Cato instituttet, en klassisk liberal tenketank i Washington, publiserte nylig sin årlige frihetsindeks for 2020. Norge havner på delt 15. plass med Østerrike. Det er foran USA på 17. plass, men bak våre skandinaviske naboer. New Zealand, Sveits og Hong Kong topper listen.
Målingen bekrefter at befolkningen i skandinaviske land kan leve livene sine slik de ønsker med liten grad av juridisk, institusjonell og sosial innblanding. Kun Danmark (4. plass) og Sverige (10.plass) scorer høyere enn Norge på «personlig frihet». Danmark gjør det betydelig bedre på «økonomisk frihet», og havner derfor høyere på listen.
Ifølge Cato instituttet har 42 land mer økonomisk frihet enn i Norge. Det er hovedsakelig størrelsen på staten trekker mest ned. Statens nedsalgspolitikk de siste årene gjør at Norge scorer høyere på offentlig eierskap enn tidligere, men spesielt offentlig konsum trekker ned.
Frihetsindeksen gir et overblikk over menneskelig frihet i verden, definert som fravær av tvang. Den ser på rettsikkerhet, juridisk effektivitet og eiendomsrettigheter, sikkerhet og trygghet, bevegelsesfrihet, ytringer og informasjon, handel, størrelse på staten, reguleringer av kreditt, næringsliv og arbeid, tilgang på stabile penger og assosiasjonsfrihet.
Det er åpenbart svakheter med slike generelle kvantitative analyser. Forståelse av frihet, og frihetens rolle, avhenger av verdier. Enkelte, som oss i Liberaleren, anser frihet som det høyeste politiske mål, mens andre anser frihet som en konsekvens av kulturelle og materielle forhold. Tradisjonelt har sosialister definert frihet som tilgang på og distribuering av ressurser, konservative har ofte ment at reell frihet avhenger av stabilitet og sosial konformitet, mens liberale har vektlagt friheten til å være annerledes.
Sosiale og institusjonelle rammer er riktignok en forutsetning for reell frihet. Som redaktør Mosfjell sier: gi meg heller relativ frihet i New York enn full frihet i en bunker. Velstand og distribuering av ressurser er også en nødvendig forutsetning av frihet. Samtidig viser Catos frihetsindeks at økt frihet også medfører økt generell velstand.
Cato instituttet sammenligner en rekke forhold, men vektlegger den klassisk liberale frihetsforståelsen. For noen vil størrelsen på staten i en slik måling være «høyrepropaganda», mens for liberale er dette vesentlig for graden av frihet. Når et knippe mennesker i byråkratiet kontrollerer og fordeler store deler av samfunnets ressurser på befolkningens vegne, har individet mindre råderett over egne penger og dermed over egne valg i livet.
Uavhengig av politisk tilhørighet gir målingen en pekepinn på tilstanden for menneskelig frihet. Den viser en global tilbakegang for frihet de siste par årene og et større gap mellom relativt frie og relativt ufrie land. Frihetsindeksen gir forhåpentligvis også en realitetssjekk for de som er misfornøyde med sosialdemokratiets begrensninger; selv om det også i Norge er rom for forbedring, er vi blant de frieste borgerne i verden.
Les hele rapporten her.
