Mye på NAV kan gjøres digitalt over nettet. Det er ikke like lett for enslige mødre. Sanna Sarromaa skriver om Skammens spasertur.
Da hun fikk sitt siste barn, valgte hun å ikke ha en far til barnet. Et helt uproblematisk valg for liberale mennesker. NAV må imidlertid registrere hvem som er far til barnet, og det kan ikke gjøres digitalt. Det krever fysisk oppmøte.
Noen vil selvsagt avfeie det som helt uproblematisk, men det blir for enkelt. Det som får oss andre ikke er noe problem, kan være belastende for dem som det gjelder. Historisk sett er det liten tvil om at det at kvinner får barn utenfor ekteskapet, er blitt sett ned på. Det er et drøyt hundreår siden at De Castbergske barnelover som likestilte barn født i og utenfor ekteskapet, ble vedtatt.
Retten til å få barn slik man selv måtte ønske, kjempes fortsatt frem. Eggdonasjon og surrogati er de siste kampene. Myndighetene liker ikke at kvinner eller menn skal kunne få barn slik de selv måtte ønske, gjennom frivillige avtaler med andre mennesker. Det er således symbolsk viktig at kvinner tvinges til å møte opp til en byråkrat for å fylle ut et skjema angående hvem som er barnefar. Selv om en slik ikke eksisterer.
Det er lett å forestille seg at dette kan oppleves hardt for kvinner i ulike situasjoner. For eksempel hvis man har ønsket seg en mann, har mistet sin mann eller misliker tanken på at en mann skal være involvert. Noen vil oppfatte det som ydmykende, og det er ikke en situasjon som man bør plassere mennesker i.
