Det har vært en livlig uke, både på SM og IRL. Det som startet med utestengingen av ytterliggående aktivister og konspirasjonsteoretikere har nådd toppen av den frie verden. Twitter stengte Trumps konto permanent etter stormingen av Kongressen. Facebook og YouTube har også utestengt presidenten.
Resten av Trump-sympatisørene på sosiale medier ser ut til å ha blitt fritt vilt. Allerede i valgkampen ble tabloidavisen New York Post suspendert fra Twitter i to uker for å publiserte en rekke av Hunter Bidens e-poster, en nyhet som ble forhåndssensurert i sosiale medier.
Debatten, ikke minst blant liberalister, har kokt om dette er rettmessig maktbruk fra teknologiselskapene. Til tross for at et knippe aktører kontrollerer store deler av samfunnets informasjonsflyt, kan private selskaper i prinsippet kaste ut hvem de vil. De har også et ansvar for å forhindre at den offentlige samtalen flyter over av trusler, falske nyheter og konspirasjonsteorier.
Mer problematisk er det hvis noen få dominerende selskaper kan bestemme hvilke personer og aktører som kan befinne seg på det åpne nettet. Dette er ikke lenger et guffent fremtidsscenario. Denne uken utestengte Google og Apple Twitter-konkurrent Parler fra app-butikken; deretter kastet Amazon Parler ut fra sin sky-tjeneste, som opprettholder nettsteder, noe som fikk nettsiden til å forsvinne fra det åpne nettet.
Dette skaper prinsipielle problemer for liberale demokratier. Det er én ting at Twitter kaster ut en gjeng nynazister eller islamister og det er noe annet hvis store teknologiselskaper opererer som ideologiske dommere for den videre ytringsfriheten på nett – som bør eksistere på lik linje som ellers i samfunnet.
Eiendomsretten er den overordnede politiske verdien i liberalismen; uten denne opphører sivilisasjonen. Samtidig er det legitime begrensninger på eiendomsretten hvis den brukes til å hindre andres frihet. Det er ikke forenelig med eiendomsretten å kjøpe tomtene rundt et hus og kreve tusenvis i passeringsgebyr. Dersom den privateide infrastrukturen på nett sensurerer politisk opposisjon er også dette strukturell tvangsbruk.
Det er lite trolig at sosiale medier ville kastet ut Trump dersom han hadde vunnet valget; nå som demokratene kontrollerer Kongressen og Det hvite hus – og krever et «oppgjør» mot Trumpistene – står teknologigigantene på trygg grunn. Den nye sensuren minner om en stadfestning av den moderne korporativismen, der stat og næringsliv knyttes tettere sammen og myndighetene outsourcer stadig flere oppgaver til interesseorganisasjoner.
Liberalister bør være ekstra varsom overfor ryggmargsrefleksen til å forsvare tiltak fra dominerende markedsaktører, selv når de går utover høylytte drittsekker. Et kjennetegn ved fascismen er at bedriftene er privateid, men at det ligger både en eksplisitt og implisitt forventning om at aktørene skal fremme statlige interesser. Ingen bør ønske seg en fremtid der man kan få bankforbindelsen sin opphevet eller havne på en «no-fly liste» for lovlige ytringer og politisk aktivitet.
Uten sammenligning, så er også Big Tech uløselig knyttet til myndighetene de opererer under. Selskapene lever med faren for statlige konsekvenser, som trusselen mot å bli brutt opp for «misbruk av monopolmakt» – noe som kan gi insentiver til å uføre statens sensureringskåthet på deres vegne. Google, Twitter, Facebook og Amazon har tette bånd til demokratene, og selskapene og deres eiere er store demokratiske donorer. De nevnte selskapene gikk ut med offentlig støtte til sommerens Antifa og BLM-demonstrasjoner, som overgikk stormingen av Kongressen i vandalisme og vold mot uskyldige. Demokratiske politikere som heiet frem opprørerne fikk ingen konsekvenser.
Den populistiske høyresiden er likevel ikke ofre og de må forvente at den vulgære og aggressive fremtoningen deres får konsekvenser. I den grad de er ofre er de ofre for sin egen udugelighet og mangel på selvinnsikt. Det er også en viktig frihet at næringslivet kan utestenge hvem de vil, selv deres egen president. Samtidig bør den seneste utviklingen uroe folk som holder ytringsfriheten høyt; slippery slope er et reelt fenomen, noe jeg advarte mot da YouTube fjernet den innflytelsesrike kanalen til Stefan Molyneux i forkant presidentvalget 2020.
Personlig er jeg likegyldig til om det er Kina eller Twitter som utestenger opposisjonsledere fra å ytre seg fordi de «oppildner folkemassene og skaper politisk kaos». Den vestlige privatiserte varianten gir også global legitimitet til autoritære statslederes sensur av opposisjonen. De samme statslederne som ikke har blitt utestengt fra Twitter til tross for gjentatte oppfordringer til vold og jihadisme.
Det er en seier for den kinesiske modellen at Trump – deres fremste kritiker de siste fire årene – har blitt utestengt fra sosiale medier. Når lederen av den frie verden får degradert sin plass ved voksenbordet til nettets mørkere kroker, sammen med terrorister, dyremishandlere, overgripere og dopselgere, er det grunn til å bekymre seg for fremtiden til det vestlige demokratiet.
