Alle som tenker seg om skjønner at politiske ledere og andre beslutningstagere står foran en ufattelig vanskelig oppgave. De navigerer seg rundt i et hav av informasjon, som stadig fluktuerer og skifter strøm. Den ene dagen har virusspredningen økt, den neste dagen ser vi en nedgang. En milliard hensyn skal kartlegges og vurderes opp mot hverandre i et komplisert regnskap. Dette er ingen eksakt vitenskap.
Innspillene de får fra sidelinjen er mange og de er varierte. Noe av kritikken de får som ferskvare fra sidelinjen er berettiget, men en stor del av den er ikke det. Hva skiller den gode kritikken av regjeringens koronapolitikk fra den dårlige kritikken? Hvordan ser vi forskjell på ikke-konstruktiv og konstruktiv kritikk, uten å samtidig se oss ideologisk blinde?
Svaret er kanskje å finne i et filosofisk prinsipp formulert av Immanuel Kant: Bør impliserer kan. Poenget er at vi bare skal stilles moralsk, juridisk eller på andre måter ansvarliggjøres for en handling hvis og bare hvis det var en handling vi kunne gjøre noe med, enten for å forårsake eller for å unngå. Det må foreligge en form for autonomi hos oss som moralske aktører, som gjør oss i stand til å påvirke resultatet.
Hvis det var uungåelig for en sjafør å stoppe bilen før et lite barn løp i veien foran bilen i fart, så kan ikke sjaføren lastes for dette. Likeledes, hvis Bent Høie tar en gal politisk avgjørelse han så å si uunngåelig hadde klart å unngå, så kan ikke Høie lastes for dette.
Legg for øvrig merke til at prinsippet til Kant er et upolitisk og uideologisk kriterium. På tvers av politiske overbevisning kan og burde vi alle være enige i at ansvar, skyld, indignasjon, sinne, vrede, harme, irritasjon og andre reaksjoner (i alle fall ideelt sett) skal rettes mot de som oppfyller Kants prinsipp.
Dette prinsippet leder oss åkkesom til et viktig og meningsfullt skille mellom den dårlige og den gode kritiker.
Den dårlige kritikeren
Dårlige kritikere forsøker ikke å gå i den andres sko. Den dårlige kritikeren prøver ikke å forestille seg hvordan det var å ta avgjørelsen i øyeblikket, men tillegger i sine tanker beslutningstakeren en tidsmaskin. En mulighet til å reise til vår tid for å plukke med seg kunnskap og tilbake igjen til sin tid for å ta en beslutning. Da ender de opp med å vurdere gårsdagens avgjørelser opp mot dagens kunnskap.
I virkeligheten ble jo imidlertid avgjørelsen ikke tatt nå, men tidligere. Feislutningen man som kritiker gjør er å ignorere tidsaspektet. Dermed får man en skjevhet i hva den dårlige kritiker vet kontra det beslutningstakeren vet. En stiller rett og slett ikke med et likt eller symmetrisk utgangspunkt for å ta en beslutning, og selvsagt blir det da lett å anklage noen for ha besluttet galt. Kritikken kan godt være saklig, men i beste fall er den bare forsinka konstruktiv.
Det var nobelprisvinneren Daniel Kahneman som i boka “Tenke, fort og langsomt” påpekte at det spesielt i krisetider er ekstra lett å falle for fristelsen å gyve løs med nyervervet kunnskap på de som tok beslutningene uten fordelen av samme informasjon. For det de gjorde som de ikke burde ha gjort, eventuelt for de de kunne ha gjort, men ikke gjorde.
Dårligere kritikere lever i illusjonen av at etterpåklokskap er klokt, men lurer egentlig seg selv. Verdens enkleste oppgave er etterpåklokskap, for etterpåklokskap er en eksakt vitenskap.
Den gode kritikeren
Gode kritikere ignorerer ikke tidsaspektet ved en beslutning. De erkjenner det, og gjør noe med det ved å kle av seg privilegiet de har fått av nåtida. Bak uvitenheten om nåtida stilles diagnosen. Avgjørelsen vurderes med utgangspunkt i kun det beslutningstakeren vet eller hadde sjans til å vite ved det tidspunktet avgjørelsen skulle tas.
I flere tilfeller oversettes dette til at vi ikke har så mye å kritisere, i hvert fall ikke uten å ha satt oss tilstrekkelig inn i for- og motargumenter ved forskjellige sider av en sak. Det vi tross alt ofte ser av negative konsekvenser er senvirkningene av en politikk få eller ingen forutså. Å kritisere politikken i ettertid låter like imponerende som å fortelle en venn om en aksje hen skulle ha kjøpt etter en kraftig oppgang.
Konstruktiv, saklig, god kritikk dreier seg altså om å kritisere utfallet til avgjørelser som var eller trolig burde vært kjent på forhånd. I tillegg burde en ha en viss idé om hvor stor risiko det var for utfallet. En del av de risikoene som er assosiert med en avgjørelse, selv om de er kjente, er tross alt ganske små. Når de likevel skjer – gitt at sannsynlighetsvurderingen av de var et så å si korrekt estimat – er det på grunn av tilfeldigheter. Med andre ord god gammeldags uflaks.
I sum
Av samme grunn som vi skjønner at det blir feil å kritisere noen for å ha valgt feil tall i lottorekka, etter at vi vet hvilke tall som var vinnerrekka, skjønner vi at det er feil å kritisere makthavere for det de ikke kunne vite da beslutningen ble gjort. Skjønt, det er fryktelig lett å hisse seg opp over det som rammer nært en selv, særlig når det kommer til politiske konsekvenser.
Dette betyr så klart ikke at makthavere skal unnskyldes for all kritikk eller at vi skal ha en naiv tiltro til at alt som gjøres er det beste de kunne gjort, men det betyr at vi burde tenke oss om to ganger før vi mistenkeliggjør motiver og kommer med skråsikre anklager om manglende ledelse og det ene og det andre. Vi burde dessuten ha i mente at vi neppe hadde klart å gjort det bedre selv.
Kort sagt: Mer ydmykhet for at dette ikke er de helt enkle avgjørelsene og flere saklige argumenter sett fra den andres ståsted i bakhodet? Ja takk!
