Anmeldelse: Sound of Metal
På kino nå: Sound of Metal hadde norsk kinopremiere fredag 5. februar.
USA 2019
Regi: Darius Marder
Hva gjør du, når du som musiker plutselig blir døv?
Ruben (Riz Ahmed) bor i en velstelt bobil sammen med kjæresten Lou (Olivia Cooke). Sammen er de metalbandet Blackgammon, og de kjører rundt fra jobb til jobb. Vi ser spor av et hardt tidligere liv i Rubens mange tatoveringer, ikke minst i ordene PLEASE KILL ME i alt annet enn skjønnskrift tvers over brystkassen hans. Men i bobilen sammen med Lou har han skapt en god eksistens: Over halve bobilen er et musikk- og lydstudio, resten er et kjøkken, hvor han lager fersk juice og en sunn frokost til dem og trener før han vekker sin elskede og de kjører videre fra en gig til en annen. Mens de ordner med merchandise til kveldens konsert mister Ruben plutselig hørselen. Det starter som et pip i ørene, og etter det hører han bare grøt og ingenting. Et besøk hos ørelegen bekrefter det verste som kunne skjedd: Han har nesten ingen hørsel igjen, og må isolere seg fra alle høye lyder om han skal bevare restene. Ruben ignorerer rådet. Han og Lou er musikere. Å ikke opptre er utenkelig. Det går som man kan tenke seg ikke særlig bra, og han må fortelle Lou hva som er galt.
Ruben er tidligere rusmisbruker. Lou er redd for hva dette vil gjøre med ham, hun forstår at det forandrer alt. Via Rubens kontakt i Anonyme narkomane finner Lou et kollektiv for døve, ledet av den tørrlagte alkoholikeren Joe (Paul Raci). Oppholdet der er mot Rubens vilje, siden Lou ikke kan være der sammen med ham. Lou forstår. Lou reiser. Ruben resignerer og blir. Som vi ser det er det et nærmest drømmeaktig sted, som et hippieparadis for døve. De har skole for døve barn, og særlig i kontakt med barna lærer Ruben tegnspråk og også å finne skjønnhet i et fellesskap annerledes enn livet utenfor. Men han kan ikke og vil ikke legge sitt gamle liv bak seg. Han drømmer om cochleaimplantat, et apparat som opereres inn i øret og gir døve hørselsevnen tilbake. Det er dyrt. Og det er en kilde til konflikt med Joe. I hans samfunn ser de nemlig ikke på det å være døv som et handicap. Det er altavgjørende. Implantat vil gjøre Ruben til en hørende, og en hørende er det ikke plass til i kollektivet. Så – implantat, hørsel og det gamle livet tilbake? Eller aksept, trommetimer med barna og å hjelpe andre døve med å lære å leve som døve? Hva da med Lou?
Lyd, ønske og behov
Jeg kan faktisk ikke komme på noen annen film hvor lyden er så merkbart en del av historien som i denne. Som tilskuer får du noen ganger høre tingene som de er, og noen ganger som Ruben (ikke) hører dem. Du får stillheten, forvrengningen, grøten, de løsrevne ordene. Du opplever verden som Ruben gjør det, deler hans fortvilelse og forvirring, og feirer med ham når han endelig greier å kommunisere med tegnspråk. Filmen er verdt å se på denne bakgrunnen alene. Hvordan er det å miste en sans? Hvor virkelighetsnær skildringen er, vet jeg ikke, men den er definitivt troverdig. For Ruben er det den største tenkbare ulykken. Med hørselen mister han også tilværelsen, og lyden, sammen med Riz Ahmeds glitrende skuespill, får deg til virkelig å føle det. Paul Raci, flytende i tegnspråk, spiller også en fascinerende Joe, en figur i alle fall jeg fikk lyst til å få vite mer om.
I dramaturgien er det et skille mellom hovedpersonens ønske og behov, kalt want og need. Dette gjelder så å si alle filmer: Hovedpersonen er ikke klar over sitt behov, sitt need, men jager etter ønsket, sitt want. I løpet av historien skal ønsket bli mindre viktig og hovedpersonen skal forsones med sitt behov. Sjelden ser jeg det så tydelig som i denne filmen: Ruben vil ha sitt gamle liv tilbake. For alle andre enn ham er det skrikende åpenbart at det ikke er mulig. Han behøver å akseptere at dette forandrer alt, og forsone seg med denne forandringen. Personlig er jeg ikke sikker på at filmen er helt forløst til slutt, men sitter igjen med spørsmål om Lou og om forholdet mellom Lou, Ruben og musikken. Men jeg har satt stor pris på blikket inn i Joes rike, med Ruben som reiseguide, som til sist forstår hva det er Joe har forsøkt å lære ham.
