I dag har stortingsrepresentant Henrik Asheim fra Høyre skrevet leserbrev om Vinmonopolet i lokalavisen sin, Budstikka i Bærum. Overskriften er «Jeg elsker Vinmonpolet». Poenget med artikkelen, slik jeg tolker det, er å rose selve systemet Vinmonopolet. Skryte av hvordan det har blitt bedre de siste årene og samtidig argumentere for lengre åpningstid.
La oss la artikkelen stå som symbol på alt som har gått galt på ikke-sosialistisk side siden 28. november 1990. Det er altså snart 30 år i gjørme.
Problemet er at vi liberalister har de fleste mot oss, inklusive de som kaller seg liberalister i andre partier. Det gikk slik fordi såkalt ikke-sosialistisk side, altså høyresiden, gikk fra å definere problemstillinger selv, og komme med løsninger på problemene, til å la sosialistene både definere problemene og finne alle løsninger på dem (alltid mer styring og alltid mer stat). Høyresiden tok kun rollen som moderatorer av sosialistenes forslag.
De få liberalistene som har tatt posisjoner i andre partier, enten fordi de ble med der før partiet Liberalistene eksisterte, eller fordi de ikke gidder bruke tiden på Liberalistene, som ingen vet når «tar av», har en tendens til å nettopp innta posisjoner som Henrik Asheim. Han får ikke-sosialister til å tro at monopoler er en god ídé, men samtidig så angriper han jo en sosialist. Det er en teknikk for å høres ikke-sosialistisk ut, ikke en alternativ politikk. Resultatet er en slags innføring av sosialisme i slowmotion, men likevel er det altså sosialisme det ender i.
Men hvordan forholder vi oss til denne type politikere? En mulighet er at vi skal forholde oss til Høyrefolk omtrent som hunder. Rose dem for å hente pinnen og snakke litt strengt når de tisser på stuegulvet. Men det er neppe en spesielt god taktikk. Høyrefolk har tross alt et intelligensnivå et godt stykke over hunder. De vet hva de gjør.
Vi må ta igjen. Men vi mangler kjente politikere som går foran med et godt eksempel, som forklarer på en pedagogisk måte hvorfor det er feil å hylle monopoler. Hvis man først lar Høyrefolk ture frem med at monopoler er bra, så er veien kort til å godta andre monopoler, og veien ligger åpen for sosialistisk tankegods.
Det er når vi godtar det tankegodset at vi ender opp med en såkalt ikke-sosialistisk regjering som øker statens andel av BNP fra 55 til 66 prosent på syv år. Når vi godtar det tankegodset ender vi opp med en mediaskatt i stedet for NRK-lisens. Det er når vi godtar det tankegodset at den norske lovboka bare har blitt tykkere siden 2013 og vi har fått ennå flere forskrifter.
For ikke å snakke om at sentraliseringen har skutt fart. Enda flere beslutninger fattes enda lenger fra individet, om det være seg i Brussel, på Løvebakken, i de nye regionsfylkene eller de nye gigant-kommunene. Vi skal heller ikke glemme at de samme «ikke-sosialistene» ettertrykkelig har ødelagt pengesystemet vårt, ved å gjøre de som sparer til idioter og de som låner kronisk til pipa til vinnere.
Da hjelper det ikke med to timer lenger åpningstid på Vinmonopolet.
Så er det noen som sier «Men hvis vi til og med skal kritisere de som vil liberalisere litt, så blir vi dogmatiske og blir som AKP (ml) på 70-tallet!». Da sier jeg: Ja, gjerne for meg. AKP oppnådde skremmende mye, selv om de hadde få folkevalgte. De oppnådde mye fordi de var gode til å definere problemer – og fikk spredd dem via medlemmer, sympatisører, eget forlag og avis. Nordmenn flest kjøpte ikke løsningene deres, men de kjøpte problembeskrivelsen og løsninger som lå nær opp til det AKP ønsket. Nemlig mer stat.
Det virkelige problemet i dag er at den såkalte ikke-sosialistiske side har stor nytte av å bli kalt liberalister og usosiale av sosialistisk side. Det får tilhengerne deres til å tro at de er på rett vei. Som om det å øke statens andel av BNP fra 55 til 66 prosent er å gå vekk fra sosialistisk tankegods.
Fra og med kvelden 28. november 1990 var det slutt på at ikke-sosialistisk side satt dagsorden. Da gikk Margaret Thatcher av som statsminister i Storbritannia. Dama sier ting du ikke hører lenger. Hun forsto at du ikke oppnår noe ved å sitte stille i båten og var i stand til å forklare forskjellen på sosialisme og kapitalisme på en pedagogisk måte.
Etter Thatcher har den såkalte høyresiden havnet på søppeldynga. Enten dilter de med som en Asheim, eller så er de kronisk sinte, som Trump. Mange er ekstremt opptatt av innvandring (men er egentlig for å bruke statlige penger på alle andre enn innvandrere) eller så oppfører de seg bent frem helt merkelig – som Tor Mikkel Wara. Han var et norsk liberalistisk fyrtårn, men når han fikk sjansen endret han den ene loven han fikk ansvar for – Arveloven – til å bli mindre liberal.
Men ta det med ro: Bedre tider vil komme. Vi må bare unngå å tenke at den metoden som har mislykkes i 30 år plutselig vil begynne å virke.
