Efter at demonstranter trengte seg inn i Kongressbygningen i USA med makt og en av dem ble drept av politiet kommer kravene om granskning. Hva burde vært gjort? Var det et teselskap som løp løpsk? Eller et angrep på demokratiet?
Kongressen var 6. januar samlet i en felles sesjon for å foreta opptelling av valgmannsstemmene fra hver av USAs 50 delstater, og formelt utrope Joe Biden til ny president. Et rituale som er en del av prosessen mellom valgdagen i november og innsettelsen 20.januar. Alle presidentkandidater i moderne tid erkjenner nederlag når tallenes tale er klar. Eller, som i 2000; når Høyesterett har tatt stilling til eventuelle juridiske spørsmål rundt valgavvikling og valgresultatet.
Trump erkjenner ikke tap. Taper han er det fordi motstanderne har jukset og valget rigget. Det har han gjort klart lenge før valget i det hele tatt ble avholdt. Det gjorde han også før valget i 2016. I stedet har han via sosiale medier lagt opp til en stor markering nettopp på den datoen valget av Biden skulle bekreftes formelt. Over 60 juridiske søksmål var blitt avvist av domstolene. I henhold til prosedyrene for opptellingen av valgmannsstemmene lå det ikke an til at hverken kongressen eller visepresident Mike Pence skulle følge oppfordringen fra Trump om å sette valgresultatet tilside. Så hvordan hindre at Biden formelt ble erklært som valgvinner? Ved å hindre/stanse opptelling av stemmene til valgmannskollegiet.
Under markeringen 6. januar oppfordret president Trump tilhengerne til å marsjere mot kongressen. Trumps tilhengere gjorde som han sa. En dårlig forberedt og tallmessig underlegen politistyrke var uten sjanse da noen av deltagerne i en lovlig demonstrasjon valgte å trenge inn kongressbygningen. Selv om vinduer ble knust og politibetjenter jaget kunne det likevel ligne et teselskap med noe ekstra sterkt i koppen. Inntrengere og politifolk tok selfies sammen. Trusselvurderingene gjort på forhånd kan ikke ha tatt retorikken til Trump og tilhengerne på alvor. USA har efter angrepet på World Trade Center i 2001 fått strenge antiterrorlover og voldsom kontroll av innreise til landet. Et allerede stort overvåkningsapparat er blitt større. Men evnen til å fange opp og analysere data og retorikk om angrep på landets lovlige myndigheter klarer altså ikke Homeland Security med sitt voldsomme apparat å registrere.
Politiets vanskelige avveininger
En av inntrengerne ble skutt og drept i tumultene. Hva skulle politiet gjort? Videoer og bilder som inntrengerne selv har tatt viser et mer voldelig og voldsomt angrep på kongressen enn det som først ble kjent. Men til tider minnet det også om et gemyttlig teselskap, der inntrengere og politifolk tok selfies sammen. De få politifolkene måtte bruke psykologi og kløkt for å prøve å prate inntrengerne ut. Det voldsomme krigsutrustede politiet man sa under Black Lives Matter-protestene var ikke tilstede. Ble det brukt for mye vold da Ashli Babbitt ble drept?
Da inntrengere med makt forsøkte å ta seg inn til de folkevalgte, stod politiet overfor vanskelige valg. Skulle man varsle inntrengerne om at de risikerte å bli skutt, eller skulle man konsentrere seg om å beskytte de folkevalgte med politiets egne kropper og evt. med sine liv? Skulle man hale ut tiden og vente på forsterkninger? Åpenbart vanskelige dilemmaer.
Når blir en lovlig demonstrasjon til et opprør mot landets folkevalgte? Er et angrep på selve bygningen der de folkevalgte holder til et angrep på demokratiet, eller er det bare angrep på folkevalgte personer som kan kvalifisere som det? Hva om de hadde fått tak i valgmannsstemmene, og ødelagt disse. Er det å regne som et angrep på demokratiet, eller bare som vandalisme? Påtroppende president Biden var klar i sin tale; dette var ikke noe teselskap som hadde gått over styr. Inntrengerne var ikke demonstranter eller pøbler. Det var et regelrett opprør mot landets lovlig valgte myndigheter.
Et opprør!
Efter min mening var dette noe mer enn ulovlig inntrengning. Eftersom mer og mer kommer frem om hva som ble gjort av planlegning i ukene forut for stormingen av kongressen, og hvordan flere av inntrengerne var utstyrt, er det ikke tvil hos meg om at dette var et planlagt opprør. Et angrep på landets folkevalgte, iferd med å utføre en viktig oppgave; bekrefte resultatet av et demokratisk, rettferdig og transparent valg på landets øverste leder.
Hva burde politiet ha gjort? Det finnes det sikkert flere meninger om. Det er tydelig at det ble foretatt taktiske vurderinger, som blant annet gjorde at en politibetjent lokket inntrengerne vekk fra de folkevalgte. Samtlige inntrengere skulle ha blitt arrestert og fengslet, med tiltale for opprør. Grunnen? Det var åpenbart et angrep for å forhindre at valgresultatet ble formelt bekreftet. Et sted må grensen gå for hva som ikke er akseptabel oppførsel for å fremme sine synspunkter. Vi har sett det tidligere, der bevæpnede personer trenger seg inn i delstatsforsamlinger for å hindre de folkevalgte i å ta beslutninger. USA har flere militser som driver våpentrening, og mange har en svært militant retorikk overfor de folkevalgte. Det er på tide de folkevalgte og rettsvesenet trekker en klar grense for hva som er akseptabel oppførsel og debatt om styringen av landet – og hvilke handlinger som er over grensen.
Hvordan er det mulig å få et så forvrengt virkelighetssyn at man snakker om å henge visepresidenten og lederen for landets parlament? Det handler om USAs fødsel som stat; om retten til å bære våpen – og til å gjøre opprør.
Retten til å gjøre opprør – hvis folkets representanter misbruker makten
I Uavhengighetserklæringen fra 4. juli 1776 er fire grunnleggende prinsipper nedfelt: 1) mennesket er utstyrt med medfødte rettigheter (til liv, personlig frihet, og til søken efter lykke), 2) staten er en organisasjon som er opprettet for å beskytte disse rettighetene, 3) menneskene innenfor en stat kan avgi noen av sine rettigheter til valgte representanter – valgt for en tidsbegrenset periode, med fullmakter på et begrenset område, og 4) dersom de valgte representantene setter seg ut over sine fullmakter, kan de som har valgt dem fjerne representantene, om nødvendig med makt.
Slik er teksten om opprør: «But when a long train of abuses and usurpations, pursuing invariably the same Object evinces a design to reduce them under absolute Despotism, it is their right, it is their duty, to throw off such Government, and to provide new Guards for their future security.»
President Trump gjorde allerede før valget i 2016 det klart at han kun ville akseptere valgresultatet dersom han ble valgt. Lenge før årets valg forsøkte Trump å så tvil om legitimiteten til valgresultatet. Spesielt eftersom det ble aktuelt med poststemmer. Presidentvalget er ikke ett valg, men et valg i USAs 50 delstater. Hver stat har sin valglov, og bestemmer selv hvordan stemmer skal telles opp, i hvilken rekkefølge etc. På grunn av den ulike måten å telle stemmer på fra stat til stat ble det som flere spådde; at Trump ledet valgnatten, mens resultatet av at alle stemmene var talt opp var at Biden vant klart. Noe av det mest markante ved Trumps presidentperiode er at han hele veien har forsøkt å så tvil om valgresultat, valgprosedyrer, og forsøkt å underminere tiltroen til landets mange medier. Han har også forsøkt å underminere tiltroen til landets politiske system og institusjoner på ulike nivåer. Frøene Trump har sådd, har grodd. Folk mistror systemet, og det hjelper ikke at argumentene om at valget ikke var rettferdig mangler dokumentasjon. Over 60 søksmål er blitt avvist i det juridiske systemet. Da gjør Trumps tilhengere opprør mot kongressen. Det er ikke så rart. De tror jo at de folkevalgte har misbrukt makten.
Retten til å bære våpen – et væpnet folk blir ikke okkupert
Man kan få inntrykk av at et middels amerikansk hjem inneholder nok våpen til å utstyre en liten hær. I hvert fall en militsgruppe – eller terrorcelle. De fleste har nok fått med seg «Second Amendment»; the right to keep and bear arms. Det handler om det andre grunnlovstillegget. Dette ble ratifisert og lagt til Grunnloven av 1787 allerede 15.desember 1791. Også her er det en klar forhistorie og forklaring, i Uavhengighetskrigen.
Kong George III sendte ikke bare britiske tropper for å knuse opprøret i de engelske koloniene i Nord-Amerika i 1776. Han leiet tyske profesjonelle soldater. Leiehærer var helt vanlig, og det var ikke før efter den franske revolusjonen i 1789 at store, nasjonale hærer ble utbredt. Opprøret i kolonien hadde en helt legitim grunn; at når du betaler skatt har du rett til å være med å bestemme hvordan dine penger skal brukes, gjennom å avgi fullmakt til valgte representanter. De forskjellige koloniene i Nord-Amerika hadde militsstyrker, bestående av lokale innbyggere. På alle måter underlegen de britiske og andre profesjonelle militære styrkene. En av konklusjonene efter uavhengighetskrigen var at «et bevæpnet folk kan ikke bli erobret.»
Den erfaringen var logisk. Men mer enn 200 år efter har den løse føderasjonen USA utviklet seg voldsomt. Med både stående hær, føderalt politi og nasjonalgarden. Revolusjonsretorikken henger likevel igjen, og delstatenes rettigheter står sterkt. Det så man både under Borgerkrigen og under borgerrettighetskampen hundre år senere. Derfor kan privatpersoner og private militser opptre som selvbestaltede hærer under påskudd av å beskytte både enkeltpersoner og delstater mot både lovlige delstatsmyndigheter og føderale myndigheter.
Grensen mellom ytringsfrihet og opprør må trekkes
Når retten til å bære våpen blir koblet sammen med retten til å gjøre opprør mot maktmisbruk, og dette kobles sammen med direkte mistillit til landets lovlige myndigheter, lovfestede desentraliserte valgprosesser, og grunnlovsfestede prosedyrer for stadfestelse av valgresultater er det ikke til å undres over at det kan gå så galt. Uansett hvor mye president Trump har pustet til ilden er det den enkeltes ansvar å se hvor grensene går mellom grunnlovsbeskyttede ytringer og handlinger som i praksis medfører opprør mot lovlige myndigheter. Skal USA unngå å gå å i oppløsning må politi og påtalemyndighet efterforske og ta ut tiltale og rettsvesenet dømme. Slik kan grensen mellom ytringsfrihet og opprør trekkes.
