«My inherent rights don’t end where your fear begins» stod det skrevet på en amerikansk demonstrasjonsplakat denne sommeren. Sitatet trakk tankene i retning av Benjamin Franklin, og sjelden traff en plakat bedre. Det er en kjensgjerning at frykt maner frem den verste siden ved et folk. Sterke ledere ser sitt snitt – vikarierende motiv eller ei – til å utøve makt, der hjorden toer sine hender.
Få beklagelige hastelover står sterkere i Europas kollektive hukommelse enn Riksdagsbrannforordningen av 1933, formelt kjent som forordningen «(…) zum Schutz von Volk und Staat«. Under påskudd av å beskytte mot ytterligere kommunistiske voldshandlinger opphevet rikspresident Hindenburg republikkens borgerrettigheter dagen etter brannen. Nasjonalsosialistenes fullmaktslov fulgte i kjølvannet.
Den samme frykten var bakteppet da det amerikanske senatet i 2001, mot én dissenterende stemme, vedtok Patriot Act. Trass i at loven tilsidesatte flere borgerrettigheter, og inneholdt grunnlovsstridige klausuler, ble kritikk møtt med «If you don’t support the Patriot Act, the terrorists win.» Det er et betimelig spørsmål, om velbegrunnet skepsis mot norske myndigheters fremferd fortjener et sardonisk «Så du ønsker at folk skal dø i gatene?». At en ikke applauderer drakoniske tiltak betyr ikke at en bejubler tilstanden de hevder å beskytte mot.
Et enstemmig storting valgte 21. mars i år å gi regjeringen, på dennes oppfordring, mandat til å utfylle, supplere eller fravike kongerikets lover. I proposisjon 56 L kunne vi lese at «Landet befinner seg i en type krisesituasjon som lovgivningen generelt ikke har tatt høyde for.» Trass i regjeringens beste intensjoner burde engasjerte samfunnsborgere føle et ubehag, når en retorikk basert på frykt og nasjonal krise tilsidesetter grunnloven og maktfordelingen i staten.
Etter sommeren, da befolkningen ble tilvendt sin nye hverdag, trådte ordet tiltakstretthet inn i det offentlige ordskiftet. Byråkrater og politikere klagde sin nød, uten å ofre bekymringen Advokatforeningen fremmet i sin høringsuttalelse til koronaloven en tanke «Både befolkning og aktører i rettspleien kan venne seg til et regime med svakere krav til lovhjemler og rettslig kontroll.»
Våre lovgivere viste dog den anstendighet å tidsbegrense fullmaktsloven. Men parallelt med stortingets kapitulasjon fikk landets kommunestyrer blod på tann. Med smittevernlovens § 4-1 i hånd gjorde de landet til noe som lignet en konføderasjon av lokale reguleringer. Enn videre har den ustadige vedtaksbruken vært en katastrofe for både næringsliv og den private sfære. Hverdagen detaljreguleres omskiftelig, med den konsekvens at rettsstatens løfte om faste spilleregler og forutsigbarhet sakte forvitrer.
Forstummende få har tatt til orde for en koronastrategi basert på informasjon, frivillighet, og rettede tiltak mot utsatte grupper. Det er synd at disse elementene ved den tegnellske linje, som vårt broderfolk la til
grunn for den tidlige håndteringen av epidemien, ikke ble utforsket videre her hjemme. Ved å respektere grunnloven lot ikke svenskene døren stå på gløtt for dekretstyre, men valgte en retning moralsk overlegen vår egen. Av den grunn er det gledelig at Great Barrington-erklæringen, som i sin norske oversettelse leser «De som ikke er sårbare, bør umiddelbart få lov til å gjenoppta livet som normalt.», har blitt kjent i befolkningen.
Tiden har kommet for å vende tilbake til status quo ante. Det vi har bedrevet det siste året er et farlig spill. Forhåpentligvis vil det dages for stadig flere, at ukrenkelige rettigheter er vårt eneste bolverk mot diktatur. La oss ikke glemme dødsannonsen som slapp gjennom sensuren til The Times of India, under unntakstilstanden, i 1975:
» O’Cracy, D.E.M., beloved husband of T.Ruth, loving father of L.I.Bertie, brother of Faith, Hope and Justicia, expired on June 26.»
