Vi kommentatorer i Liberaleren har det med å kritisere statens gjøren og laden på inn- og utpust. Denne gangen gjøres et stort unntak – med dette angripes en hel bransje, og det med god grunn. Hadde vi ikke visst bedre skulle en tro laksefolket har blitt smittet av et til nå ukjent laksevirus som har satt seg på hjernen, og det er dem denne kommentaren handler om.
Nyheten i Ilaks om at 80 selskaper investerer i anlegg som kan kapasitet for oppdrett av over to millioner tonn laks er himmelropende oppsiktsvekkende, trist – og mest av alt direkte teit – og mye av skylda har…staten og miljøvernorganissjonene.
Det første først: Når folk flest oppfatter hva som er i ferd med å skje vil de forstå at denne galskapen er en parallell til vindmøller på land. Vindmøller på land startet med miljøbevegelsens ukritiske gnål om at all fornybar energi var bra, uavhengig av investeringer, hvor mye CO2 som ble skilt ut i produksjonen av vindmølleblader, støy og hvor mye det gikk utover urørt natur.
Er det i det hele tatt noen som har regnet på hvor mange kvadratkilometer med kystlinje lakseoppdrettstankene vil stjele? Skal vi bygge ned hver eneste fjærestein for å tilfredsstille motstanderne mot havoppdrett?
Når jeg har argumentert på denen måten med folk som er opptatt av emnet blir jeg korrigert og fått høre at fordelen med landoppdrett er at de kan bygges langt inn på land, så jeg trenger ikke bekymre meg for verdens vakreste kystlinje. Javel, hva kommer det da av at hver eneste gang jeg ser et nytt prosjekt i Ilaks, så ser jeg tegninger av enorme anlegg hvor vakre bergknauser er omdannet til betonggulv.
Hvorfor oppdretterne velger kystlinjen? Selvssagt fordi det ikke er lett å pumpe så enorme mengder havvann over lange strekninger. Da må det graves hundrevis, hvis ikke kilometer med grøfter, kanskje over annenmanns grunn. Selvsagt velger de letteste utvei.
Så vil selvfølgelig noen liberalistskeptikere le godt nå – haha, her har vi en liberalist som ikke er så liberalist likevel, når det kommer til stykket. Han lar ikke eiendomsbesittere bruke eiendommen som de vil likevel, når alt kommer til alt og det går utover krabber og kamskjell. Men nei, det er feil.
Lakseindustrien er skremt på land fordi myndighetene har sluttet å gi normale konsesjoner for oppdrett på havet. Skal du bygge laksemerder i dag må du bevise overfor myndighetene at du har utviklet banebrytende ny teknologi. Da kan du få såkalte utviklingskonsesjoner. Hovedårsaken er frykten for lakselus, noe som er vanskelig å forstå med de strenge restriksjonene som allerede eksisterer.
Dessuten har bransjen har for lengst funnet opp lukkede merder som kan settes på havet og som pumper inn vann som renses for lakselus. Det norske havet er stort, natur og kystlinje er en knapphetsgode. For å gjenskape det vakrekystlandskapet vårt må det en ny istid til, mens havet er så godt som uendelig.
Men litt av teitskapen kommer fra bransjen selv. Isteden for å skape en opinion mot den politiske galskapen, hvlket laksefolket har mer enn nok penger til å bidra til, føyer de seg pent etter politikere og byråkrater. Hva blir resultatet av å dra bransjen fra havet og tl land? Det skapes en industri som får mye know how om effektiv og rimelig landoppdrett. Denne know howen kan eksporteres med et knips, og plustelig vokser den opp som paddehatter på kontinentet. For meg er det relativt åpenbart at det er norsk hav og merkevaren Norge vi må selge når vi produserer og eksporterer laks. Nå risikerer vi å bli stående med flere kvadratkilometer tomme oppdrettslokaler på land om 20-30 år, fordi landoppdrettsnæringen har flyttet på land til Tyskland og Frankrike.
Teitere går det ikke an å bli.
