Norges Fotballforbund og toppklubbene på kvinnesiden krangler igjen. Selv om det kan virke som en detalj, er problemstillingen med på å illustrere at tilbud og etterspørsel ikke er hele bildet når man snakker om handel.
Vi kunne lese i Aftenposten at kvinneklubbene var forbannet på NFF fordi de hadde rotet bort 150 millioner kroner, og «bare» sikret kvinnelagene 210 millioner kroner, i stedet for 360 millioner. Selv om det virker som et luksusproblem for en sport som på kvinnesiden aldri har vært spesielt lukrativ, er ting langt mer alvorlige enn som så.
Man må ha likt utgangspunkt
Kvinneidrett har til enhver tid kjempet i motvind. Norge var som eneste nasjon imot at kvinner skulle gå på langrenn. Alle andre idretter som har et eller annet macho-rykte, har hatt motstand blant en mannsdominert elite. Skihopp, boksing, stavsprang og bilsport er fire eksempler blant mange.
Et spesielt grelt eksempel kommer fra OL i Amsterdam i 1928, der en mannlig journalist rapporterte at det første 800-meterløpet hadde endt med at av de 11 som startet, hadde 5 brutt før løpet var ferdig og fem av de seks siste kollapset ved målsnoren. I realiteten stilte ni i finalen, alle fullførte og det ble satt ny verdensrekord. Dette, sammen med leger som trodde at konkurranse ødela kvinners helse, medførte at denne distansen og flere andre øvelser ble forbudt.
I de fleste øvelsene er dette nå gammel historie, men enkelte idretter sliter fortsatt med en sterk konservativ legning i samfunnet, og det gjør det vanskelig for dem å konkurrere på lik linje som menn. Dersom det er opplest og vedtatt at kvinnefotball er «dårlig» og at det er lite mandig å se på det, er det vanskelig å mene at kvinnene har et likt utgangspunkt som menn.
Ikke er det damer, og ikke er det fotball
Ivar Hoff er en ivrig tilhenger av at kvinner skal spille fotball, men han har blitt feilaktig tillagt «sitatet» ovenfor. I realiteten er han sterk motstander av utsagnet. Likevel er sitatet en god beskrivelse på problemet innad i Fotballforbundet. For ikke er det damer som tar avgjørelsene, og ikke er det til fotballens beste.
For NFF har gjentatte ganger vist at de umulig kan ha kvinnenes beste i tankene når de forhandler frem avtaler. I 2011 gjennomførte de Jenteløftet (ja, Jente), der TV2 fokuserte på å få kvinnefotball til å framstå som noe for barn, der spillerne ble vist i «uvante situasjoner» mens de «hadde det gøy og lekte». I 2017 gikk konsernsjef i OBOS, Daniel Kjølberg Siraj, ut og klaget på at NFF hadde beskrevet kvinnefotballen som ikke spesielt kommersiell. Han ordnet en avtale på 60 millioner kroner. Nå, tre år senere, er det snakk om 210 eller 360 millioner.
Det er langt fra sikkert at kvinnene lever opp til markedsandelen sin. De kan være overpriset eller ikke. Problemet er når deres egen interesseorganisasjon snakker dem ned, og at kvinner har hatt 50 år med hets bak seg.
Den nåværende generasjonen er langt mer moden enn tidligere generasjoner. De ser ikke disse konstruerte skillene mellom kjønn. Først nå kan vi se at kvinnefotballen blir tatt på alvor. Dersom de, med et mindre sjåvinistisk forbund, ikke klarer å skape økt interesse, er det fair play. Det har det ikke vært tidligere.
