Anmeldelse: Sommeren ’85
På kino nå: Sommeren ’85 hadde norsk kinopremiere fredag 5. februar.
Frankrike 2020
Regi: François Ozon
Filmen er en adapsjon av boka Dance on My Grave fra 1982 av Aidan Chambers, og utforsker ung kjærlighet, den første alvorlige forelskelsen, sett gjennom Alex’ (Félix Lefebvre) øyne. Alex stormforelsker seg i David (Benjamin Voisin), som vi innledningsvis får vite at er død. Historien om deres seks uker sammen blir fortalt i tilbakeblikk, som en forklaring på hvorfor Alex har gjort seg skyldig i gravskjending ved å danse på Davids grav. Var det antisemittisk? Nei, det var en pakt, en pakt mellom to unge gutter, mellom David, større enn livet, og Alex, som oppdager det store livet nettopp gjennom ham. Sammen er de fri, de seiler, de kjører Davids motorsykkel, de havner i slåsskamp og de diskuterer litteratur, poesi og døden. Benjamin Voisins David er minst like fantastisk som Even i SKAM, en referanse det nærmest vil være umulig for en norsk seer å ikke bli minnet om. (De ligner til og med litt!) Men denne historien er mørkere. Idyllen blir brutt fordi David, sulten på alt livet har å by på, ikke har nok i Alex. David forfører alle han snakker med. Han forfører også tilskueren: Jeg vil se mer av denne unge gutten, jeg kjenner tragedien i at han er død. David utløser sjalusimonsteret i Alex når han forfører den engelske au pairen Kate, Kate med den irriterende sjarmerende aksenten, inntrengeren i idyllen. Men Alex hater ikke Kate etterpå. Hun blir hans fortrolige, hans allierte, i kampen for å få til en avskjed med David, en avskjed som blir hardt motarbeidet av Davids mor, som legger all skyld på Alex for Davids død.
Homoseksuell i pastell og mørke
Romansen er både åpen og hemmelig samtidig. Det tematiseres ikke spesielt, men vi aner jo at omverdenen nok ikke vil se på forholdet de to guttene imellom med spesielt blide øyne. I to scener aner vi faren ved det forbudte: Andre gutter i byen kaller David en «jævla soper». Og Alex har en onkel hvis navn Alex’ far helst ikke skal høre. Det er unektelig ganske befriende at filmen ikke dveler for mye ved frykten for omverdenen, men bare forteller en kjærlighetshistorie, uavhengig av de elskendes kjønn og legning. Samtidig må nok effekten av historien ha vært en annen i 1982, da boka kom ut, enn i 2021. Vil unge homoseksuelle kjenne seg igjen i rollene? Er det en ungdomsfilm eller en nostalgisk historie for voksne, om en litt annerledes kjærlighetsaffære i en badeby i Frankrike i 1985? For meg føles filmen som om den faller mellom noen forskjellige stoler her: Dens eksistensielle spørsmål er ungdommens spørsmål, men dens uttrykk er voksent. Temaene er mørke, men satt i åttitallets pastell føles alvoret og mørket aldri helt ekte, og jeg forblir usikker på hva filmen egentlig vil fortelle meg. Det er Alex’ historie, men Alex blir aldri helt interessant nok til å løfte filmen opp – det er David jeg vil se mer av, men David er død. Det er absolutt en film som er verdt å se, men den er ingen storfilm.
