Over 50 000 norske elever opplever mobbing, 1/5 elever dropper ut av videregående opplæring og 1/5 grunnskoleelever mangler grunnleggende ferdigheter i fag som norsk og matte. Norges ressursbruk per elev er skyhøy sammenlignet med andre land, likevel scorer vi bare gjennomsnittlig på internasjonale undersøkelser. Faktisk så bruker vi nesten 2000 dager av livene våre på skolebenken, likevel husker de aller fleste svært lite når de går ut av videregående. Det er på tide å innse at den sentralstyrte enhetsskolen ikke fungerer, og aldri har fungert. Problemet er ikke lærerne, elevene eller skoleledelsen, problemet er systemet.
Ideen om at mangfold og konkurranse er bedre enn ensretting og monopol har generelt høy oppslutning i befolkningen, og kapitalismen har heldigvis seiret på mange viktige områder i den vestlige verden, men hvorfor har ikke kapitalismen også seiret på utdanningsfeltet? Vi vet jo av erfaring at fri markedskonkurranse er den beste måten å sikre folk best mulig tjenester til lavest mulig priser. Likevel lever altså vrangforestillingen om at skole må være en statlig oppgave i beste velgående, både blant politikerne, i fagforeningene og blant folk flest. Det grunnleggende spørsmålet som nesten ingen stiller er; Hvorfor i all verden skal vi ikke bruke de beste løsningene på samfunnets viktigste oppgaver?
Dagens offentlige skolestruktur opprinner fra industrialiseringen sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Da var målet med utdanning å skape lovlydige industriarbeidere som lyttet til ordre og gjorde som de ble fortalt. Siden den gang har skolen vært omtrent den samme. Mens samfunnet har gått igjennom revolusjon etter revolusjon på en rekke områder så har skolens største revolusjon de siste 100 årene vært at lærerne kan bruke smartboard istedenfor tavle i undervisningen.
Vår byråkratiske og ineffektive utdanningssektor umuliggjør de fleste former for eksprimentering, nytenkning og innovasjon. Mens private virksomheter er avhengige av å lære av sine feil, utvikle seg, og tilpasse forbrukerne, har offentlige virksomheter svært få intensiver for å gjøre det samme. En privat og selveid skole med dårlige resultater og misfornøyde kunder vil til slutt straffes i form av konkurs, og en ny og bedre skole vil ta over tomrommet. En offentlig skole med dårlige resultater og misfornøyde elever belønnes derimot med enda mer av skattebetalernes penger.
Vi lever i en kunnskapsbasert økonomi der prediktorene for suksess er veldig annerledes enn det de var før. Økende globalisering, automatisering og digitalisering medfører et enormt behov for kunnskap, kompetanse og tilpasningsevne. En privatisert og markedsstyrt skole utdanningssektor vil være robust nok til å henge med i denne utviklingen, i motsetning til dagens politikerstyrte utdanningssektor. Pandemien har gitt oss et godt eksempel på nettopp dette. Da skolehverdagen brått ble nettbasert slet noen med å tilpasse seg, mens andre blomstret som aldri før foran skjermen fordi de fikk mer kontroll, og slapp å sitte stille hele dagen i et lite klasserom med 30 elever og en lærer. Det var altså en pandemi som skulle til for å gi elevene mer frihet i skolehverdagen. Dette illustrerer noe som er ganske åpenbart; Alle elever er unike og har forskjellige behov, interesser og forutsetninger, og dagens rigide skolestruktur vil aldri kunne ta fullt hensyn til dette.
Den naive likhetstanken vi baserer skolen på er ødeleggende for elevenes utvikling og medfører at masse potensiale aldri blir oppdaget, noe som også har negative ringvirkninger for samfunnets økonomi og bærekraft. Det paradoksale er at er de svakeste elevene som holdes nede i den offentlige skolen, til tross for at enhetsskolen eksisterer nettopp for å være sosialt utjevnende. Med andre ord, prinsippet om enhetsskole fungerer mot sin hensikt. De elevene som kommer fra rike og akademiske familier rykker fra mens de svakeste elevene ofte havner utenfor fordi de ikke får den oppfølgingen de trenger, eller fordi de ikke lærer seg grunnleggende ferdigheter.
Første steg mot en mer fristilt utdanningssektor vil være å tillate private skoleeiere å ta ut profitt. FpU mener det er viktigere å sikre at alle elever får muligheten til å velge den utdanningen de ønsker basert på deres unike behov og ønsker, enn å hindre at noen tjener penger på å drive skole.
Et annet steg i riktig retning vil være å likebehandle private og offentlige skoler. I dag må alle som velger en privatskole betale skoleplass i tillegg til å betale for offentlig skole gjennom skattseddelen. Dette vil i praksis si at retten til å velge en privatskole som gjør ting litt annerledes er forbeholdt de mest velstående familiene. Tusenvis av elever har ingen mulighet overhodet til å velge noe alternativt, og er tvunget til å være med i den offentlige fabrikkskolen.
Partier som Unge Høyre og Unge Venstre snakker med to tunger i utdanningspolitikken når de snakker så fint om at de vil gå inn for mer frihet i skolen, samtidig som de står fullt og helt bak den standariserte enhetsskolen.
FpU er det eneste partiet som representerer et tydelig alternativ i kunnskapspolitikken. Vi står for de løsningene som ingen andre tørr å fremme, fordi vi har innsett at frihet i skolen er helt uforenlig med den innretningen vi har på utdanningssektoren i dag.
Vi vil ha svar på følgende: Er politikerne, kunnskapsdepartementet og fagforeningene villige til å tenke alternativt rundt hvordan skolen skal organiseres eller skal det ta 100 år til før vi får se en reel endring?
NRK: Elevundersøkelsen – over 50.000 norske elever blir mobbet
VG: Færre elever dropper ut
