Mens Trump har passert slutten av sin politiske storhetstid, framstår han mer og mer som Willy Loman, en tragisk helt uten noen form for selvinnsikt.
Donald Trump har hatt ett mål for øye i hele sin presidentperiode – oppmerksomhet. De beste avgjørelsene som er tatt i hans periode er blitt tatt fordi han ikke har involvert seg. I stedet for å ha valgt kompromisser, har han gått hardt ut, i stedet for å samle folket, har han pekt ut sine faste følgesvenner.
Slik er Trumps presidentperiode faretruende lik skikkelsen Willy Loman fra Arthur Millers «En handelsreisendes død». Det er åpenbare forskjeller, blant annet var Loman fattig, men dette er overfladisk. Det er også overfladisk å påpeke at både Loman og Trump har hatt elskerinner og koner som var en stor del av den begrensede suksessen de egentlig hadde. Selv ikke Lomans spyttslikkende og like virkelighetsfjerne sønn Happy, nesten en kopi på EricDonaldIvanka, er viktig. Likheten handler om andre ting.
For Willy Loman er det å bli likt det viktigste. Hardt arbeid er sekundært. Folk som faktisk har fått til ting kommer i det lange løp ikke til å gjøre det bra, mener Loman, fordi de ikke er likt. Loman anser seg selv som vellykket så lenge ingen forteller ham noe annet, og i realiteten er Loman omtrent like mislykket som Ibsens Hjalmar Ekdal, og like opptatt av å holde livsløgnen ved like.
Parallellene til Trump er ganske klare. Man kan kanskje anklage Trump for å ha jobbet hardt, men ikke spesielt godt. En rekke produkter fra biffer og skoler til hoteller og casinoer har gått nedenom og hjem. Trump selv mener at han er en suksess og at suksessen ligger i navnet hans. Setter man «Trump» på et produkt, vil langt flere kjøpe det, er tanken. Mon det.
Trump er i stedet mer opptatt av å bli likt, i det minste av den gruppen som mener han er det beste siden brødskjærermaskinen. Hardtarbeidende politikere får høre det: Sleepy Joe [Biden], Crooked Hillary [Clinton] og Little Marco [Rubio] er alle rett og slett ikke like flinke til å være sjarmerende og vel likt som Trump, mener i det minste Trump selv.
Ifølge Aristoteles’ teori om tragedien, skal hovedpersonen ha en form for katarsis (bokstavelig talt renselse) som gjør at de innser sine feil når det er for sent å gjøre noe med dem. Willy Loman hadde ingen slik renselse. Han levde i en verden der han definerte rett og galt, uten å lære, uten å forstå og uten å utvikle seg. Selv da hans verden falt i grus, tviholdt han på en drøm om at dette kunne ordne seg likevel. Dette er omtrent der Trump er nå. Han drømmer fortsatt om at han er populær og at han egentlig vant valget. De som faktisk lyktes gjennom hardt arbeid er det ingen som liker likevel. Folket ville jo ha ham? Trump taper jo aldri, det er alltid noen andre som har skylden.
Som stykket antyder, dør Loman. Han etterlater seg altså to sønner, den ene har tatt avstand fra farens drømmerier, den andre tror fortsatt på dem. Når den førstnevnte under begravelsen vil bryte opp og dra vestover, vil den andre forbli i New York for å passe på at farens liv betydde noe. I Millers stykke heter han Happy, her ville vi kalt ham QAnon.
Selv kona greier ikke å gråte i begravelsen, men sier i stedet «nå er vi fri». Nå som presidentperioden til Trump er over, kan nok mange kjenne seg igjen i dette narrativet….
