Med Israel for fred (MIFF) anmelder NRK-programleder Shaun Henrik Matheson for brudd på rasismeparagrafen. MIFF begrunner anmeldelsen med at Mathesons tirade mot Israel og landets vaksineprogram var antisemittisk.
Interesseorganisasjonen som stadig påpeker at de støtter det eneste landet for frihet og demokrati i Midtøsten, er ikke utpreget opptatt av ytringsfriheten til folk som sier fæle ting om Israel.
Conrad Myrland, MIFF leder, skriver følgende om hvorfor de mener Matheson må tiltales for brudd på straffeloven § 185: «Matheson fremmer hat, forfølgelse og ringeakt overfor israelere ved å uttrykke ønske om at en vaksine for en dødelig pandemi ikke skal virke for dem. Dette er ubehagelig nært opp til det antisemittiske slagordet om at «seks millioner var ikke nok – 6MNE».»
Han skriver videre: «Hvis slike hatefulle ytringer får gå ustraffet, frykter vi at det på sikt vil få alvorlige og livstruende konsekvenser for israelere i Norge, norske jøder og/ eller Israel-relaterte personer/ bedrifter i Norge.»
En avsporing
Etter Mathesons tirade på radioprogrammet Shaun på P13 har debatten kokt om kommentarene var antisemittiske. Anki Gerhardsen, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, sier at hun tolker kommentarene som Israel-kritikk og ikke jødehat.
Den norsk-jødiske skribenten Leif Knutsen mener derimot at NRKs forsøk på å «behandle dette som en arbeidsulykke» kun er et «forsøk på å feie under teppet de systemiske problemene som gjør NRKs dekning av Israel til en karikatur av seg selv.»
Personlig syns jeg Erik Stephansen treffer godt i sin kommentar om hvorfor uttalelsene er krenkende mot jøder. Kritikk av staten Israel kan ikke og skal ikke sammenblandes med mistro mot jøder, og her er Matheson uhyggelig tvetydig. Stephansen skriver at Matheson «skjemmer ut en viktig og helt legitim kritikk mot en stat som har okkupert store landområder i strid med folkeretten.»
NRK beklaget og trakk innslaget. Det er deres privilegium, og det gjorde de etter mitt syn rett i. Matheson beklaget seg på radio dagen etter. Til tross for et ubehagelig utgangspunkt, er de påfølgende diskusjonene konstruktive; reaksjonene bidrar til å stadfeste grenser for akseptable ytringer.
Nordmenn er gode på å sette slike grenser gjennom fri meningsutveksling, men heller ikke vi er unntatt risikoen for at politisk korrekthet snevrer inn ytringsrommet for mye. Derfor står det stor respekt av at NRKs underholdningsredaktør Charlo Halvorsen fastslår at episoden «ikke vil få konsekvenser for Matheson.»
MIFF mener derimot at NRKs uvilje til å straffe Matheson gjør det «avgjørende at påtalemyndighetene følger opp saken.» Organisasjonen skriver videre at «påtalemyndighetene bør også vurdere straffeansvaret for Mathesons overordnede i NRK.»
Ytringer bør ikke kriminaliseres
Israel-Palestina-konflikten er en av de mest polariserte debattene i Norge. Begge «leire» har en tendens til å sammenblande kritikk av staten Israel og de palestinske styresmaktene med kritikk av befolkningen. Dette har ført til hårreisende uttalelser fra uskolerte Palestina-aktivister, og det har ført til at legitim Israel kritikk blir stemplet som antisemittisme – som da stortingspolitiker Erlend Wiborg (Frp) beskyldte Kåre Willoch for å fremme jødehat.
Aktivister på begge sider har en tendens til å opptre dobbeltmoralsk og samtidig beskylde motstanderen for dobbeltmoralisme. Det er riktig at vestlige borgere er særskilt opptatt av Israels folkerettsbrudd og holder de til en høyere standard enn andre land. Grunnen til dette er derimot ikke et generelt jødehat. Vesten har en særskilt interesse av Israels anliggender ettersom Israels opprettelse ble formelt støttet av vestlige lan, som USA og Norge, etter andre verdenskrig. De er en viktig alliert og samarbeidspartner. De er også en nøkkelstat for fred i Midtøsten og for en normalisering av vårt forhold til araberne.
I en slik betent debatt er det fort å trå feil – og til og med si ting som krenker en hel folkegruppe. Anstendige folk på høyresiden har nok sagt en ting eller to om Israels fiender og andre folkegrupper opp gjennom årene som også har vært over streken. Slike ting forekommer, og det er lite fruktbart hvis interessegrupper generaliserer alt som en del av en faretruende, mørk trend hos sine øvrige motstandere.
Det er derimot ikke akseptabelt at ytringer i ett fritt land skal følge med en trussel om strafferettslige konsekvenser. Hvorvidt det skal finnes en grense for lovlige ytringer er en legitim debatt; ytringene til Matheson er heldigvis milevis innenfor hva som juridisk tillates i et liberalt demokrati.
En debatt om hvorvidt Mathesons uttalelser bør kriminaliseres burde vært unødvendig, men dessverre gjør rasismeparagrafen dette uungåelig. Ingen er tjent med at diskusjonen glir over fra de faktiske forhold til hva som bør være lov og ikke lov å ytre i Norge.
Rasismeparagrafen muliggjør en tenkt fremtid der interesseorganisasjoner bruker statsapparatet til å straffe meningsmotstandere som tråkker over grensen. Men bare hvis vi som samfunn tillater det. Hvorvidt MIFF anmelder Matheson eller Antirasistisk senter anmelder Human Rights Service er irrelevant. Vi har ingenting å tjene, men alt å tape, på ytringsfiendtlige lover.
