklaringer skjer i en rettssal.
Under SIANS koranbrenning på torget i Kristiansand i 2019 brukte politiet brannfare som begrunnelse for stanse demonstrasjonen og arrestere arrangørene. I motsetning til Extinction Rebellion hadde SIAN både søkt og varslet politiet om både demonstrasjon og aksjonsform i forkant (og blitt forbudt fra å tenne på koranen under henvisning til nevnte brannfare). Det fremstår åpenbart at det er ytringens innhold (dvs dens provokative natur) som de facto lå til grunn, og ikke noen reell ulempe for offentligheten knyttet til brannfare.
Sistnevnte sak ble aldri rettslig prøvet, men justisminister Jøran Kallmyr omgjorde i ettertid politiordren som lå til grunn for forbudet. Han fastslo fra politisk hold at koranbrenning må tåles som en del av ytringsfriheten.
Det skulle vært interessant å se hvilket domsutfall et rettslig etterspill ville fått dersom saken ikke ble så høyt profilert og avgjort politisk direkte. Skulle politiet i rettens øyne også her utvist økt rom for å tøye lovens eksakte bokstav?
Både frifinnelsen av aktivistene fra Extinction Rebellion og justisministerens inngripen tyder på det.
Det er et sunnhetstegn for ytringsrommet i Norge.
